Aalesund- og Borgundberetninger

Luxor i januar

2012-01-27T16:55:00.000+01:00

Inngangen til Karnak-templene.

Verdens største friluftsmuseum!

- Det var karakteristikkenguiden brukte da han loset turistbussen inn mot Luxor, eller Theben som dennebyen en gang het. Luxor ligger ved øvre Nilen, ikke langt fra Aswan. Og byenssentrale rolle i oldtidens Egypt, var noe denne engasjerte egyptologen med stortålmodighet, og på utmerket engelsk, gjorde sitt beste for å formidle overfoross 14 nordmenn som fulgte ham, denne tidlige mandagen i januar 2012.

Karnak

Et par kilometer utenfor sentrum av Luxor parkerer vi vedKarnak-templene. Nettopp her skal det ha vært at faraoens datter oppdaget lilleMoses liggende og flyte i ei kurv i elvesivet. Hun tok ham til seg ihemmelighet. Den tida var det jo bestemt at guttebarn skulle avlives. Men Mosesvokste som kjent opp. Seinere ble han den som ledet sitt folk ut av egypternesgrep, krysset Rødehavet, og gikk inn i Sinai. Førti år med ørkenvandringfulgte. Og resten er bibelhistorie.

Motiv fra tempelvegg i Karnak.

Flere faraoer bygde sine templer i Karnak. Utbyggingen blesatt i gang av Sesostris I., under det såkalte Mellomriket (1991 – 1786 f. Kr.)Etter Sesostris synes det som om en hver farao med respekt for seg selv haddeambisjoner om å etterlate seg monumenter ment for evigheten, nettopp her.

Obelisken

Enda i dag tydeliggjøres dimensjonene. Størrelsen ogsoliditeten i søyler, veggkonstruksjoner og, ikke minst, i arkitravene: dissesteinbjelkene med ei vekt opp i 70 tonn som hviler på søylegangene, eroverveldende. Og, selvsagt, obelisken,plassert syd for tempelet. Slank, høyreist, med pyramideforet topp står dender; rikt dekorert med hieroglyfer og figurer. Opprinnelig var toppen belagt meddet reineste gull. Gullet reflekterte solskinnet, og lyset viste vegen tilinngangen til tempelet.

Flere spørsmål melder seg når man vandrer omkring på detteområdet: Hvordan i all verden klarte egypterne å konstruere disse byggverkene?Hvorledes maktet de å reise de mektige steinsøylene på en slik måte at defremdeles, den dag i dag, kan møte de 8 million turistene som er innom Luxorhvert år; like stødige som noensinne, og stadig med det samme, uforanderligeuttrykket av uforgjengelighet?

Kongenes dal

Fra Karnak-templene følger kryssing av Nilen og videre tilKongenes dal. I Kongenes dal ble de fleste av faraoene begravd, inkludert denmest mystiske av dem alle, unge Tut- Ankh- Amon. I dette trange dalføret er ialt 63 gravkammer avdekket så langt. Og flere vil nok bli funnet i framtida,påpeker guiden. Én grunn til at gravene ble samlet et slikt sted, var at de dable lettere å beskytte mot gravplyndring. Det viste seg nemlig at pyramidene iGiza var svært utsatt for slikt – også kort tid etter at de var tatt i bruk.

Oversiktsbilde over Kongenes dal.
Da der var fotoforbud - er dette bildet hentet fra Wikipedia.

En annen årsak er religiøs, og knyttes til depyramidelignende fjellformasjonene her på stedet. For i stedet for å bygge egnepyramider, slik som det tidligere var gjort i Giza, valgte de å leggegravkamrene inn under disse formasjonene.

Beskjedne hvilesteder er dette likevel langt i fra å regne.Gangene går gjerne både 60 og 70 meter inn i fjellet. Hele vegen er veggene dekorertmed fargerike figurer og forunderlige skrifttegn. Enorme steinkister finnesfremdeles i enkelte av kamrene. Men, bortsett fra nettopp Tut-Ankh-Amon, er demumifiserte faraoene for lengst flyttet. Flere kan i dag beskues ved Det Egyptiskemuseet i Kairo. Den ellers svært så balanserte guiden klarer imidlertid ikke åundertrykke en viss vrede over at mye av innholdet er havnet på museer ulikesteder i Europa. Tidlig på 1900-tallet sørget europeiske arkeologer for å henteut adskillige gjenstander, også fra Kongenes dal.

Egypternes evne til å gjennomføre, byggverk, bokstaveligtalt for evigheten, blir ytterligere understreket i Kongenes dal. Gravkammerettil Ramses III, ett av dem vi stiger ned i, tok det for eksempel 5000 mann femår å grave ut og dekorere. Hammer og meisel var de viktigste redskapene tildette arbeidet. For å få lys så langt inn i fjellet, ble et sinnrikt system avkobberplater stilt opp. Kobberplatene sørget for å sende sollyset innover langekorridorer og nedover bratte trappeløp.

Klippetempelet

Neste stopp på turen forlater vi bussen i dalbunnen nedenfordronning Hatsjepsuts tempel, og begir oss oppover den breie vegen som fører tildette byggverket som er omkring 3500 år gammelt, og som ble reist til ære forguden Amon. Tempelet regnes som ett av de aller vakreste byggverk fra egyptiskoldtid

Klippetempelet ved Theben-fjellene.

Hatsjepsuts tempel ligger ved foten av Theben-fjellene, påøstsiden av Kongenes dal. Fra terrassene foran søylegangene har vi en vidstraktutsikt mot vestbredden av Nilen. Denne plasseringen ga nok også en sårttiltrengt beskyttelse. Dronningen representerte et brudd på en mannsdominertrekke av faraoer, og var dermed særlig utsatt. Framstillinger av Hatsjepsut imannsdrakt finnes der flere av her, og disse kan nok sees som en del av hennesbestrebelser på å synliggjøre styrke i et samfunn som dyrket maskulinitet ogkrigerånd.

Utsikt fra terrassen på klippetempelet.

Hatsjepsut kan regnes som en av de aller første kvinneligeregenter i historien. Ulikt de fleste faraoer fra denne perioden, drog hun ikkepå erobringstokt. I stedet sørget Hatsjepsut for å sende en større ekspedisjon sørovertil det mystiske landet Punt; et rike som skal ha lagt omtrent der Eritrealigger i dag. I bytte for armringer, perlebånd, dolker, økser og annet, hentetegypterne hjem gull, sølv, edelstener, ibenholt og andre edle treslag. Dessutenelfenben, panterskinn og leopardskinn. På toppen av lasten skal en flokkorangutanger ha vært plassert. De skulte nok heller mistroisk ned på sine nyeherskere, får vi tro...

Punt ble også kalt røkelsens hjemland. Så for å kunne framstillerøkelse selv sørget egypterne for å frakte med seg 30 myrratrær, med en storjordklump rundt hvert enkelt. Trærne ble så plantet på terrassene foran detteklippetempelet.

Fra tempelinngangen.

Etter Hatsjepsuts død tok Tuthmosis III over makten.Tuthmosis sørget for å få utradert minnene etter dronningen, noe som også gikkutover de mange statuer og relieffer i dette rikt utsmykkede tempelet.

Hvordan Hatsjepsut endte sine dager, vites visstnok ikke. Flerespørsmål enn svar svirrer derfor gjennom hodene våre i det vi forlater tempeletved Theben-fjellene. Inntrykk har hun etterlatt seg, denne dronningen somtydeligvis utfordret det mannsdominerte samfunnet så pass sterkt atetterfølgeren la ned et stort arbeid bare for å tilintetgjøre de fysiskeframstillingene av henne.

Men selv om det mestefremdeles er hyllet inn i historiens mørke, og en god del nok enda må regnessom egyptologenes eget, eksklusive domene, har denne dagen likevel brakt medseg nye fliker av innsikt i oldtidens Egypt. Fliker som også har bidratt tiløkt forståelse av, og, ikke minst, fascinasjon for, den kolossale kulturarvensom dette fattige landet fremdeles forvalter – på vegne av oss alle.

På bussturen tilbake til hotellet hører musikk med. Ogutvalget inkluderer da selvsagt gode, gamle Brinsley Schwarz og, nettopp, låten«Egypt":

Trær falt, men Kniven stod

2012-01-04T15:38:00.001+01:00

Kniven, med Ålesund og Godøya i bakgrunnen - fotografert den 28. desember 2011.

«Kniven står der iallfall fremdeles!» - Det var det første somslo meg da jeg nærmet meg Fjellstua et par dager etter uværet første juledag. OrkanenDagmar hadde herjet stygt her på Nordvestlandet. Ikke bare med skog – men ogsåmed folk og fe, hustak, naust, hytter, campingvogner – ja, til og med eikunstgrasbane var blitt orkanens vergeløse offer.

På byfjellet Aksla hadde de mange nedfallstrærne omskaptstiene til hinderløyper av varierende vanskelighetsgrad. Fra Fagerlia tilFjelltun lå velvoksne nåletrær som knekte fyrstikker for den iltre damensfarlige føtter. Mange av disse trærne hadde, bokstavelig talt, sine røtter helttilbake til de skogplantingsprosjektene som ble gjennomført her tidlig på1900-tallet. Før den tid lå Aksla bar ogsnau, slik den hadde gjort siden trelasthandelens storhetstid 300 år tidligere.

Liv og røre i byparken under avdukingen av Rollon-statuen i 1914,
mens Aksla fremdeles var bar og snau. (Foto: Aalesunds Museum.)

På 1870-tallet tok byselskapet de første initiativ tilskogplanting på Aksla.

Særlig fart i arbeidet ble det imidlertid først etter at Ålesund fikk sinegen bygartner i 1919.
Et par år seinere lanserte bygartneren ideen om «Aksla somnaturpark», med tilkomstveger og naturstier:

«…Ja, fik man heltskogkle «Aksla» - god kjørevei til Fjeldtun og spadservei til Fogdegaarden – dahadde byen en herlig stor sundhedsaare borte fra Borgundveiens støv og larm».
- Slik lød den visjonære konklusjonen på bygartner Eilert Bele sitt innlegg iAalesunds Avis den 30. november 1921.

Siden har adskillige timer med skogplanting blitt lagt ned avungdomslag, idrettslag og andre frivillige organisasjoner. Byens skoleelever var ogsåi mange år med på dette arbeidet. I de seinere åra har foreningen Aksla Vel gjort en enorminnsats både for å ta vare på denne «sundhedsaaren» midt i byen, og for å gjøreden enda lettere tilgjengelig.

Også bygninger fikk nærkontakt med noen av
Akslas mange trær, under orkanen Dagmar.

------------------------------------------

Svartsmurt, rank og rett, og som alltid tilbøyelig til åvise vindretning for forbifarende og flytende farkoster av de fleste fasonger. Slikstod den altså, heldigvis fremdeles, Kniven; landemerket på vestenden av byfjellet,da jeg avla den et besøk i romjula. Fullstendig uanfektet av Dagmarsheseblesende herjinger. Skulle vel egentlig bare mangle om ikke Kniven skulleklare seg denne gangen også. Kniven, som har overlevd det meste av vind og vær,bybrann og bombeangrep gjennom ett og et halvt hundre år.

Det var Byselskapet som også finansierte oppsettingen av dennevindfløyen, eller vindpila, vest på Aksla. I følge byhistoriker Harald Grytten (i«Byvandring», bind 4) var årstallet enten 1862 eller 1867. Enten fyller dermed Kniven 150 år i inneværende år, eller den ligger ganske nært en slik alder.

Ideen til det hele, og utformingen av Kniven, kom fraoptiker Nils Svabø (1835 - 1912). Som optiker var Svabø vant med å utforme kompass og annet navigasjonsutstyrfor fiskere og sjøfarende. Det heter seg at han fikk ideen da han så atfiskerne i byen brukte å stå og spytte på en finger og holde den opp i lufta,for å finne ut hvilken retning vinden kom fra. En vindretningsviser på et høytog synlig sted måtte da være langt mer pålitelig, tenkte Svabø – og skred tilverket.

Til monteringen fikk han hjelp av en svensk steinarbeider. Ettersigende skal svensken ha vært av det drikkfeldige slaget. Han måtte derfor påtro og ære love at han skulle holde seg edru under monteringsarbeidet medKniven. At monteringen skjedde uten at der oppstod en eneste skjevhet hverken istang, stag eller vindpil, tyder på at han holdt ord.

Kniven - like rank og rett, sine 150 år til tross.

Etter at jobben var utført, skal den svenske steinarbeiderenha blitt avholdsmann. At årsaken var at den spektakulæreutsikten fra Kniven opplevdes som tilstrekkelig berusende og dermed døyvetbehovet for mer kunstige stimuli, kan selvsagt ikke fastslås med sikkerhet. Atteorien så absolutt bør ha noe for seg, kan nok likevel skrives under på av de mange som har hatt det privilegium å kunne sette seg ned og lene ryggen mot fundamentet til denne riktignok alderstegne, men like fullt robuste, vindpila; gjerne etter en frisk tur over fjellet, og gjerne på en stille sommerkveld; i det solskiva sakte synker ned i horisonten langt der vest....

Det var nok ikke Dagmars herjinger som fikk Nick Lowe til åkomponere låten «Homewrecker». Helt upassende også i denne sammenhengen kan denvel likevel ikke sies å være:

Ved milesteinen

2011-12-13T13:05:00.001+01:00

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland. Nicolaikirken nærmest.

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland, Nicolaikirken ogMariakirken, er vel verdt å dvele ved. Ikke minst på en sein ettermiddag ioktober. Stillheten, sammen med skyggenesom sakte senkes ned fra de kompakte steinbygningene og brer seg utovergravsteinene som omgir dem; der de forlenges etter hvert som dag omskapes tilkveld, setter ei stemning hvor tid ikke lenger innebærer avstand. Snarerefornemmes tett tilstedeværelse i det som en gang har vært.

To kirker - i møte med en dikter.

Kirkene

Nicolaikirken er størst av de to. Den har plass til 250mennesker. Nicolaikirken ble bygget omkring 1150, og var trolig kirke for heleHadeland fylke. Den er oppført som en basilika, med midtskip og to sideskip medkraftige søylerekker i romansk stil. Mariakirken er eldre, og mindre – medplass til 150 mennesker. Den framstår idag som en langkirke i romansk-gotisk stil. Mariakirken ble trolig brukt somsognekirke for Gran sogn.

Utenfor porten til søsterkirkene står en milestein plassert.Milesteinen forteller at herfra er det nøyaktig 533 km til Nidaros. Steinenviser oss at Granavollen var mer enn et religiøst samlingssted. Granavollen varogså et stoppested for folk på vandring; både for pilegrimer og for dem som varute på langt mer prosaiske ekspedisjoner enn som så.

Dikteren

Gjennom skyminga skimtes et mannshode. Det står plassert vedinngangsporten til kirkegården. Hodet er støpt i bronse. Hvilende på en sokkelav stein. Blikket er skarpt og klart, ogrettet mot inngangsdøra til Nicolaikirken. Selv den mest hastige kirkegjenger klarerneppe å unngå de skarpe, granskendeøynene til Aasmund Olavsson Vinje. For det er han som har fått sitt minnesmerkeher ved søsterkirkene. «3000 landsmenner sette detta minnet paa legstaden hans»- står det på steinen.

Aasmund Olavsson Vinje på sin sokkel.

Sommeren 1870 kom Vinje hit. Da hadde den 52 år gamledikteren vært syk ei stund. Tapet av kona, som døde 12. april samme år, gikkhardt inn på ham, og tilstanden forverret seg. Vinje ble innlagt på Rikshospitalet,men lengtet til fjells. Så han sørget for å bli utskrevet, og ga seg av stednordover. Vinje la inn et stopp her på Granavollen. Han fikk losji på gardenSjo hos sin gode venn, pastor A. Chr. Bang. Og her, på gjesterommet på garden,sovnet Aasmund Olavsson Vinje stille inn, om morgenen den 30. juli i 1870.

Flogvitet Vinje, fra bratteste Telemark; fjellmannen som ga selvesteJotunheimen sitt navn, endte altså sine dager her - på flate Hadeland. Paradoksalt det også. På linje med det at tokirker står her, tett i tett. Likevel: Utstråler ikke de to praktbygningene ensmule stolthet, nærmest selvgodhet? Gjennom halvmørke synes det iallfall slik.Og hvorfor skulle de da ikke det? Sammen har de jo trosset tidensforgjengelighet i snart 1000 år. I seg selv en prestasjon som er de allerfærreste bygninger forunt. Og stadig kneiser søsterkirkene her, høyt hevet overalt omkring dem; som en egen, visuell kategori her på flatlandet.

I denne bygninga på garden Sjo
døde dikteren Vinje den 30. juli i 1870.

Stolthet er også etord som kan brukes om språkmannen og journalisten, lyrikeren og fjellvandrerenVinje. Vinjes stolthet, og ikke minsthans mot, skinner også gjennom i IvarAasen sine ord om ham:

«…Han var ikke plagetaf denne Frygsomhed og Blyghed, som ofte er til Besvær for unge Mænd afBondestanden, naar de komme du i en videre Kreds; tvertimod optraadte han iSkrift og Tale med en saadan Djærvhed, at det af og til vagte Ængstelse hoshans Venner og Uvilje paa visse andre Steder…»

Aasmund Olavsson Vinje levde et liv på vandring, som en rastløsog søkende sjel. Betegnende derfor, at han fikk sitt siste hvilested nettoppher på Granavollen. Mellom milesteinen og søsterkirkene. Mellom symbolene påtidløshet og opphøyd ro, og den konstante påminnelsen om vegen videre - og ommålet som et annet sted enn her.

Kan hende fant også Vinje det han søkte nettopp her, i brytningenmellom hvile og oppbrudd. Kan hende kan historien også leses slik. Iallfall synesdet som en besnærende tanke, i den timen da ettermiddag blir til kveld; idethimmelen omskaper til sort sin siste rest av rosa, og omgivelsenes konturer sakteviskes ut; av milestein, av kirkespir - og av en dikters grav.

Søsterkirkene i skyminga.

-----------

Sammen med Ivar Aasen var Aasmund Olavsson Vinje en pionernår det gjaldt å forfatte sangbar lyrikk på nynorsk.
Ett eksempel er diktet«Den dag kjem aldri»:

En danskekonge på Brunholmen

2011-11-30T15:42:00.001+01:00

Ålesund anno 1733,
med den kongelige flotiljen trygt oppankret ved Brunholmen.
(Tegning av Knut Ekroll.)

I 1733 var kong Christian den 6. på norgestur. Han reisteimidlertid langt fra alene: Kona, Sophie Magdalene, var med. Det var også svigermora, Sophie Christiane avWolfstein, markgrevinne av Kulmbach-Baireuth. Dessuten en rekke embetsmenn ogansatte ved hoffet; til sammen et følge på hele176personer.

Det at en konge drog med seg familie, slekt, venner,ministre og skrivere, kusker og lakeier – ja, store deler av det kongeligehoffet – var ikke bare uvanlig. Det var rett og slett noe få nordmenn, og knaptnoen sunnmøringer, hadde vært vitne til tidligere.

Beretningene knyttet til kongens norgesreise ble derforflere og mer rikholdige, enn det de andre danskekongene etterlot seg. Og dafølget la fra kai i Larvik den 4. september 1733, hadde de oppholdt seg hele 3måneder på norsk jord. Også det var ganske enestående.

Reiseruta

Det var den 3. juni at de kongelige ankom Kristiania. Frahovedstaden fulgte de den gamle kongeruta over Romerike, om Kongsvinger ogElverum til Hamar. Herfra videre gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim. FraTrondheim gikk turen med båt sørover langs kysten: Til Sunnmøre, Bergen, Stavanger,Kristiansand – og med Larvik som siste stopp.

Overalt ble mottakelsen storslagen: Soldater bleutkommandert, æresporter ble reist, og det ene hyllingsdiktet mer pompøst enndet andre ble framført. I det hele tatt uttrykte nordmennene enorm glede over åse «…Nordens tvillingssol så nær Nordens pol…» - som det het i ett av dissediktene.

Brunholmen

Triumfferden fikk imidlertid et langt mindre pompøst, og ihøyeste grad ufrivillig, avbrekk på handelsstedet Brunholmen i Ålesund. Derankret de kongelige opp den 1. august, i påvente av at været skulle bedre segsåpass at de kunne fortsette sørover.

Christian 6. med familie - 11 år etter det ufrivillige
oppholdet i Ålesund.
Og tilsynelatende uskadet av det.(Maleri av Marcus Tucher).

Ålesund var på dette tidspunkt langt fra noen by å regne.Snarere et knippe handelsplasser og småbruk spredt utover Nørvøya og Aspøya. Defå sjelene som bodde her, var heller ikke særlig velstående. De haddeevig nok med å sørge for det daglige utkomme til seg og sine. Og de var altannet enn forberedt på å ta i mot en eneveldig monark og hans tallrike, adeligereisefølge. Nå var riktignok våningshuset på Brunholmen, der kongen bleinnlosjert, blant de største i Ålesund på denne tiden. Men i forhold tilslottsalene i København, framstod vel bygget snarere som et kongelig kott.

Kongen som ikke komtil Molvær

Ikke alle syntes det var like festlig at kongen ble liggendeværfast på et utvær på mørekysten. Ikke en gang amtmannen, Christian Sohlgaard,som holdt til like i nærheten - på Molvær i Sula - valgte å ta turen overBorgundfjorden for å treffe sin øverste sjef. Muligens var årsaken at amtmannenble fornærmet over at ikke kongen kom til ham i stedet. For, i følgefolkeminnegranskeren Peder Fylling, var Sohlgaard svært så innstilt på å ta i motdet kongelige følget. Ja, han hadde til og med fått pyntet amtmannsgården med24 vimpler. Dessuten hadde husholdningen stått på i ukesvis med brygging ogbaking, steiking og reingjøring. Desto mer sviende følte han nok nederlaget;når regenten ikke en gang fant det bryet verdt å stikke innom en snartur!

Ganske sikkert har Sohlgaard spekulert mye på hvorforkongen unnlot å besøke sin fremste embetsmann på stedet. Sannsynligvis harsjølinnsikten fortalt ham at Christian kan ha fått nyss om at Sohlgaard var litelikt blant allmuen på Sunnmøre. Ja, det gikk også rykter om at amtmannen haddemisbrukt sin posisjon til å legge seg opp ei solid formue de to åra han haddefungert i sitt embete. Den nøkterne og sterkt religiøse kongen ville vel unngåomgang med en embetsmann av et slikt kaliber. Men altså; dette varspekulasjoner. Det faktum at Sohlgaard kom til å bli sittende som amtmann ogsåi åra som fulgte, viser at den eventuelle unåden i så fall var av forbigåendekarakter.

Ålesund med Brunholmen i forgrunnen - fotografert i 1879.
I det hvite huset til venstre på holmen holdt de kongelige til under
uværet i augustdagene i 1733.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Amtmannen som holdtseg unna Ålesund

At Sohlgaard på sin side selv ikke fant tid til å besøkekongen i løpet av de åtte svært lange og ufrivillige dagene han lå værfast i«utværet» Ålesund, ga også grunnlag for ryktespredning: Her ble det pekt på atSohlgaards tvilsomme evne til å berike seg på sitt embete, var en grunn til atogså han holdt kongen på avstand. Sohlgaard skal derfor ha sendt bud til kongenom at han var blitt sjuk. Enkelte fortellinger vil ha det til at amtmannen gikklenger enn som så. Det påstås til og med at han fingerte sin egen begravelse;at han lot en kiste med stein bisettes på Borgund kirkegård.

Det at slike historier bredte seg er nok først og fremst etuttrykk for at folk var svært opptatt av det bisarre i denne situasjonen: Hitkom det desidert største rojale følget som noensinne hadde satt sine bein pånorsk jord, samtidig som distriktets fremste embetsmann befant seg rett overfjorden. Og så unngikk han å oppsøke kongen!

Hvorvidt kong Christian selv var oppbragt over dette, vitesikke. Sannsynligvis har vel den improviserte søndagsgudstjenesten, som prosteni Borgund, Peder Strøm, forrettet, virket dempende på eventuelle aggressivetendenser både hos den 34 år gamle og, meget pietistiske, monarken og hans vel endamer pietistiske dronning.

Skildringer avkongebesøket

Flere har beskrevet kongens ufrivillige opphold påBrunholmen. Den grundigste skildringen finnes i Tidsskrift for SunnmøreHistorielag 1916 – 17, av Knut Ekroll. Ekroll bygger delvis på kongens sekretær,Meretzen, sine dagboksnotater. Meretzen er også den som omtaler stedet som«Taalesund».

Dronning Sophie Magdalene måtte bæres ombord
av en velvoksen dreng fra Skodje! (Foto: Wikipedia)

Folkeminnegranskeren Peder Fylling har også omtalt oppholdet.Fylling skriver blant annet at det etter hvert tok til å bli lite proviantigjen. Samtidig fikk de kongelige stadige besøk av fattigfolk fra stedet, somtigget mat. Disse undret seg over at kjøkkenpersonalet kastettalg og smør på ovnen for å få det til å brenne bedre. Det var nærmest å regne som svært uvøren bruk av guds gaver. Til detsvarte kjøkkenfolket at man måtte hjelpe seg på den måten man best kunne - i etland som var rikere på smør og talg enn på skikkelig opptenningsved!

Fylling skildrer også avreisen fra stedet: Da været endelig bedret seg, var de kongelige snar til å gjøre seg reiseklar. Bare ett problemgjenstod; hvorledes få manøvrert den lite sjøvante og rimelig velvoksne dronningen trygt om bord. Det fantes nemlig ingenlandgangsbrygge på Brunholmen på den tida. En velvoksen dreng fra Skodje, Lars Paulsen Engeset, visste imidlertid råd: Han løftet sporenstreks opp dronning Sophie Magdalene, og bar henne resolutt ombord i båten.

– Det skulle gå adskillige år til neste gang enkonge dukket opp i disse traktene igjen…

Ved Den Hvite Sjøen

2011-11-01T17:06:00.002+01:00

Hvitträsk - Den Hvite Sjøen.

Oktobersola sprer sine lave, skarpe stråler utoverdelegasjonen av museumsfolk på studietur til Finland. Vi befinner oss tre milvest for hovedstaden Helsinki. Likevel er det lite som minner om by, idetbussen svinger opp på et høydedrag, og en parkeringsplass åpenbarer seg i eilysning midt i tjukke skogen. Busker, trær og blomster rammer inn bygningenesom så kommer til syne: En staselig villa. Faktisk to, viser det seg.

Bygningene, oppført i tømmer og granitt, er det arkitekteneGesellius, Lindgren og Saarinen som står bak. Den såkalte «lille» villaenrommer i dag restaurant og kafe. Her bodde Gesellius. Hovedbygninga, på heleseks etasjer, ga husvære for Lindgren og Saarinen, og kontor til de tre arkitektene.

Hovedbygninga på Hvitträsk.

Det var i 1896 at arkitektstudentene Eliel Saarinen (1873 –1950), Herman Gesellius (1874 – 1916) og Armas Lindgren (1874 – 1929) bestemteseg for å etablere et felles kontor i Helsinki. Bare to år seinere fikk de denprestisjetunge oppgaven med å tegne den finske paviljongen tilverdensutstillingen i Paris i 1900. Paviljongen ble bygd i nasjonalromantiskstil, og vakte stor beundring. Prosjektet gjorde arkitektene landskjente. Oppdragenestrømmet på, og i 1901 bestemte de seg for å flytte ut av byen. De kjøpte etområde på 16 mål ved den idylliske innsjøen Hvitträsk – «Den Hvite Sjøen».

Den "lille" villaen. I dag kafé og restaurant.

Vår utmerkede, svensktalende guide forklarer oss hvorfordisse framstående arkitektene valgte å legge det pulserende hovedstadslivet bakseg, for å slå seg ned her ute i skogen. Årsakene var flere: Først og fremstønsket de å etablere et bo- og arbeidsfellesskap, avskjermet fra byens oppjagedelivsrytme; der de i fred og ro kunne utvikle sine ideer. Dernest ønsket de nokogså å ta med seg elementer og motiver fra nasjonalromantikken inn i en boligbygd for det nye hundreåret – i Jugendstilens ånd: Med svungne linjer, asymmetriskeinndelinger i rom og flater samt annet stilmessig snop hentet ut av datidas arkitektoniskeoverflødighetshorn.

Slik framstår hovedbygninga da også: Først og fremst som etkunstverk. Et helhetlig sådant; der hver enkelt gjenstand som hører huset tiler tilpasset den omsluttende romutforming og rominndeling. Også plasseringenunderstreker det helhetlige: På et høydedrag, omgitt av naturpark med stier,trapper, planter og trær; speilende i den krystallklare innsjøen som har gitteiendommen navn.

Arkitektene, framstilt på glassmaleri i musikeres skikkelse,
og fruen som sliter med å velge mellom dem...

Forbløffet over den arkitektoniske balansen, gjennomført overhele seks etasjer, mellom helhet og detaljer i interiør; de uventede trappe- ogkorridorsystemer som binder rom og etasjer sammen; mangfoldigheten i farger,finesser og former på stoler og bord, hyller og skap, på krukker, vaser, lamperog ryer - vandrer vi omkring i dette huset mens guiden forteller om idegrunnlagog om bruk: Om fester med champagne og høy sigarføring. Om et titallskakkelovner med et enormt ved-behov. Om samarbeid og splid. Om fruen som valgtefra seg mannen til fordel for hans kollega. Om de små som vokste opp iomgivelser der selv lekerommet var arkitekttegnet.

For familien Saarinen hadde nemlig to barn, Eva-Liisa(«Pipsan», 1905 – 79) og Eero (1910 – 61). Oppveksten i et slikt totalinnredet hus skremte dem likevel ikke fra åfølge i foreldrenes fotspor. For; som sin mor, ble også «Pipsan»interiørarkitekt. Eero ble, som sin far, arkitekt.

Lekerommet med arkitektegnede miniatyrmøbler.

Bofellesskapet mellom disse tre arkitektkollegene varte ikkelenge. Allerede i 1905 flyttet familien Lindgren fra Hvitträsk. Gesellius dødei 1916. Etter det eide Saarinen Hvitträsk i sin helhet. I 1922 fikk Saarinen 2.plass i arkitektkonkurransen omkring byggingen av Chicago Tribune Tower. Detteble hans gjennombrudd i USA, og ett år seinere flyttet familien dit. Saarinenbeholdt likevel Hvitträsk, og besøkte stedet nesten hvert år fram til hansolgte det i 1949.

Deretter var eiendommen i Vuorio-familiens eie i 20 år før en stiftelse tok over, og Hvitträsk ble omgjort til museum. I dag står den finskestat som eier.

Fra interiøret i første etasje.

Saarinens storslåtte prosjekt her ved Den Hvite Sjøen, var altsåen del av ei nasjonalromantisk retning ved inngangen til det tjuende århundret.Ei retning som preget ulike kunstarter i mange land: Med en felles vektleggingpå å bruke forbindelsen mellom fortid og nåtid til å peke inn i framtida.

Også en irsk poet lotdiktene sine gjennomsyre av nasjonalromantikken. Og mens Saarinen og hanskolleger søkte å bringe med seg tradisjonselementer inn i en nyskapendearkitektur tilpasset et nytt århundre, framstilte poeten en lengsel tilbake itid i innhold, først og fremst, men formidlet i et friere formspråk enn før. Poetenvar William Butler Yeats (1865 – 1939), fra Dublin. Yeats oppnådde etter hvertbrei anerkjennelse for sin dikting, og i 1923 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

I høst har gruppa Waterboys med Mike Scott i spissen, gitt utplate der de har satt musikk til en del av diktene til Yeats. Utgivelsen, «AnAppointment With Mr. Yeats», er resultat av et arbeid som har gått over fleretiår.

Tanker omkring nasjonalromantikk, modernitet og lengseletter livet på landet synker inn i det bussen forlater skogen, kjører inn påmotorvegen i retning Helsinki, og passerer en rekke høyreiste forretningsbygg istål, glass og betong. Med et slikt utsyn fra sidevinduet passer det også åinnta litt av det poetiske univers som Yeats formidlet, og som Mike Scott hartonesatt. Her er «Song Of Wandering Aengus»:

Danskekonger på Sunnmørsferd

2011-10-14T17:03:00.001+02:00

Nørvasundet; fotografert 307 år etter at kong Frederik 4. seilte gjennom det.

Rykter har til alle tider fulgt i kjølvannet av kongebesøk.Når ryktene blir gamle nok, blir de mest levedyktige av dem til sagn, og slikefinnes det utallige av. Olav den hellige er uten tvil den kongen som har fåttflest sagn knyttet til sin person. Neppe kommer noen til å gjøre ham den rangenstridig. Danskekongenes sunnmørsturer ga imidlertid skral næring tilsagntradisjonen. Den eneste som det ble heftet noe ved, var Christian 4. Herskal ei overnatting på Valderøy i april 1599 ha resultert i at ei tjenestejentefra Sykkylven ble gravid. Hun fødte en sønn som, i følge sagnet, skal ha arvet«…den store oldenborgske næse…»

Christian 4.var neppe innom Sunnmøre

Men selv om kongen visstnok etterlot seg ca. 26 barn, varhan trolig ganske så uskyldig akkurat her. Riktignok foretok Christian 4. eireise langs norskekysten på denne tida, men det er svært lite sannsynlig at hanvar innom Valderøy eller andre steder på Sunnmøre.

Christian 5. (Foto: Wikipedia)

Blant prester og amtmenn

Om Christian 4. for forbi Sunnmøre, var til gjengjeldsønnesønnen innom noen år seinere. Christian 5. var sterkt opptatt av å rusteopp det dansk-norske forsvaret. I den forbindelse la han i 1685 ut på en lengrenorgestur. Fra Østlandet, over Dovre og til Nidaros. Der ble hestene byttet utmed skip, og turen videre gikk ut fjorden og sørover langs kysten.

Kongen ankret opp ved Hellandshamn om morgenen den 29. juni. Christian reiste imidlertid langt fra alene: Mellom 150 og 200 rorskarer skulletil for å bemanne de 30 – 40 båtene som fraktet det kongelige følget. Og selvom vinden var strid og bølgene høye, kom de seg trygt til Sula og Moldvær, deramtmannen, Jonas Lilienskiold, tok i mot dem. Kristian fant seg vel til rettepå Moldvær, og bestemte seg for å være over hele neste dag. Foruten sosialtsamvær med lokale embetsmenn, nyttet kongen tida til å inspisere tropper fradet Sunnmørske Kompani. Og dette likte han så godt at han lot soldateneeksersere både lenge og vel.

Fra amtmannsgarden på Moldvær gikk turen til Vartdal og såtil Rovde. På Rovde hadde bøndene bygd ei stor hytte av greiner og løv – ensåkalt løvsal. I denne løvsalen ble middagen servert. Under måltidet dukket ennfattig bonde opp. Han hadde slaktet en hjort som han ville forære kongen.Kristian, som selv var en ivrig hjortejeger, skal ha tatt vel i mot gaven.

Fra Rovde reiste de videre til Eidså, og derfra medhesteskyss til Tunheim i Vanylven. Her hadde lensmannen møtt fram, og hansørget for at følget ble trygt fraktet over til Torvik prestegård, der alleskulle overnatte. Prestegården var imidlertid i en så miserabel forfatning atkongen ombestemte seg. Så etter en kjapp inspeksjon av et kompani fraNordfjord, dro Kristian og følget hans videre – og forserte Mannseidet. Etteren strabasiøs fottur i regn og tåke, ble de fraktet over til Selje prestegård. Ogher kunne kongen endelig legge seg til ro for natta.

Løvsal og røykstove

Om det var på farens anbefaling, skal være usagt. I allefall valgte Fredrik 4. omtrent samme reiserute som Christian 5., da han besøkteSunnmøre 19 år seinere. Fredrik dro imidlertid motsatt veg; over Mannseidet, ogtil Torvik prestegård, der de kom fram om kvelden den 21. juli 1704. Kan hendevar han ikke like nøye på det, kan hende var han mer sliten etter reisen.Uansett; Frederik 4. valgte å overnatte på prestegården, trass i at forfalletvar langt mer framskredet enn ved forrige kongebesøk.

Frederik 4. i kroningsdrakt. (Foto: Wikipedia.)

Kveldsmat orket de også å innta. Et omfattende måltid sådant:Det skal ha blitt fortært 200 hønseegg, i underkant av 600 liter øl, 19 literfransk brennevin og 115 liter fransk vin. I rettferdighetens navn må nevnes atdet ikke er kjent hvor mange som var stuet sammen rundt spisebordet på Torvikprestegård. Disse varene er likevel bareen liten del av ei svært omfattende liste over hva som ble fortært dennekvelden i 1704. Etter et slikt måltid var det vel heller ikke mange som toksærlig notis av de bygningsmessige manglene som preget dette geistlige nattlosjiet.

Tidlig la de avgårde neste morgen; over Syvdseidet tilEidså. Fra Eidså gikk turen til Rovde, der middagen ble inntatt i ei røykstove.Og trass i enkle omgivelser; menyen var i høysete grad en konge verdig: Blantmye annet bestod den av fire gjess, fire kalkuner, 12 lam, 19 høns, 30kyllinger og 400 egg; et assortert utvalg av fisk og flesk; en «fed» kalv og to«fede» kviger. Tørst blir man som kjent av slikt – så drikke hørte med. Detomfattet ca. 1500 liter øl, 232 liter fransk vin og 38 liter fransk brennevin.Trass i dette ble det ikke tid til middagshvil. Straks etter satte nemlig detkongelige følget kurs for Moldvær. For der ventet amtmannen med kveldsmat…

Den 23. juli 1704 startet Frederik 4. dagen på Moldvær med åforeta en kjapp inspeksjon av stedlige soldater. Deretter la følget i veg;Over Borgundfjorden, gjennom Nørvasundet, videre gjennom Taftasundet tilEidsvik. Her var det reist en løvsal. Dadet tok til å styrtregne måtte imidlertid kongen evakueres inn i nærmesterøykstove. Røykstove-livet lå imidlertid ikke for Frederik. Så etter å ha værtmed på å fortære laks, lam, tørket flyndre, høns, hvetebrød og akevitt, kaltekongen husbonden til seg. Han ville be ham om å lukke spjeldet på ljoren. Dennebefalingen falt ikke i god jord, så kongen valgte en rask avskjed fra stedet.Først til Os ved Vatnfjorden. Herfra fikk de båtskyss til Gjermundnes, Og herkunne Frederik endelig ta kvelden – i tilbørlig avstand til de sunnmørskerøykstover.

Den siste av danskekongen som besøkte Sunnmøre, var denkjente pietist, konfirmant-innfører og Ålesunds-skeptiker, Christian 6. Hanopphold på disse trakter vil imidlertid bli gjenstand for en egen bloggpost veden senere anledning.

OL i september

2011-09-30T12:40:00.000+02:00

Hopperen Bredesen i svevet.

Gjenkjennelse føyer en ekstra dimensjon til museumsbesøk. Få grep virker sterkere enn det å skape utstillinger der elementer fra vår egen tid, og våre egne opplevelser, inngår. Norges Olympiske Museum på Lillehammer har en stor fordel i så måte. De aller fleste nordmenn har minner fra da de satt benket ved radioapparatet eller foran fjernsynsskjermen og fulgte med på dramatiske spurtoppgjør i skisporet, spektakulære skihopp eller utenkelige rundetider på skøytebanen.

Etter å foretatt en vellykket forsering av mer enn 10 000 andpustne og utsvetta birkebeinerløpere i alle aldre, forfatninger og fysiske forekomster, var det en sann vederkvegelse å stige inn i Norges Olympiske Museum i Håkons Hall på Lillehammer forleden helg.

OL-museet består av tre utstillingsavdelinger: Den ene avdelingen er viet historien om de olympiske leker; fra den greske opprinnelsen og fram til i dag. Denne delen formidler en spennende reise gjennom skiftende status for disse lekene. Fra en bortgjemt tilværelse i skyggen av verdensutstillingene i 1900 og 1904, via to verdenskriger og kald krig, til de kjempemessige mønstringene, og pengeslukene - som lekene representerer i dag.

Den andre avdelingen består av norsk idretts Æresgalleri; det vil si et fotogalleri med portretter av framtredende norske idrettsutøvere gjennom tidene. Tida ble dessverre for knapp til å se nærmere på denne delen.

"Egget" fra åpningseremonien innleder
utstillingdelen om Lillehammer-OL.

Den tredje avdelingen er, naturlig nok, viet OL på Lillehammer i 1994. Avdelingen er plassert langs løpebanen i korridoren bak det østlige tribuneanlegget, og fungerer dermed også som veggdekorasjon for de mange som besøker hallen i helt andre ærender enn de reint museale.

Ikke uventet dreier historien om Lillehammer-OL seg mye om prestasjoner og premier; først og fremst knyttet til de mange norske utøverne som utmerket seg her. Men også en del mer pikante innslag er viet plass. Ett eksempel er den tårevåte krangelen mellom to amerikanske kunstløpersker. Selv de med minimal interesse for kunstløp unngikk ikke å få med seg den såpeoperaen.

Heldigvis er det helt andre fortellinger som dominerer utstillingen. Her presenteres sammenhenger og hendelsesforløp som gir en fyldig bakgrunn for å forstå ikke bare hvorledes, men også hvorfor, Lillehammer-OL ble karakterisert som «The best Olympic Winter games ever.». Ikke minst gjelder det den delen som forteller om strategien bak OL-produktene. Den merkevaren som her skulle utformes var vel forankret i nasjonale tradisjoner, friluftsliv og hvite vidder. Slik også den offisielle Ol-vignetten. Den spilte på norske naturelementer som vann, vinter og nordlys.

LIllehammer-OL: Noe av produktutvalget.

Tilreisende til Lillehammer og de 17. olympiske vinterleker fikk vel knapt med seg at Norge på den tida for lengst var blitt en moderne oljenasjon – for å si det litt enkelt. Dermed blir kontrasten til den moderne produkt-tenkingen som lå bak, desto mer tydelig. Plakater og bannere, klær, OL-maskoter og all annen profilering av arrangementet, var ledd i en felles, overordnet markedsstrategi.

Men for all del; imponerende er det å bli minnet på de mange nordmenn som tok medaljer på Lillehammer. De sju som tok gull presenteres i helfigur i utstillingen; svevende, skliende eller stakende i opphøyde positurer langs østre yttervegg.

Interiør anno 1952.
På veggen blant annet broderiet fra OL i Oslo dette året.

Selv om Lillehammer-avdelingen av utstillingene er den mest omfattende, synes jeg den historiske delen er den som står seg best. Først og fremst fordi de rommene der OL-historien vises, er rene utstillingsrom – og ikke en del av et fellesareal. Den kompakte rominndelingen og den kronologiske sammenhengen mellom de ulike rommene, makter å favne så vel historiske forløp som fordypning i enkelte leker og begivenheter knyttet til disse. Historien om Berlin-OL i 1936; et arrangement som langt fra går den veg det velsmurte, fascistiske propagandaapparatet på forhånd nok hadde tenkt seg – er et godt eksempel på at idrettshistorie også kan gi verdifulle innblikk i andre deler av historien. Tilsvarende også for de ulike lekene som ble arrangert i skyggen av den kalde krigen. Her tilfører utstillingene perspektiver som gir ny innsikt om denne såkalte etterkrigstida.

Norske medaljesankere i Chamonix i 1924; Haug, Henie og Thams.

Fortellingen om de olympiske leker, slik den presenteres på Norges Olympiske Museum, rommer altså langt mer enn en kronologisk gjennomgang av prestasjoner og rekorder, storslåtte show og småsvett nasjonalisme. Fortellingen bringer oss nærmere viktige deler av vår nære fortid: Til tider med konflikter og kriger, og til tider med mangel på det meste av det vi tar for gitt. Derfra inn i vår egen tid, der spektakulære idrettsarrangementet speiler nasjonenes behov for å synliggjøre så vel fysisk velvære som materiell velstand.

Om disse behovene skaper varige endringer i omverdenens oppfatning av et arrangørland, er mer tvilsomt. Men forståelsen av hvordan De Olympiske Leker i stadig større grad knyttes opp mot nasjonal merkevarebygging, øker etter et besøk på Det Olympiske Museet på Lillehammer. Vel verdt, derfor, å ta turen hit – til og med i september!

Og, for å avrunde; OL-vignetten fra Lillehammer hører med:

Glimt fra kommunevalgåret 1904

2011-09-11T12:01:00.000+02:00

Deler av Ålesunds sentrum kort tid etter bybrannen.
Murbygninga som står igjen, er byens fengsel.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Brannåret 1904 var også valgår i Ålesund. Den nedbrente byen dannet ei dyster ramme rundt valgkampen. Men inn i mellom brannruiner og provisoriske boligbrakker, vokste planer om en ny by fram.

Sommeren 1904 lå reguleringsplanene for Ålesund klare: Gatene skulle bli breiere enn før. Terrengforskjeller skulle utjevnes. Husa skulle bli større – og de skulle bygges i mur. Den 20. juli ga Søndmørsposten følgende beskrivelse av situasjonen:

«…I de sidste dage er flere tomteeiere begynt med fundamentering av sine huse. Barakker, som midlertid har staat der, fjernes. Man kjører hele barakken til en anden plads. I gaaraftes blev saaledes ikke mindre end 3 barakker transporteret gjennem gaderne…»

Gaver

På dette tidspunktet kom der fremdeles inn gaver til brannofrene. Siden de første hjelpeskipa klappet til kai et par dager etter katastrofen den 23. januar, hadde penger, mat, ulltepper, bygningsmateriell og mye annet, strømmet inn fra fjern og nær. Fordelinga av alt dette skapte strid. Særlig var det mange som reagerte på at matvarer ble liggende på lager i månedsvis i stedet for å bli delt ut til de som trengte det.

Med pengegavene gikk det bedre: Den 5. mai vedtok formannskapet at der skulle deles ut 50 kroner til voksne og 30 kroner til barn under konfirmasjonsalderen. Forutsetninga var «…Bopel i afbrendt hus eller fartøi under branden…» - og ikke over 10.000 kroner i formue eller 2.000 kroner i årlig inntekt. På dette tidspunktet var for øvrig mer enn 200.000 kroner samlet inn til brannofrene.

Bydelslister

De utfordringer som brannkatastrofen hadde skapt, satte naturlig nok sitt preg på den forestående valgkampen – på flere vis: Mest merkbart var det at de lokalpolitiske motpolene, Venstre og Høyre, lot være å stille lister. De tradisjonelle ideologiske skillelinjene ble altså midlertidig begravd i brannruinene. I stedet oppstod nye konstellasjoner, i form av bydelslister.

Bydelslistene hadde sitt direkte utgangspunkt i de motsetningene som blusset opp i kjølvannet av bystyrets behandling av reguleringsplanen for den nye byen. Allerede den 12. juli, på det først ordinære bystyremøtet etter brannen, ble motsetningene tydeliggjort:

På dette møtet var det framtidig bruk av Eriksensbrygga som var temaet. På Eriksenbrygga, som i dag utgjør St. Olavs Plass - eller Sankten, ville de folkevalgte fra Skansen-området anlegge fisketorg. Dette mente de var rett og rimelig, all den tid andre bydeler, som Lorkenes, Hellen og Kipervika, skulle få sine torg. I ei tid der det meste av ferdselen fremdeles foregikk på sjøen, var dette en sak som skapte stort engasjement.

Eriksenbrygga ble utvidet, og fikk navnet Sankt Olavs Plass ("Sankten")
etter bybrannen. Her opparbeiding av steinmuren langs kaikanten, trolig i 1907 eller 1908.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Likevel ble det, som kjent, aldri noe fisketorg på Sankten. Bare 18 av 49 bystyrerepresentanter støttet kravet. Venstreavisa Søndmørsposten beklaget utfallet, og mente at resultatet skyldtes «…et kompromiss mellom kipervikinger og udenomsunds mænd.» «Det maa beklages», føyde avisa til, «at saa mange venstremænd var med blant flertallet…»

Arbeiderpartiet

Etter bybrannen hadde Ålesund også fått sitt lokallag av Arbeiderpartiet. Det nystartede partilaget var det eneste som stilte med partipolitisk liste foran valget. Dette vakte harme. Bydelslistenes talsmenn mente at det å stille med ei partiliste så kort tid etter bybrannen, var et utidig forsøk på å slå politisk mynt på denne katastrofen. I stedet burde også arbeiderpartifolk slutte opp om bydelslistene; for å sikre at de nedbrente strøka ble rettmessig tilgodesett når byen skulle reises på ny.

Lokalvisene var lite opptatt av valget i 1904.
Her forsida fra Søndmøre Folketidende på valgdagen 5. desember.

Valget

Det skulle vise seg at et flertall av velgerne delte dette synet. Ved valget den 5. desember gikk nemlig hele 53 prosent av stemmene gikk til bydelslistene: «Indenomsundet» og «Udenomsundet» fikk dermed 20 representanter hver i det nye bystyret. I og med at loven krevde bofasthet i minst 2 år for å kunne stemme ved kommunevalget, var den store tilstrømningen av arbeidsfolk etter brannen til liten hjelp for det nystartede Arbeiderpartiet. Partiet kom inn med 6 representanter.

Arbeiderpartiet hadde dessuten fått en konkurrent til innenfor en av sine hjertesaker: Avholdsfolket stilte egen liste dette året. Denne lista fikk også inn 6 representanter.

Den lokale arbeideravisa «Nybrot» syntes likevel ikke at 6 representanter var noe nederlag. Tvert i mot! Avisa så valgresultatet som et solid fundament for videre politisk virksomhet i den nedbrente byen:

«…Socialdemokratiet har faat sine representanter ogsaa i Aalesund Bystyre. Om end ikke mange, saa blir det dog en mur, som den kompakte reaktion ofte kommer til at støde hodet imot. Socialdemokratiets representation – vaktholdet om fællesinteressernes princip – vil være det gamle livssyns onde samvittighed…»

Sunnmøres første kjendis jubilerer!

2011-09-02T18:23:00.001+02:00

Rollon; strengt pekende fra sin sokkel i byparken i Ålesund. Er det fødestedet sitt han markerer?
Lite trolig, da tilsvarende statuer både finnes i Frankrike og i USA.
Kanskje er det ugresset i blomsterbeddene han vil henlede vår oppmerksomhet mot...

I disse dager strømmer skoleelevene til musea i Ålesund og Giske for å få vite mer om Rollon – eller Gange-Rolv. Vikinghøvdingen som etter sigende var så kraftig at ingen hest kunne bære ham. Rolv satt likevel ikke hjemme på Giske og deppa av den grunn. Tvert i mot! Støtt og stadig var mannen på reisefot. En rastløs sjel, tydeligvis. Helt til han en dag i året 911 roet seg ned og ble hersker over Normandie. Det skjedde altså for 1100 år siden i år. Derfor er samtlige sjetteklasser i Ålesund og Giske invitert på museumsbesøk for å få vite mer om denne sunnmøringen - som skal ha vært stamfaren til selveste Wilhelm Erobreren.

De solide støvlene setter selv byens bejublede Jugendhus i skyggen...

Faren til Rolv, Ragnvald Mørejarl, ble jo en rimelig kjent figur etter at han klipte håret til Harald Hårfagre. Men selv om kongen seinere belønnet ham med både Shetland og Orknøyene som takk, blir den bragden likevel for småtteri å regne i forhold til sønnens bravader.

For selv om ikke frisørerfaring inngikk i hans CV, tok Rolv dette igjen i rikt monn på andre områder. Særlig utmerket han seg som en slu og listig hærfører. Den eldste norgeshistorien, Historia Norvegia – som går for å være fra 1180-åra - gir en levende skildring av hvordan Rolv, sammen med et fåtall medsammensvorne, inntok den franske byen Rouen ved munningen av Seine:

En vakker sommerdag i 885 la 25 skip seg til ved elvemunningen. Mennene gikk i land, og ga seg til å grave dype grøfter der skipene lå fortøyd. Grøftene ble tildekt med greiner og torv, og mennene bega seg mot sentrum av byen.

Rolv har snudd ryggen mot bygatene i Ålesund...

Det varte imidlertid ikke lenge før følget ble oppdaget. Byboerne fant raskt hestene sine, og satte etter dem. Rolv og mennene hans kom seg kjapt tilbake til skipene. Herfra kunne de rolig betrakte hvorledes franskmennene

«…stupte i haugetal med dei brynjekledde tråvarane ned i dei løynde djupa, og der slakta dei norske valdsmennene dei ned med blodig hand…»

Etter mange år med herjing og plyndring, fant så Rolv i 911 ut at tida var inne til legge om livsstilen: Denne beslutningen var noe hans omgivelser sikkert satte pris på; og som ikke minst franskekongen ble svært glad for. Så glad ble han at han lot Rolv overta herredømmet over det landområdet som seinere ble kalt Normandie. Som takk svor Rolv evig troskap til kongen. Dessuten lot han seg døpe.

...og festet blikket mot øyene i Giske: Et utslag av
hjemlengsel, mon tro?

Fra den tid av skal Rolv ha blitt en ivrig forkjemper for lov og orden. Og i Normandie var lovlydigheten sterk under hans vaktsomme blikk. Så sterk, sies det, at en gullring kunne bli hengende et tre i årevis uten at noen våget å stjele den…

Så absolutt på sin plass er det å gratulere jarlesønnen fra Giske så masse med jubileet!

Musikk bibringes også. Riktignok fra andre siden av Den engelske kanal, og riktignok produsert adskillige år etter at Rolv hadde tilhold i traktene. Likevel; svært langt unna Normandie er vi da tross alt ikke!
Her er Marianne Faithfull: Down from Dover:

Den første skolen på Sunnmøre

2011-08-22T21:36:00.000+02:00

Kristian 6. (Bildet hentet fra Wikipedia.)

Flere av danskekongene gjestet Sunnmøre, og var mer eller mindre fornøyd med sitt opphold her. Noe mindre fornøyd, var nok Kristian VI., den pietistiske monarken som i tillegg til mye annet også opplevde å bli liggende værfast på Brunholmen i Ålesund i åtte døgn under sin norgesferd i 1733. Hans sekretær ga derfor stedet navnet «Taalesund». Før turen til Norge hadde Kristian konsentrert seg om å utbre pietismen på hjemlige trakter. Blant annet sørget han for å få stengt Københavns teater, og sendte dermed også Ludvig Holberg ut i lediggang.

Norgesoppholdet førte likevel til at Kristian fattet mer interesse for nordmennenes ve og vel. Blant annet hadde den utbredte tiggingene gjort inntrykk. Kongen ba derfor stattholderen i Norge om å komme med forslag om hvorledes dette problemet kunne utryddes.

Vi bør vel kanskje ikke heller se helt bort i fra at de mange møtene med «uopplyste» nordmenn også virret i bakhodet på kong Kristian, da han den 13. januar 1736 bestemte seg for å innføre konfirmasjonen. Selv om liknende ritualer hadde blitt praktisert tidligere, var det først fra dette tidspunkt av at det ble laget et felles regelverk for hele det dansk-norske riket. Forordningen om konfirmasjonen slo også fast at ingen kunne bli konfirmert før de hadde fått opplæring i kristendomskunnskap.

Konfirmasjon og skole

Der hvor det ikke allerede fantes skolebygg, var det prestene som fikk ansvaret for at undervisningen ble gjennomført. Koblingen mellom konfirmasjon og skole var for øvrig vel forberedt fra myndighetene sin side. For allerede i 1735 hadde stiftsamtmennene og biskopene blitt bedt om å kartlegge mulighetene for å bygge skoler og skaffe lærere i Norge.

Svarene fra disse øvrighetspersonene hadde til dels vært negative. De mente at det ville bli vanskelig å få befolkningen med på å bekoste utbygging av skolevesenet. Likevel fant myndighetene i København ut at de ville gå videre med saken. Så den 23. januar 1739 ble den første norske skoleforordning sendt ut.

Reaksjonene fra Norge kom raskt. De gikk på at det ville bli umulig å skaffe lærere nok til å sette i verk en slik omfattende skolereform. Heller ikke var det økonomi til å sette den ut i live. Kongen ønsket imidlertid ikke å legge seg ut med nordmennene ved å pålegge dem nye skattebyrder. Derfor ble det utarbeidet en revidert forordning. Forordningen, som ble sendt ut den 5. mai 1741, tok hensyn til mange av de innvendingene som var kommet fra Norge. Her ble ansvaret for organiseringen av skolevesenet i større grad overlatt til prest og menighet i det enkelte prestegjeld.

Borgund fri -og fattigskole, slik den framstår i dag. Bygningen ble, med enkelte avbrudd,
benyttet som internatskole fram til 1875. De neste 20 åra tjente den som vanlig folkeskole.
Deretter var den bolig for klokkeren og kommunehus for Borgund. Bygningen var også
benyttet som gamlehjem noen år, før den havnet på Sunnmøre Museum.

Finansiering

Mange nordmenn led under uår og misvekst på denne tida. Tidspunktet for kostnadskrevende reformer var derfor langt fra gunstig. Likevel ble skoleforordningene fulgt opp – også her på Sunnmøre. For allerede den 19. september 1741 innkalte prost A. E. Hjort i Ørskog prestene på nordre Sunnmøre, samt fire menn fra hvert sogn, til et møte på Sørneset med dette som tema.

På møtet ble det altså drøftet hvorledes den nye skoleforordningen skulle praktiseres i vårt distrikt. Sannsynligvis var også presten i Borgund, Augustin Meldal, til stede på Sørneset denne dagen. Iallfall gikk Meldal straks i gang med å skaffe midler til drift av et skolebygg på prestegården.

Og støtte fikk han: Amtmannen på Molvær, Christian Sohlgaard, bidro med 500 riksdaler, og handelsmannen på Hundsvær, Albert Ulrichs, bidro med 50 riksdaler til et legat for skolen. I tillegg ble der regnet med årlige bidrag fra sogneprest og kirketjenere, frivillige gaver, samt vokspenger, kollekt og innsamlinger i kirkene i sognet. Dette forslaget til finansiering av skolen ble så oversendt biskopen i Bergen. Og den 17. november 1742 ga biskopen sin tilslutning til prosjektet.

Skole for fattige

Fra det opprinnelige klasse- og oppholdrommet.

Ganske nøyaktig ett år seinere, den 25. november 1743, kunne sognepresten ønske de første elevene velkommen til Borgund fri- og fattigskole. Bygninga var da plassert på prestegården i Borgund. Elevene fikk kost og losji ved skolen, og hvert kull hadde undervisning i 2 – 3 måneder.

Borgund fri- og fattigskole ble drevet uten opphold hele året igjennom. Det første året den var i virksomhet, var det 23 barn som fikk sin undervisning her. Det ble gitt opplæring i kristendomskunnskap og lesing. Utgifter til lærebøker ble helt og holdent dekket av skolen. Også dette var i tråd med bergensbispens anbefaling: skolens fremste formål var å bidra til at også fattigmanns barn fikk kunnskap om den kristne lære. For å få dette til, måtte de kunne lese. Seinere ble også skriving innført som eget fag. Dermed ble Borgund Fri- og Fattigskole et viktig redskap i arbeidet med å utrydde analfabetismen på Sunnmøre.

Kjøkkenet var i høy grad kokka sitt domene. "Kosten ved skulen var flatbrød,
graut, fersk, salta og turka fisk og sild og turka flesk og kjøt. Dei drakk surmelk,
skyrblende og øl. Ølbryggjinga ved skulen tok slutt i 1875. Sidan vart det kjøpt
eit anker no og då". (Sitat fra Årbok for Sunnmøre Museum, 1977.)

Sunnmøre Museum

Som læreanstalt for dem som kom fra karrige kår, har Borgund fri- og fattigskole i dag en velfortjent plassering på nabotomta til prestegården - Sunnmøre Museum i Borgundgavlen. Og den staselige bygningen har fremdeles ett og annet å lære fra seg; om levekår og lærekår; og om kunnskapsformidlingens rolle, i tidligere - og langt trangere - tider, enn vår.

Om å formidle vår samtid - og det ufattelige

2011-08-12T13:20:00.000+02:00

Foran Stortinget, 31. juli 2011.

Fredag 22. juli 2011 vil for alltid være risset inn i vår kollektive hukommelse. Grusomhetene som fant sted i Oslo og på Utøya den dagen, er hinsides de målestokkene vi vanligvis opererer med når det gjelder menneskelige handlinger. At slike hendinger vil påvirke vår historie, er det liten tvil om. På hvilken måte er imidlertid altfor tidlig å si noe om. Sammenlikninger til krigs- og okkupasjonstid har blitt trukket. Terrorangrepet fra en av «våre egne» er imidlertid vanskelig å sette inn i en slik ramme. Det at historiske paraleller knapt nok finnes, gjør hendingene denne beksvarte fredagen om mulig enda vanskeligere å fatte.

Museumsinstitusjoner forvalter og formidler minner fra nær og fjern fortid – materielle og ikke-materielle. Musea er imidlertid også blitt utformet av den samtid de ble etablert i, og er på mange måter bundet opp av de tradisjoner og føringer som museumsstifterne la for «sine» institusjoner. Disse føringene legger premisser både for innsamling og for formidling. Ikke minst vi som driver friluftsmuseer, må i stor grad ta utgangspunkt i de fysiske rammene som ble skapt den gangen de opprinnelige planene for institusjonen ble utformet. Både antikvariske bygninger og båter er krevende objekter å ta vare på. Det er også krevende å få til nye formidlingsformer innenfor slike veletablerte rammer. Samtidig er det helt nødvendig om ikke museumsbygningene skal ende opp med først og fremst å fortelle historien om hvorledes museet i si tid ble til.

I en slik sammenheng må vi også trekke inn elementer fra vår egen tid. I økende grad tar norske museer denne utfordringen på alvor. Ett eksempel kan nevnes, fra De Heibergske Samlinger- Sogn Folkemuseum, som jeg besøkte tidligere i sommer:

Gert Falch Heiberg (1871-1944)

Det første som møter meg ved inngangen er bysten av Gert Falch Heiberg. Heiberg grunnla dette museet i 1909. Uten å vite stort om Heiberg, fornemmer jeg at han var bevisst på at det var et museum han skulle skape – og ikke et mausoleum over sitt eget livsverk. Hadde den godeste Heiberg kunnet se inn i dagens utstillinger, tror jeg derfor han ville nikket fornøyd.

De Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum: Fra friluftsmuseet.

Sogn Folkemuseum har i stor grad maktet å kombinere det tradisjonelle med det nyskapende. Redskap og utstyr fra eldre tider presenteres sammen med de mer moderne. Tekster og bilder skaper sammenheng og forståelse. Utstillinga «Skaut og hijab» føyer for eksempel nye perspektiv til hijab-debatten. Ei utstilling om «Unge sogningar 2000», lar ungdommen selv fortelle om hvorledes deres hjem var innredet ved inngangen til dette årtusen. Denne utstillinga avdekker samtidig et dilemma: Hvordan plukke med seg elementer fra ei samtid der varer produseres, forbrukes og kasseres i stadig større tempo? Gjenstander som var hypermoderne da, har et gammelmodig preg i dag. Utstillingen får dette fram på en svært så tydelig måte.

Fra utstillinga "Unge sogningar 2000".

Sogn Folkemuseum er altså et godt eksempel på et museum som våger å velge samtida som innfallsvinkel på en del av utstillingsvirksomheten. Men for all del, også andre museum, inklusive de her på Sunnmøre, nyttiggjør seg slike grep i stadig økende grad. Å skildre fenomen i samtida som et ledd i en historisk utvikling, blir altså en stadig mer integrert del av vår hverdag. Her kan årstall og begivenheter knyttes til forutsetninger og til konsekvenser. Dette bidrar til å gi publikum økt innsikt i vår mangfoldige historie.

Terroren som rammet fredag den 22. juli ligger - heldigvis - langt utenfor de forståelsesrammer som vi museumsfolk vanligvis opererer innenfor. Å skulle etablere meningsfull formidling omkring en slik tragedie, vil derfor bli svært krevende. Vi plikter likevel å forsøke. Derfor er det nå viktig at historiene og minnene knyttet til terroren blir tatt var på, slik at tragedien også kan synliggjøres i åra som kommer. Synliggjøring hjelper oss til å unngå å glemme. Og i en slik sammenheng vil musea utvilsomt ha ei rolle å spille i åra som kommer.

Ved Oslo Domkirke, 31. juli 2011.

Å være i Oslo siste søndagen i juli gjorde inntrykk: Hele kvartaler avstengt. Politivakter i gatene. Rekker av bygninger med platekledte vinduer. Og blomster. Blomster overalt i byen: På fortau, langs husveggene, festet til gjerdestolper og til gatelykter. Rekkverket foran Stortinget og løvene på Løvebakken var dekorert med buketter i alle farger, med flagg og med tegninger. Og plassen foran Domkirken: Et hav av roser, flagg, lykter, kosedyr og hilsener.

Når ord ikke strekker til; framfor alt da er det at vi trenger musikk. En av de sangene jeg har lyttet til i det siste, er Joe Strummer og Johnny Cash sin versjon av Bob Marley’s «Redemption Song»:

Om ferie - før og nå

2011-07-08T14:39:00.000+02:00

Feriemåleksempel 1: Dome Beach, Kypros.

De fleste har noen jobbritualer som må utføres før ferien setter inn. Selv rydder jeg skrivebordet. Å forlate kontoret med ei skinnende, tom skrivebordsplate, er en viktig forutsetning - kanskje den aller viktigste - for å kunne tre inn i såkalt feriemodus. Ryddejobben gir anledning til å se over mye av det som er gjort siste året. Dermed markeres avslutning på en arbeidsperiode, og nullstilling før den neste tar til. Og mellomrommet fylles, av nettopp - ferie!

Feriemåleksempel 2: Haualeite i Volda.

Vårt «ferie»-begrep er avledet av latinsk «feriae», som betegnet romernes festdager. Den tid vi nordboere var jegere og samlere, eller slo oss ned som bønder og fiskere, eksisterte ikke «ferie», verken som begrep eller som realitet. Samfunnet var oppgaveorientert, og betegnelsen «tid» var først og fremst knyttet til den perioden det tok å utføre en bestemt oppgave.

I middelalderen tok europeiske læresteder begrepet «ferie» i bruk. Kirkelige helligdager ble oppfattet som etterlengtede avbrudd i den daglige rutinen. Tilsvarende for rettsvesenet. Det engelske «vacation», som egentlig betyr «å fratre», ble brukt om den perioden retten og skolene ikke var samlet. Ordninger med «vacation» og «holy day» for disse institusjonene ble lovfestet i England på 1600-tallet.

Feriemåleksempel 3: Sunnmørsfjella.
Her representert med Vardane på Sula.

Industrialiseringen endret menneskenes holdning til bruk av betegnelsen «tid». «Tid», målt i klokketimer, fikk innpass etter hvert som arbeidsplassen ble adskilt fra hjemmet. Fra å være oppgaveorienterte, førte industrialisering og urbanisering til at menneskene ble tidsorienterte. Det var ikke lenger onnene i jordbruket eller de ulike fiskeriene som styrte dagene. Det var det klokka som gjorde. Dette skiftet la grunnlaget for kampen for fritid – og for ferie.

Feriemåleksempel 4: Stabben Fyr utenfor Florø

Åtte timers arbeid, åtte timers hvile og åtte timers søvn. Det var kravet fra arbeiderbevegelsen fra 1880-åra av. Det var også den parolen de marsjerte under, de som i 1897 arrangerte det første 1. mai-toget i Ålesund. Når det gjaldt ferie, fikk typografene i Oslo på slutten av 1890-tallet innfridd kravet om 3 dagers årlig ferie – som de første i landet. I åra som fulgte oppnådde andre yrkesgrupper tilsvarende ordning. Og i 1916 var 6 dagers ferie blitt nokså utbredt i arbeidslivet her til lands. Ferieloven, som kom i 1947, ga 3 ukers lovfestet ferie. Siden er jo dette blitt ytterligere utvidet.

Arbeidstida har altså blitt kortere. Fritida dermed lenger. Samtidig ser vi at skillet mellom arbeid og fritid er mindre tydelig enn før. Moderne teknologi gjør oss tilgjengelig døgnet rundt. Arbeidsoppgavene kan like gjerne utføres på hytta som på kontoret. Arbeidstida har dermed mistet mye av sin tidligere tilknytning til, og avhengighet av, arbeidsstedet. På enkelte områder av arbeidslivet er vi dermed på veg tilbake til en oppgavedefinert tidsdimensjon.

Feriemåleksempel 5: Berlin

Når vi museumsfolk skal dokumentere «arbeidssted» i fortid og «arbeidssted» i samtid, blir da også dette noe vi bør trekke inn: Hvordan skiftet fra tidsorientert til oppgaveorientert arbeid påvirker de omgivelser vi kaller «arbeidssted» – og hvordan det endrer vår oppfatning av hva dette arbeidsstedet består av.

Feriemåleksempel 6: Bodø havn.

Absolutt verdt å gjøre noen refleksjoner omkring et slikt vidtfavnende felt. Men nå er kontorpulten ferdig ryddet. Jeg pakker sekken, og tar – ferie.

- og så selvsagt: Ålesund!

Og med Nick Lowe sine musikalske strandbravader ønskes alle blogglesere en riktig god sommer:

Finnmarkstur 2: Berlevåg Havnemuseum og Kjølnes Fyr.

2011-07-04T16:58:00.000+02:00

Med ryggen mot Ishavet: Berlevåg havn.

Mitt forhold til tetrapoder var lenge fjernt. Det skal glatt innrømmes. Selvsagt så jeg filmen «Heftig og Begeistret»; om mannskoret som avholdt sangøvelsene sine ytterst ute på moloen i Berlevåg. Med bølger opp i hushøyde og stadige stormbyger virvlende inn fra Ishavet, er det vel få steder i Norge som kan kalles mer værhardt enn dette.
Så når hurtigruta ankommer Berlevåg denne onsdagskvelden i juni, er det framfor alt ett spørsmål som melder seg der vi står ved rekka og skuer inn mot dette nordvendte fiskeværet ytterst ute på finnmarkskysten: Hva er det som må til for at folk skal kunne bo og livnære seg under slike barske forhold? For oss som er spente på slikt, finnes det én måte å finne svaret på. Og det er å oppsøke stedets museum:

Fra havnemuseet si båtsamling.

Berlevåg Havnemuseum
Utstillingene ved Berlevåg Havnemuseum fokuserer også nettopp på dèt: Bakgrunnen for framveksten av fiskeværet. Her vises blant annet en film om utbyggingen av det sinnrike molosystemet som måtte til for å holde bølger og brottsjøer unna dette værutsatte stedet.

Bestrebelsene for å skape trygge havneforhold, dannet dermed rammen for næringsutøvelse; også i bokstavelig forstand: I og med at havbunnen utenfor Berlevåg består av grunne fiskebanker, er her kort veg til feltet. Det var nok også bakgrunnen for at fiskebønder tok til å slå seg ned på stedet fra 1850-tallet av. På havnemuseet finner vi fyldig og mangfoldig informasjon om denne utviklingen. Her fortelles historien om hvorledes Berlevåg med åra endrer karakter; fra det naturalhusholdet som fiskerbonden representerte, til å bli en innvevd del av moderne markedsøkonomi. Dette skjer til tross for at Berlevåg var uten forbindelse med riksveg-nettet inntil 1959, og hadde konstant vinterstengte veger fram til 80-åra.

Under slike forhold sier det seg selv at sjøforbindelsen var livsviktig. Dette illustreres aller tydeligst i det såkalte pramhuset ved museet. Pramhuset rommer den åpne båten, prammen, som ble brukt til å frakte gods og passasjerer ut til hurtigruta og andre større båter - før dypvannskaia kom på plass. I båten står også ei kurv plassert. Den tida hurtigruta lå for anker ute i bukta, ble kurva brukt til å heise folk om bord. En svært lite trivelig, og vel også ganske fornedrende opplevelse for de som hang og dinglet langs rekka under hurtigrute-turistenes ivrige fotografering, vil jeg tro.

Tetrapode : Her som museumslogo.

For å få slutt på slike forhold måtte der altså tetrapoder til. Nettopp disse firbeinte betongklossene – eller betongstjernene; for øvrig en fransk oppfinnelse - gjør at moloene i dag kan stå i mot selv de mest tøffe angrep fra vind og fra hav. For når tetrapodene legges på en bestemt måte, griper «beina» inn i hverandre. Dermed skapes et fundament som er solid nok til å tåle større påkjenninger enn noen annen molokonstruksjon. Så når tetrapodene ble satt på plass på 60-tallet, fikk Berlevåg endelig sikre havneforhold.

Kjølnes Fyr.

Kjølnes Fyr
Fra Berlevåg går turen til Kjølnes Fyr for overnatting. De mest arkeologisk anlagte av forsamlingen får også være med på vandring til en av de sjeldne mangeroms-tuftene som er funnet, like vest for fyrstasjonen. Vi andre klatrer opp i fyret, mens vertinnen på Kjølnes beretter levende om kjente og ukjente som har besteget de samme trappene, og betraktet de ulike miniatyrskulpturene som finnes på hver avsats, på sin veg opp til toppen av dette 22 meter høye tårnet.

På vår veg får vi også et blikk inn i Kjølnes sitt spesialtilbud; brudesuiten. Ikke mange fyrstasjoner har slikt å by på! Ei bryllupsnatt her i tårnet, mens vinden uler og Nordishavet fråder få meter unna – er utvilsomt av de opplevelser som bør kunne kalles skjellsettende.

Brudesuiten i fyrtårnet.

Dette til tross; det er nok tetrapodene; deres fortrinnelige funksjonalitet, og deres samfunnsbyggende nødvendighet - som sterkest sitter i minnet, i det jeg dagen etter forlater Finnmarkskysten for å sette kursen sørover.

Fremdeles med Emmy The Great som musikalsk reisefølge. Hun har, så vidt jeg vet, verken sunget om moloer eller om fyrtårn. Men tårn er hun likevel innom. Så her er «Trellick Tower»:

Finnmarkstur 1: Slettnes Fyr og Gamvik Museum

2011-06-24T17:07:00.000+02:00

Midnattsol over Slettnes.

Døgnvillhet kan være villet. Iallfall av og til. Slik var det tirsdag 14. juni 2011. Da var vi en gjeng søringer som ankom verdens nordligste fastlandsfyr. Klokka nærmet seg halv tolv om kvelden. Likevel var det lyst som dagen. Å tørne inn etter en lang flytur virket, under slike forhold, temmelig absurd. I stedet gikk det meste av denne såkalte “natta” med til mer eller mindre dypsindige samtaler omkring disse heldøgnskinnende strålenes betydning for oss nordboere – mens vi satt og myste mot skiva som absolutt avslo å synke i havet.

Slettnes Fyr
Tilgang til midnattssol var nok likevel ikke det som gjorde at fyret ble plassert nettopp her; som en ytterste utpost mot Nordishavet. Snarere var det sikring av skipstrafikken som var motivet for at det i 1905 ble satt opp et fyr på stedet. På dette tidspunktet var dampskipstrafikken langs finnmarkskysten økende. Hurtigruta var etablert, og i ferd med å dekke større deler av fylket. Ei og annen selfangstskute passerte også. For dette var ei tid der Kvitsjøen hørte med til de områdene der nordmenn fangstet.

Trappa mot tårnet.

Som kjent var 1905 også det året da Norge trådte ut av unionen med Sverige. Fra da av gjaldt det å utforme den nye nasjonen som et selvstendig og enhetlig rike. I et slikt perspektiv var regelmessig kommunikasjon mellom landsdelene nødvendig. Å øke farbarheten langs vår viktigste ferdselsåre, norskekysten, ved hjelp av fyr- og seilingsmerker, ble dermed også en del av byggingen av det moderne Norge.

Fyrstasjonen på Slettnes, slik den framstår i dag.

I en slik sammenheng signaliserer fyrtårnet på Slettnes så vel spenst som spennvidde: Med sine 39 meter ruver det suverent over de mest bisarre bølgehøyder som Nordishavet makter å mobilisere. Samtidig synliggjør Slettnes de bestrebelser som lå bak det å sette opp slike symbolmettede monument langs en værhard kyst.

Kan hende virket den livgivende symbolikk i fyrenes konstante lys-sveip ekstra provoserende på de tyske soldatene, da de i 1944 valgte å sprenge bort fyrtårna i Finnmark, som en del av den brente jords taktikk. Sprengningen av fyrtårna var slik sett en siste desperat handling fra en fiende på flukt – og fra en ideologi i oppløsning: Fyrtårna skulle utraderes, om aldri så mye dynamitt måtte til!

Fyrbyggere, blant annet fra Sunnmøre, dukket opp på Slettnes få år etter krigen. De fikk satt opp igjen tårnet slik det står i dag - i massivt støpejern. Selv etter fredning i 1998 og avbemanning i 2005, er fyret fremdeles i full vigør med å veilede sjøfarere trygt forbi det ureine farvannet langs denne delen av nordkysten.

Gamvik Museum, fotografert 15. juni 2011.

Gamvik Museum
Om lag 3,5 km sør for Slettnes ligger Gamvik. Museet her er lokalisert i det såkalte “Brodtkorbbruket”i dette tradisjonsrike fiskeværet. Gamvik Museum rommer fortellinger som setter spor. Ikke minst de som er knyttet til krigsåra, da disse sårbare småsamfunnene opplevde den totale utslettelse. Men også andre etterlater inntrykk:

Et eksemplar av førsteutgaven av Bibelen på samisk finnes ved museet. Den kom ut i 1895. I ei tid med sterkt fornorskningspress var det ingen offentlige midler å hente til ei slik storsatsing. Så det var frivillige krefter som sørget for finansieringen. Fram til språket ble tillatt brukt i norsk skole i 1959, var kirken den eneste offentlige institusjon der samisk kunne benyttes. Dermed har denne bibelutgaven også hatt stor betydning for bevaringen av det samiske skriftspråket.

Fra hvalfangstutstillinga.

Museet viser også historien om Finnmarksfangsten etter hval. Denne kystnære fangsten kulminerte med det dramatiske Mehamnopprøret i 1903. Bakgrunnen for opprøret var at fiskerne mente at det var hvalen som jagde åte og fisk mot land. Hvalen var dermed en viktig forutsetning for å drive fiske. For ble hvalen borte, ville også torsken forsvinne fra kysten.

I disse åra var det flere sesonger med labert fiske. Og rundt pinsetider i 1903 lå 2000 fiskere uvirksomme ved havna i Mehamn. Stedet hadde på denne tida 123 fastboende. Mange av disse jobbet i hvalfabrikken. Denne virksomheten ble sett på med ublide øyne fra de som drev fiske. Etter at den nye bestyreren for hvalfabrikken nektet å hjelpe en fiskebåt som kom inn fra havet med ødelagt ror, kokte det over for fiskerne: Rundt 1500 mann gikk løs på fabrikken og raserte bygninger og anlegg. Militære fra Vardø og Harstad kom etter hvert til, men da var det meste ødelagt. 18 av fiskerne ble satt under tiltale, og 11 ble kjent skyldige og fikk fengselsstraffer.

Likevel viste det seg at mange hadde sympati for fiskernes sak. Kystfisket ble sett på som viktigere enn hvalfangst. Ikke minst innenfor det framvoksende Arbeiderpartiet. Ved valget samme høst kom partiet for første gang på Stortinget. De fire representantene, alle fra Nord-Norge, hadde “ridd til Tinget på hvalryggen” – som det het. Og ikke lenger etter vedtok Stortinget at hvalen skulle totalfredes innenfor norsk sjøterritorium i de tre nordligste fylkene.

På veg til hurtigrutekaia i Mehamn.

Så fra kaia i Mehamn, fremdeles fokusert på bryske fiskere i kamp mot hvalfangst, går jeg ombord i Hurtigruta. Blar opp medbrakt reiselektyre; Herman Meville’s “Moby Dick” - mens kursen settes mot Berlevåg. Musikalsk reisefølge kobles også til. Den besørges av Emma-Lee Moss - Emmy The Great - og heter nettopp - "North":

I Fjords fotspor på Norsk Litteraturfestival.

2011-06-05T21:02:00.000+02:00

Krøllete, halvlangt grått hår dekker kragen på den hvite kappa. Ei lita skulderveske i slitt skinn slenger skjødesløst ned fra høyre skulder. I venstre hand en gjennomsiktig plast-paraply – av slikt slag som neppe hadde gjort særlig nytte i vestlandsvær. Det gjør imidlertid lite her. For dette er innlandet. Og her regner det som regel rett ned - når det regner, da. Denne dagen er det oppholdsvær. Så paraplyen forblir sammenslått her på Lilletorget, i sentrum av Lillehammer. Klokka nærmer seg 11 på formiddagen. Det er lørdag den 28. mai 2011 - og folk strømmer til.

“Byen” var tema for årets utgave av Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Gjennom litterære, historiske, politiske og sosiologiske briller ble det rettet granskende blikk på fenomenet ”by” fem hele dager til ende, fra 24. til 29. mai.

Fra Pushwagners "Soft City" på
Lillehammer Kunstmuseum.

For en som fulgte et par av disse dagene, utviste festivalen virkelig variasjon: Fra Rimskis Sykkelpiano med sine musikalske klovnestreker til vidløftige diskusjoner om livet i fiksjonsbyen Andeby. Fra forfatterlandskamp i fotball på Stampesletta til krim i parken med Hans Olav Lahlum. Fra gjenforeningskonsert for “verdas største nynorsk-band”, Dei Nye Kapellanane, til bilder fra Pushwagners “Soft City” på Lillehammer Kunstmuseum.

Lilletorget

Men altså; Lilletorget: Her var det avisa Dagningen holdt til i 1961. Det var da den unge journalistlærlingen Fjord kom til byen. Denne Fjord, en 20-åring fra Sandefjord, er hovedpersonen i “Roman 1987”.

Og nettopp handlingen i “Roman 1987” er det som samler flere hundre mennesker denne lørdagen i slutten av mai.. Det er forfatteren selv, Dag Solstad, iført kappe og paraply, som, sammen med Morten Jostad, leder flokken gjennom et nesten 6-timers langt byvandringsmaraton – i fotspora til denne unge romanfiguren:

Dag Solstad gjør seg klar til maratonopplesning utenfor
Dagningens tidligere lokaler på Lilletorget.

”Den 1. august 1961 klyver jeg altså ned stigbrettet, sammen med min ene blytunge koffert, på Dovreekspressen, setter foten på perrongen på Lillehammer jernbanestasjon, og trekker inn den tindrende sommerluft her ved Gudbrandsdalens port…”

Solstad leser klart og konsentrert. Veksler i lesinga med Jostad – som tydeligvis kjenner godt til Fjords bevegelser omkring i Lillehammer. Jostad binder vandringen sammen på en måte som gjør at også de som ikke har lest Roman 1987 på ei stund, likevel får med seg sammenhengen i Fjords virke her i byen.

Stortorget

Etter starten på Lilletorget er neste stoppested Stortorget. Her får vi høre om den unge journalistlærlingens yrkesmessige debut. Fjord blir satt til å lage reportasje om torghandelen. Og han oppdager en helt ny grønnsak:

”På en tjukk stilk bredte det seg ut mindre stilker, og på toppen av disse igjen satt det noe knudrete og grønt. Hele saken kunne minne om et lite sydlandsk tre, og da disse trærne lå samlet i bunter, ytterst på en grønnsaksbod på Lillehammer torg, ved porten til Gudbrandsdalen, blei min nysgjerrighet vakt(…)

Hva heter den? Hva var navnet? Spurte jeg, opphissa. Brocoli med c, svarte min hjemmelsmann…”

I dyp konsentrasjon omkring kåringen
av Gudbrandsdalsprinsessen 1961.

Kulturhuset Banken

Ved Kulturhuset Banken fortelles om Fjord som utsendt reporter. Om han som - uten egen bil -skulle dekke stort og smått i langstrakte Gudbrandsdalen. Og ikke minst om da den unge frøken Dombås skapte furore ved å bli kåret til Gudbrandsdalsprinsesse 1961 på Kvam Nye Bygdehus:

”…Ei 18-årig jente som gikk på Vinstra Landsgymnas, men som altså kom fra Dombås, blei ropt opp som nummer 1, under kaskader av begeistring fra møtelyden i Kvam Nye Bygdehus, noe som resulterte i store lydskader på taket…”

Prinsessa vinner tur til København – via Bergen, må vite. Et artig påfunn av nærings- og tiltaksrådet for å skape blest om Gudbrandsdalen – i følge Fjords reportasje. Noe intervju med den unge frøken våger han imidlertid ikke å forsøke seg på…

Sportsplassen

Så til Sportsplassen, der de årvisse Lillehammerløpene på skøyter fant sted. Blant det rikholdige publikum som får med seg så vel rundetidene til de viktigste løperne til den korte, men intense Thorsen-epoken i norsk skøytesport, er det også fyldig dekning av nordisk mesterskap i kunstløp. Det fant sted her vinteren 1962. Fjord måtte dekke det, uten særlig entusiasme. Mesterskapet kolliderte nemlig med et annet, og for Fjord langt viktigere, løp: Verdensmesterskapet på skøyter i Moskva. Selv om den unge journalistlærlingen har klokketro på at Knut Johannesen skal klare brasene der, går det ikke slik. Overhodet ikke! Så Fjord får trøste seg med banketten, der han menger seg både med de unge kunstløperskene og med deres pelskledte mødre…

For fulle tribuner på Sportsplassen,
der nordisk mesterskap i kunstløp fant sted vinteren 1962.

Strandtorget og kinoen

Noe seinere på dag skal vi samles på Strandtorget. Her lå en gang Mesna kartongfabrikk, der Fjord trådte inn i sin periode som proletar. Dagens strandtorg inneholder ingen kartongfabrikk. I stedet er her kjøpesenter og stort parkeringsareal. At kartongfabrikken lå inne i dagens kjøpesenter, er ikke enkelt å vite for oss som ikke er lokalkjente. Så mens flere Fjord-hungrige følgere er på leiting, fortsetter opplesningen altså innendørs, mellom Narvesenkiosken og kafeen.

En overfylt sal 3 ved Lillehammer kino.
Klokka nærmer seg 5 på ettermiddagen,
og den snart 70 år gamle forfatteren
er i ferd med å avslutte sin litterære maraton.
I bakgrunnen skimtes Muggerud...

Maratonvandringen avsluttes på Lillehammer Kino. Her oppsummeres romanen, og dagen. Dessuten trer selveste professor Muggerud fra Høyskolen fram, i Tore Prysers spill levende skikkelse. Etter studier ved Universitetet i Oslo vendte nemlig Fjord tilbake til Lillehammer, der han blant annet jobbet som historielærer ved høyskolen. Og mens Fjord, etter et par mislykkede ekteskap, får sin Cecilie og muligens også rekkehus i Håkon Håkonsonsgate - og ”...Avslutter med gressklipping, har jeg tenkt meg”, trekker et hundretalls av hans følgere ut i Lillehammers gater igjen. Vel fornøyde med å ha fått være med på ei litterær vandring helt utenom det vanlige.

I og med at Dag Solstad fyller 70 år 16. juli, avslutter jeg med denne hyllesten til denne særegne, produktive og mangslungne forfatteren - akkompagnert av Magazine's mektige "Shot By Both Sides":

Vigra Kringkaster

2011-05-20T16:39:00.000+02:00

Vigra Kringkaster, fotografert 12. april 2011.

Assosiasjoner er enklest å få fram når de visualiseres. Slik også med Vigra Kringkaster. I dag forbindes nok denne stasjonen først og fremst med ei radiomast som skaper problemer for flytrafikken. Kringkastingsstasjonen rommer likevel langt mer enn det. Og når nå masta skal fjernes, er det på tide å få tilført også andre assosiasjoner, enn de rent flyinnskrenkende, til dette spesielle anlegget.

I bilen ut til Vigra denne solblanke ettermiddagen i førpåskeuka var det mange tanker jeg gjorde meg: Om øyene i Giske som havner og handelssteder tilbake til førhistorisk tid. Om gravrøyser og storfolk. Om høvdingætter og maktkamper. Om tyske flyangrep og flukt over havet under 2. verdenskrig. Om ferjer, flyforbindelser og tunneler. Men først og fremst om kringkasteren – eller “Vigra lokal” – som de fleste kjenner den som.

For oss som vokste opp på 60-tallet var det Radio Luxemburg som gjaldt. "Radio Lux" var røsten fra den store verden. En verden befolket av ungdom, energi og ny og spennende musikk. Annerledes da med lokalradioen. Her gir vel ordet “traust” den rette betegnelsen; med et innhold preget av korsang, janitsjarmusikk og evindelige meldinger om fiske. Langt fra noen kioskvelter denne lokalradioen altså, for én hvis musikalske interesse først og fremst dreide seg om Stones og Who og andre britiske band.

Solnedgang over radiomasta på Vigra.

Imidlertid: Års alder har det med å tilføre nye perspektiver på det nære. Særlig gjelder det når lokalhistoriske linjer samtidig kan risses. Slik kan nok mitt forhold til Vigra lokal også karakteriseres. Som et himmelropende utropstegn streker den 232 meter høye masta opp synsranden langs vegen til Synnes. Et utropstegn som ikke minst favner om det dramaet som utspant seg her i aprildagene 1940.

Den tyske invasjonen av Norge om morgenen den 9. april ble fulgt av timer og dager med usikkerhet og forvirring: Hva skulle man gjøre? Skulle man ta opp kampen? Eller var det best å se situasjonen an? Fra de lovlig valgte styresmakter var det lite å høre.

Blant de titusener som gikk og frustrerte seg over situasjonen var bestyreren for Vigra Kringkaster, Oskar Stinesen. Med sine 100 kW sende-effekt var Vigra-senderen den kraftigste i landet. Signalene fra denne flate øye utenfor Ålesund nådde omtrent ut til hele Sør-Norge.

Skjebnedagen, den 9. april, fikk ikke Stinesen noe informasjon om hvordan han skulle forholde seg til den situasjonen som var oppstått. Klokka halv åtte om kvelden skjedde det imidlertid noe. Da annonserte NRK at formannen i Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, ville komme med ei erklæring. Stinesen sørget imidlertid for å få koblet ut senderen. Quislings røst denne dagen ble således ikke formidlet over Vigra Kringkaster.

Noen dager seinere, den 13. april, var stasjonen på Vigra fremdeles en del av det frie Norge. I disse få, men skjebnetunge dagene da pålitelig informasjon var det som manglet mest, var den dermed en enslig, fri stemme i det okkuperte Sør-Norge.

I si bok “Småsamfunn i storkrig” skildrer Ragnar Ulstein det som skjedde denne dagen:

“…(Stinesen) heldt på å gå frå vit og forstand av mangel på ordrar. Nå hadde han fått denne meldinga frå påliteleg kjelde: “22 tyske fly på veg nordover.” Stinesen melde med kraft: - “22 tyske fly passert Sognefjorden på veg nordover.” Han ropte det deretter ut på engelsk over halve Europa og store hav. – Twenty-two German aircrafts… Meldinga vart høyrd, blant anna av ein britisk jagarflotilje som låg like ved, ved innløpet til Ålesund, og av skolelærarar på nordvestkysten. Dei kom inn i klassane med beskjed til elevar som sat med oppspilte auge: Ned i kjellaren, i dekning! Eller: Heim! Skolen slutt for i dag!...”

To dager seinere, den 15. april, lyktes imidlertid de tyske bombeflya med å sette senderen på Vigra ut av spill. Og denne siste frie kringkastingsrøsten i Sør-Norge forstummet. Da den seinere ble reparert, var den under tysk kontroll.

Kringkastingsstasjonen på Vigra etter bombinga 15. april 1940.
(Foto hentet fra Flatmark/Grytten: Ålesund i hverdag og krig. 1988)

Langt fredeligere er da det ærend jeg kommer i denne tirsdagskvelden i førpåskeuka. Det var årsmøte i venneforeningen til Vigra Kringkaster. Og i og med at den siste sendinga over mellombølgenettet fra Vigra formidles 30. juni i år, er det ei historisk epoke som går mot sin ubønnhørlige slutt. Derfor er også møtet med venneforeningen viktig. For nå gjelder det å finne ut hvorledes denne historien skal tas vare på og formidles for framtidige generasjoner. For ett er vi skjønt enige om: Det bør den. For dette er historie som handler om langt mer enn informasjon om vær og vind og nyheter om stort og smått. Historien om Vigra Kringkaster bærer i seg viktige bestanddeler til det limet som gjennom det forrige hundreåret bidrog til å binde Norge sammen.

Blått blod i bygatene

2011-04-29T17:04:00.000+02:00

Kongens gate - fotografert i det den er i ferd med å få navnet sitt:
sommeren 1904. (Foto: Aalesunds Museum.)

Sommeren 1904 var solrik for sunnmøringene. Særlig juli var usedvanlig tørr og varm. Dette gjorde oppryddingsarbeidet etter bybrannen ekstra tungt.

Onsdag 27. juli gikk en “vred borger” ut i lokalavisa “Søndmøre Folketidende” og sammenliknet forholdene i den nedbrente byen med ørkenen Sahara. Riktignok ikke på grunn av temperaturen. Det var støvet som voldte problemer.
Innsenderen var av den oppfatning at ålesundslufta inneholdt “…mindst 60% Sand og anden Veifyld…” Kommunen burde snarest gripe inn, for å avhjelpe denne håpløse situasjonen. Det mest effektive botemiddelet ville være å sette bygatene under en “…vederkvægende Besprøitning…”

Den siste overløper
I samme avis kunne for øvrig ålesunderne finne trøst ved å lese om dem som hadde det enda tørrere: I Omatangora – et sted i tysk Sydvest-Afrika, svettet kolonisoldatene svært under tropesola. Deres eneste oppmuntring i denne ulidelige heten var forsyningene hjemmefra.

Og den 27. mai hadde et vognlass nye forsyninger ankommet. Varene var brakt til det afrikanske kontinent med forsyningsskipet “Darmstadt”, som like før hadde vært i Ålesund med ei hjelpesending til brannofrene der. Ei kasse merket “Aalesund” var imidlertid blitt gjenglemt om bord. Kassa ble da med til Omatangora. Men for de tyske kolonisoldatene hadde nok innholdet begrenset, praktisk verdi: Det bestod nemlig for det meste av dameundertøy, samt noen herreklær. De få herreklærne rakk til å kle opp en av de innfødte – kalt Jacob, og karakterisert som “…den sidste Overløber fra Herreroerne…”

I klær som var beregnet for brannlidte ålesundere, fikk dermed Jacob, stadig i følge Søndmøre Folketidende, “…saaledes for første gang et anstendigt Kostume: Hans sorte Skind har ellers været hans eneste Dragt.”

Og samtidig som Jacob fikk sine første klær på kroppen og ålesunderne pustet inn 66 prosent sand og vegfyll, hadde Ålesund bystyre trukket innendørs. I lange møter den 12., 13., 15. og 18. juli behandlet de folkevalgte forslag til ny reguleringsplan for den nedbrente byen. Forslaget var utarbeidet av den kommunale reguleringskommisjonen, og hadde også gjennomgått ei grundig behandling i formannskapet. Dermed ble debatten i bystyret konsentrert om noen få stridsspørsmål.

Inntil 1904 var dette Tolbodgaden. Her fotografert på 1890-tallet,
i det krysset som i dag er Kongens gate/Einarvikgata.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Et paradoks
Ett av spørsmålene som skapte heftig debatt gjaldt navnsetting av gata fra St.Olavsplass og nordover; ei gate som før brannen hadde utgjort hoveddelen av Toldbodgaden. Reguleringskommisjonens forslag her var “Kongens gade”. Dette forslaget fikk flere bystyrerepresentanter til å reise bust: Gunnar Øfstie mente for eksempel at gatenavn burde ha lokal tilhørighet. Og i og med at dette området var kjemisk fritt for kongelige innbyggere, ville det virke affektert om en liten by som Ålesund utstyrte ei gate med et slikt navn. Øfstie foreslo i stedet å kalle den “Skansegaden”.

Flere støttet dette forslaget. Kristian Friis Petersen mente for eksempel at navnet “Kongens gade” ville komme til å bli stående som et paradoks ved siden av de andre, mindre høytravende gatenavna.

Blant forkjemperne for kommisjonens forslag var byfogden, Anton Rønneberg. Rønneberg mente dessuten av “Skansegaden” var feil bruk av navn, “…da strøget ikke med rette kunde henregnes til, hvad der rigtig kaldes Skandsen…”

Anders N. Aarsæther ville kalle gata for “Keiser Wilhelms gade.” Det hadde kommisjonen foreslått som nytt navn på Torvgaden på sørsida av byen. Torvgaden lå imidlertid altfor bortgjemt for de tilreisende, mente Aarsæther. Og det var viktig at turistene, som steig i land på Skansekaia, fikk se at byen hadde hedret keiseren med et gatenavn.

Johannes Aarflot støttet ikke Aarsæthers syn. Han mente at det ikke gikk an å kalle “stumpen i Skandsen” opp etter selveste Wilhelm 2.! Derimot var Torvgaden ei stor og vakker gate med utsikt til Hjørundfjordfjella. Og det måtte jo være selve poenget: For når keiseren besøkte Sunnmøre, var det jo for å beundre naturen, ikke forretningslivet!

Andre talere framholdt at det var vel så viktig å vise turistene at landet hadde en konge, som det var å hedre den tyske keiser. Og trass i at Øfstie holdt på sitt, og så for seg ei framtid der “…turistene kom til å smile af os, naar vi gav os en Kongens gade…”, gikk jo, som kjent, avstemningen i kongens favør. Så mot åtte stemmer vedtok bystyret dette gatenavnet.

Men Øfstie ga ikke opp: Når Ålesund nå hadde fått sin “Kongens gade”, burde byen snarest se til å få skaffe seg ei “Dronningens gade”! Det forslaget valgte imidlertid bystyret å utsette til ei seinere anledning…

Kongens gate, fotografert på samme sted, noen få år etter brannen.
(Foto: Aalesunds Museum)

Litt sært kanskje - men tar likevel sjansen: Her er The Proclaimers' versjon av
- "King Of The Road":

Platebutikkdagen

2011-04-16T13:37:00.000+02:00

Musikalsk mekka i Ålesund - med meter på meter med vinyl i alle varianter:
Fra Rosenbergs platebutikk i Løvenvoldgata i Ålesund.
Fotografert omkring 1970 av Dagfinn Havnen (Utlånt av Jan Olav Flatmark.)

I dag, lørdag 16. april, markeres den internasjonale "Record Store Day" - eller Platebutikkdagen; dersom vi skal forsøke på en oversettelse. Som navnet sier har dagen til hensikt å slå et slag for platebutikkene; og den fagkunnskap disse innehar når det gjelder å plukke ut kvalitetsnyheter på musikkfronten. Nå er det nå dessverre slik at disse små, uavhengige oasene av musikk som fantes rundt om i vårt landstrakte land for noen år siden, er i ferd med å forsvinne.

Her i Møre og Romsdal for eksempel, er det i skrivende stund bare én eneste slik spesialbutikk igjen. Den holder til i Kipervikgata i Ålesund. Lokalavisa Nytt i Uka har hatt en serie om denne saken nå i vinter http://bit.ly/h7TQoE Artikkelserien og det lokale engasjementet den har avstedkommet, tyder på at temaet engasjerer.

Som musikkinteressert ungdom i Ålesund var platebutikkene faste holdepunkt der vi vanket omkring i bygatene. Alltid spennende var det å finne ut hva som hadde dukket opp siden sist vi var innom. Husker enda gleden ved å oppdage at ei etterlengtet plate endelig var å få tak i, også i butikkene her i Ålesund. Som da Steinar på Aarflot kunne melde at LP nr. to til selveste Free nå også hadde inntatt butikkhyllenene i den lille sjappa i Hellegata. Eller at Alice Coopers "Schools Out" var ventet inn i løpet av neste uke. For ikke å snakke om da Led Zeppelin III med sitt ultrapsykedeliske cover, helt uten forvarsel åpenbarte seg en dag jeg uforvarende åpnet døra til Rosenberg sin butikk i Løvenvoldgata. Julaften var sjelden nærmere enn i slike stunder!

Intens lytting ved platebutikken hos Rosenberg.
(Foto: Dagfinn Havnen. Utlånt av Jan Olav Flatmark.)

Egne opplevelser knyttet til platebutikkene har jeg for øvrig skildret i et tidligere blogginnlegg: http://bit.ly/e9ljzb

I høst fikk jeg låne noen bilder fra Rosenbergs platebutikk. Det var Jan Olav Flatmark som hadde bildene, og de ble tatt av Dagfinn Havnen tidlig på 70-tallet. Og hva er vel mer naturlig enn å presentere disse nettopp i dag på "Record Store Day"; i erkjennelse av at selv om mange av disse tradisjonelle butikkene er borte, er tilgangen til musikk bedre enn noensinne - uavhengig av bosted og bortimot uavhengig av økonomi. Samtidig øker interessen for vinyl igjen. Og flere butikker spesialiserer seg på slike produkt. Så vinylplaten som fysisk objekt forsvinner nok ikke - selv om formidling av musikk har fått helt andre former etter hvert.

Jeg skal likevel ikke stikke under en stol at nostalgikeren i meg tar seg i å savne slike steder som Rosenberg. Derfor bør bildene ikke bare sees, men absolutt også nytes - på denne Record Store Day!

Ufattelig utvalg - vanskelig å velge!
(Foto: Dagfinn Havnen. Utlånt av Jan Olav Flatmark.)

Og selvsagt må ei musikalsk avslutning til - avstedkommet av et platekjøp jeg gjorde nettopp hos Rosenberg en dag i 1971:

The Edgar Broughton Band. Her er "Evening over Rooftops":

Om fyr, ferdsel og farne tider

2011-04-08T14:39:00.000+02:00

Molja med fyrlykt og Hurtigruta i bakgrunnen, fotografert en seinvinterdag i mars 2011.

Hukommelsen er en selektiv innretning. Vi bør vel være takknemlige for det. Likevel: For en som jobber på museum kan det være både nyttig og fascinerende å reflektere litt rundt hvordan historie skapes. Hvordan velger vi ut hva vi skal ta med oss inn i framtida av muntlige overleveringer, skriftlige beretninger, visuelle gjengivelser og, ikke minst, tredimensjonale gjenstander?

Årets tilskuddsbrev fra Kulturdepartementet aktualiserer slike spørsmål. Der blir musea minnet på at 2014 – og dermed 200-årsjubileet for Grunnloven – står for døra. Våre institusjoner blir oppfordret til å gå i gang med å planlegge markeringer i den forbindelse.

Oppfordringa fra departementet gjorde at jeg tok til å tenke på hvordan mine egne oppfatninger knyttet til begrep som “nasjon” og “nasjonsbygging” var blitt utformet. Det brakte meg tilbake til historiebøkene i grunnskolen: Hva la skolebøkene vekt på, når slike sentrale begrep skulle konkretiseres? Og hvordan ble dette forstått av oss som vokste opp her i Ålesund - ute ved havgapet?

Deler av Ålesund, med Aspøyskolen ruvende på høyden bak
sjøbuene i Molovegen. Godøya i bakgrunnen.

På slutten av 60-tallet, som i dag, anløp Hurtigruta Ålesund to ganger i døgnet; en på sør og en på nord. Disse ruvende skipene var velkjente innslag i bybildet; der de lå trygt fortøyd ved Skansekaia. Hurtigruta var imidlertid også mer enn det: Dens tilstedeværelse ga oss en daglig påminnelse om at Ålesund og Sunnmøre var en del av et mye større geografisk område; nemlig norskekysten. Langs store deler av norskekysten, så langt sør som til Bergen – og så uendelig langt nord som til Kirkenes, både bodde og virket adskillige mengder mennesker som Hurtigruta også stod til tjeneste for.

Når vi streifet omkring i bygatene i langfriminuttet eller etter skoleslutt hendte det at vi så at Hurtigruta kom og at Hurtigruta gikk. Noe særlig vesen gjorde vi neppe av den saken. Det var slik det alltid hadde vært – og slik det sikkert skulle være. Vel tilbake i klasserommet fikk vi høre mye både om Grunnloven og om framveksten av Norge som nasjon. Vi fikk også vite at utbygging av kommunikasjonslinjer var avgjørende for å kunne skape én nasjon ut av dette vidstrakte og tidvis uframkommelige fjell- og fjordlandet. Helt avgjørende, faktisk. Og for å få det til måtte jernbanen bygges ut. Årene 1851, da togstrekningen mellom Kristiania og Eidsvoll ble påbegynt, og 1854, da den ble fullført, fikk dermed også symbolsk betydning; som merkeår i nasjonsbyggingsbestrebelsene. Derom talte historiepensumet både tydelig og klart. Hurtigruta derimot, som var en del av vårt daglige liv, ble knapt nok ofret omtale overhodet.

Siden mine skoledager har mye skjedd; også innenfor historiepensumet. Den betydning kystleia har hatt for nasjonsbyggingen har utvilsomt blitt anerkjent og vektlagt i en ganske annen grad enn da vi ungdomsskoleelevene sleit med å huske årstalla for jernbaneutbyggingen i Norge. 200-årsjubileet for Grunnloven bør likevel nettopp brukes til å trekke fram kysten som stamveg. For fremdeles trengs fokus på denne stamvegen; både i et historisk og i et framtidsretta perspektiv.

Runde fyr. Fyrstasjonen her er den eldste på
Sunnmøre, etablert i 1767. (Foto: Rune Nylund Larsen.)

I en slik forbindelse er det mange tema som kan belyses, og mange innfallsvinkler som kan velges. Ett eksempel er den betydning de mange fyrstasjonene har hatt, og fremdeles har, for samferdsel og bosetting. Langs hele kysten finner vi de svært synlige, meterhøye monumentene, konstant blinkende fra steile holmer og skumoverstrødde skjær. Som urokkelige utropstegn i stein minner de oss stadig på hva som til alle tider har vært landets viktigste ferdselsåre.

Etter hvert er det gitt ut en rekke bøker og artikler som er med på å tydeliggjøre at bygging av fyr og merker langs kysten faktisk var en viktig del av nasjonsbyggingen. Som eksempel kan nevnes boka “Fyrene. Kystens katedraler” som kom i 2009, og som et par av bildene her er hentet fra. Gjennom poengterte tekster, tydelige faktarammer og fortellende fotografier, framhever forfatter Knut Baar Kristoffersen og fotograf Rune Nylund Larsen nettopp de mange fyrstasjonenes betydning for samferdselen langs kysten. Fyrbyggerne blir da delaktige i moderniseringen av Norge på lik linje med de som bygde veger, anla jernbaner og fabrikker, konstruerte bruer og sprengte ut tunneler.

En nyttig påminnelse, det! Ikke minst ved opptakten til det store nasjonaljubileet.

Alnes Fyr.
Fyrstasjonen her på nordsida av Godøya
ble etablert i 1853. (Foto: Rune Nylund Larsen.)

Boka om Karl Straume

2011-03-25T18:34:00.000+01:00

Karl Straume: Sjølportrett (1967)

Det var ein av desse grå dagane i mars. Ein av dei dagane da våren eigentleg burde ha vore på plass – men framleis let vente på seg. På slike dagar er det som om hausten jobbar langt på overtid - og syt for at stirrige stormkast og rause regnskurar flat-trakkar alle tilløp til snøklokker og krokus-spirer, og dempar begynnande fuglesong til noko som knapt kan høyrast. Ein slik dag var det at ei bok datt inn døra. Boka var skrift nr. 19 frå Hovdebygda soge- og velferdslag, utgjeve av ein komité med Roar Rønning som redaktør, og bar tittelen “Kunstmålaren Karl Straume (1877- 1968)”

Boka vekte interesse utover det vanlege – og gråveret vart snart gløymt. For vi som held til her på Sunnmøre Museum, blir dagleg mint om denne Karl Straume: På veg til kontoret passerer eg nokre av dei tresnitta med motiv frå “Kjende Sunnmørsheimar”, som han laga i 1929. Og tek eg meg ein tur i friluftsmuseet, ligg Ørsta-tunet der som eit synleg prov på Straume sin innsats for å ta vare på kulturarven her i regionen. På 30-talet var det nemleg han som tok initiativ til å få flytta eit titals gamle hus frå heimbygda, og bygd dei opp att på museumsområdet.

Ørstatunet i Borgundgavlen

Som museumsmann var det likevel i heimbygda Ørsta at Karl Straume sette dei sterkaste spora etter seg: Samlinga av gjenstandar, bøker og anna skriftleg materiale som fanst etter Ivar Aasen, hadde blitt teke vare på i eit hus på Aasen-garden. Huset var lite og langt frå egna til formålet. I åra før krigen engasjerte Straume seg sterkt i arbeidet med å få reist eit nytt, eldsikkert bygg til denne samlinga. Og den 4. august 1946 stod bygget ferdig.

Karl Straume vart vald til formann i styret for det nyskipa Aasen-museet. Dette vervet hadde han fram til 1967. Straume var da 90 år gamal, og foreslo sjølv sin etterfylgjar, Jens Kåre Engeset. Engeset er òg den som skriv biografisk om sin sambygding i denne boka. Ei bok som elles inneheld artiklar som ser nærare på kunstnaren, kulturberaren og samfunnsdebattanten Karl Straume.

I artikkelen Musketer med pensel – Karl Straume i spaltene, tek Skjalg Longva for seg Straume slik han stod fram i det offentlege rom. Og i ei tid der dette med å “by på seg sjølv” gjer seg så ymse, mediemessige utslag, er det både underhaldande og interessant å sjå korleis ein som skulle brødfø seg sjølv og familien som kunstnar i ei bygd på Sunnmøre midt i førre hundreåret, visste å skape sin heilt særeigne mediestrategi. For: skulle Straume leve av kunsten, måtte han ha eit publikum. Og: for å skaffe seg det, måtte han bli kjent; utafor heimbygda sjølvsagt, men også utafor Sunnmøre. Dermed vart ofte utstilingsturnear kombinert med ein tur innom avisredaksjonen på staden. Eit besøk hos Bergen Aftenblad ein gong i mellomkrigstida, vert til dømes slik skildra av journalisten som tek imot han:

“…Det kommer en sydlandsk utseende mand inn på redaksjonen. Ved første øiekast kan han godt tas for en landflyktig russisk storfyrste, en italiensk professor eller en tysk filosof. Det viser sig imidlertid å være portrettmaleren Karl Straume fra Ørstad(!) på Sunnmøre…”

Frå Bergen (u.å.)
( Skannaren yter slett ikkje fargane i bileta rettferd.
Det er òg ein grunn til å kjøpe denne boka!)

Trass i ei nok noko spesiell framtoning; noko bygdeoriginal verkar det likevel ikkje som Straume vart rekna som. Snarare sit eg med det inntrykket at han vart sett på som ein mann med sterke meiningar om mangt og mykje. Ein som var modig og direkte – og som hadde evne til å formulere seg klart og tydeleg om mange tema.

At Karl Straume var respektert rundt omkring i dei mange avisredaksjonane, både for sin kunst og for sitt samfunnsengasjement, vitnar det omfangsrike utklippsarkivet han etterlet seg, om. I høve 90-årsdagen i 1967 fann da òg Aftenposten det rett å sette av det meste av ei heilside til jubileumsomtalen.

Jens Kåre Engeset sin biografiske artikkel ber undertittelen “ein fargesprakande figur”. Karakteristikken speglar seg i mange av maleria frå Karl Strauma si hand. Slik sett var det nok òg fargane i boka som fanga mi merksemd - og som makta å legge ein visuell verknad av vår over ein elles grå dag i mars.

Hagen til Karl og Ingeborg Straume (1946).

Østfoldingen som oppdaget Sunnmørsfjella

2011-03-15T19:00:00.000+01:00

Kneisende på sin sokkel øst for Fjellstua.

"Kneisende" er et ord som ikke er blant de vanligste i dag. Sannelig om jeg egentlig vet lenger hvilke assosiasjoner det ordet innbyr til. Som beskrivelse av statuen av Kristofer Randers fant jeg likevel ikke noe mer passende uttrykk. Iallfall ikke der og da - vel forsynt med kaffe og eplekake på Fjellstua, og klar til å begynne på hjemturen denne seinvintersøndagen i mars.
Ansiktets borende, irrgrønne blikk er for alltid fokusert mot sunnmørsalpene. Kroppens positur utstråler kraft og vilje. Kraft og vilje tett knyttet til et evigvarende engasjement for denne tinderekka som her åpenbarer seg for hans åsyn. Ikke bare engasjement forresten. Hele figuren sikter mot disse brattlendte formasjonene sør i synsranden. Da får heller det betydelig mer bedagelige byfjellet, Aksla, ha mannen på sokkelen unnskyldt. For: Jønshorn, Slogen eller liknende utfordringer er utvilsomt hva han her sikter seg inn mot. Høyre fot har allerede tatt første steg. Og er i gang med å bestige de surrealistiske, sanseskjerpende, melkesyreskapende sunnmørsfjella.

Synes derfor evig synd på fyren. Han kommer jo ikke av flekken.
Trøsten må være at den virkelige Kristofer Randers i løpet av sine 66 år her på jorda rakk å bestige det fjellscenariet som bronsefiguren av i dag må nøye seg med å skue mot. I den klassiske reisehåndboka "Søndmøre Reisehaandbok" (mest kjent som "Randersboka"), som kom første gang i 1890, gir han en detaljert oppskrift på hvorledes de ulike fjellformasjonene kan forseres - samt fyldig beskrivelse av rutevalg, vanskelighetsgrad og forventet tidsbruk. Topografi, geologi, samferdsel og historie blir også behandlet. Ikke rart da at Randersboka fremdeles regnes som standardverket for den som vil utforske sunnmørsnaturen. Det er også grunnen til at boka har kommet i stadig nye, reviderte utgaver.

Hvem var så denne Kristofer Randers? Mannen som ikke bare står på sokkel ved Fjellstua; men som også har fått en veg i Ålesund oppkalt etter seg - og som enda til skrev Ålesund sin offisielle bysang, "Unge skudd på Norges byers stamme."

Mannen, som altså må regnes som vår fremste læremester når det gjelder bruk av Sunnmørsfjella i rekreasjonssammenheng - var fra et sted langt mindre kupert og langt nærmere svenskegrensa; Aremark i Østfold. Her ble Kristofer Randers født den 1. april 1851. Hans far var lege, og familien flyttet først til Salten og siden til Ålesund. Her avla han sin studenteksamen ved Latinskolen i 1896. Allerede på den tida viste Randers talent for diktning, og skrev sine norskstiler på vers.

Siden fulgte studieår i Kristiania, der han avla juridisk embetseksamen i 1873. Etter noen år som fullmektig hos sorenskriveren i Hardanger og Voss, fikk Randers jobb i Indenrigsdepartementet. Han begynte som sekretær, og ble etter hvert byråsjef. I denne perioden ble han en flittig skribent, ga ut diktsamlinger og var fast lyrikk- og teateranmelder i Aftenposten.

Kristofer Randers regnet Ålesund som sin egentlige hjemby, og holdt kontakten ved like hele livet. Og så ofte som mulig la han turen til sunnmørsfjella. Det ble turer dit hvert eneste år - ofte også flere i året - fram til han døde i 1917.

Kristofer Randers (1851-1917)

Jeg har tidvis undret meg over hva som drog denne østfoldingen til Sunnmørsfjella. Hva var det som gjorde at nettopp han gikk i bresjen for å vekke den lokale interessen for fjellturer som rekreasjon? Da Ålesund og Sunnmøre turistforening ble stiftet i 1889, gikk styret straks i gang med å finne en forfatter til ei planlagt reisehåndbok. En forfatter, som - for å sitere forordet i 4. utgave: "...kjente det overveldende stoff og som hadde tilstrekkelig lokalkjennskap til å kunne påta seg oppgaven og fullføre den i løpet av et år."

Fjerde utgave av Randersboka kom i 1962.

Nærmest ei forklaring kommer vi nok ved å lese det han selv skrev. Ikke minst gjennom innsyn i det engasjement, den innlevelse og den innsikt som han maktet å formidle. Før foto var særlig til faktum, levendegjorde Kristofer Randers opplevelsen av naturen i våre nære omgivelser på en måte som vel knapt noen her på Sunnmøre hadde gjort før ham. Som for eksempel i kapittelet "Fjellbestigninger". Der han blant annet skildrer hvorledes det
- etter en lang og strabasiøs oppstigning -
føles å stå på fjellets topp:

"...den lette luft i høyden sammen med synets herlighet og hvilens behag etter anstrengelsen - alt dette vekker en følelse av befrielse og velbefinnende, som man sjelden ellers kan nå."

Og selv om andre fjellpartier så absolutt har sin sjarm, mener Randers at synsinntrykkene fra for eksempel toppene i Jotunheimen ofte skjemmet av mange "døde punkter i de nærmeste omgivelser". Disse viser kun "...en trøstesløs ensformighet, og den deilige blånende ramme i horisonten ligger for langt borte til å gi det øvrige landskap det manglende liv..."

Annerledes da med Sunnmørsfjella:
"...Her har man alt like inn på livet. fjordene, dalene, tindene i broket flokk og ute i synskretsen der hvor steinen og snøens linjer slipper, blinker i rolig høyhet en lokkende stripe av det store, blånende hav..."

-Og med de orda vinker vi den gamle fjellvandrer og forfatter farvel - og begir oss ut på neste etappe...

Adelsmannen som forsvant.

2011-02-25T22:00:00.000+01:00

Under et sjeldent anfall av loftsrydding forleden, kom jeg over en kartong med gamle punk- og new wave-singler. Ei av disse ansporet til å finne mer ut om forsvinningen til en engelsk adelsmann:

Historien føres tilbake til vinteren 1973. Da ble Richard John Bingham, den 7. jarl av Lucan, skilt fra Veronica Mary Duncan, som han hadde vært gift med siden 1963. De hadde 3 barn sammen. Lorden, som var utdannet ved Eton og hadde ei militær karriere bak seg, var også opptatt av gambling, og hadde etter hvert pådratt seg ei betydelig gjeld.

Etter skilsmissen bodde barna hos sin mor, i bydelen Belgravia; en velstående del av London. I september 1974 ansatte Lady Lucan den 19 år gamle Sandra Eleanor Rivett som barnepike for sine barn.

Drapet
Et par måneder seinere, torsdag 7. november klokka kvart på ti om kvelden, stormet Lady Lucan inn på puben The Plumber's Arms. Puben lå rett ved siden av huset hun bodde i. Lady Lucan blødde fra flere sår i hodet, og ropte: Hjelp, meg, hjelp meg, hjelp meg, han er i huset, han har myrdet barnepiken!

Politi ble tilkalt, og et kvarter seinere var de på plass for å gjennomsøke huset. I trappegangen ned til kjelleren var det stupmørkt. Det som møtte dem da de kom ned på kjøkkenet, som lå i denne etasjen, var et fryktelig syn. Blodsøl på vegger og gulv. Knuste tallerkner, kopper og fat lå strødd omkring. Innpakket i en lerretsekk fant de liket av Sandra Rivett. Liket hadde tydelige skader i hodet. Politiet fant også et blodig blyrør. Og i en stol lå lyspæra som var fjernet fra taklampen i gangen.

Vitnemålet
Grevinnen, Lady Lucan, ble tatt hånd om av de som var til stede på puben, og fraktet til sjukehus. Fra sjukesenga avga hun forklaring, og utpekte eksmannen som gjerningsmann. I følge grevinnen hadde hun tidligere på kvelden sittet i stua og fulgt med på fjernsynsprogrammet Mastermind. Sandra Rivett hadde stukket hodet inn gjennom døra og spurt om hun ønsket en kopp te. Det takket hun ja til, og Rivett gikk igjen.

Da det varte og rakk uten at hun kom tilbake, gikk grevinnen ned for å finne ut hva som hadde skjedd.. Trappegangen var mørk, og da hun ropte, dukket en mannsperson opp fra mørket. Han slo henne hardt med en tung gjenstand. Hun hylte, og han ba henne holde stilt. Da kjente hun igjen stemmen. Den tilhørte eksmannen, Lord Lucan. Hun klart å roe ham ned, og spurte hvor det var blitt av Sandra Rivett. Lorden svarte at hun var død. De gikk opp til andre etasje, der datteren Frances satt og så fjernsyn. De ba henne gå og legge seg. Lorden gikk deretter ut på badet, og Lady Lucan så sitt snitt til å flykte.

Flukten
Omtrent kl. 10 samme kveld ringte Lord Lucan på hos sin venninne, Madeline Florman, som bodde i nærheten. Florman hadde allerede lagt seg, og lukket derfor ikke opp. Hun fikk en telefon fra ham like etter. Lucans mor ble også oppringt. Lucan fortalte sin versjon av det som hadde skjedd, og ba henne dra avgårde for å se til barna.

I en Ford Corsair som han hadde fått låne tidligere, kjørte Lord Lucan videre til et vennepar i East Sussex. Her traff han kona i huset, og fortalte henne følgende: Lucan hadde gått inn i konas hus, og ned i kjelleren. I mørket hadde hadde glidd i en blodpøl. Gjerningsmannen var da allerede forsvunnet fra huset.

Seinere tok Lucan flere telefoner, og prøvde blant annet å nå sin svoger. Men uten å lykkes. I stedet skrev han to brev til svogeren. Det ene tok for seg hans egen versjon av hendelsesforløpet. Det andre omhandlet en forestående auksjon med salg av familiens sølvtøy. Auksjonen var planlagt for å lette Lucans gjelsdbyrde.

Klokka kvart over ett om natta, fredag 8. november 1974, satte Lord Lucan seg i bilen og kjørte avgårde. Det var siste gang han ble sett.

Richard John Bingham, 7de Jarl av Lucan. (foto: Wikipedia)

Etterforskningen
Den påfølgende mandagen ble bilen funnet, forlatt ved Newhaven, på sørkysten av landet. Inne i bilen var spor av blod, og også et blyrør, som lignet det som ble funnet i huset.

Vel et halvt år seinere, i juni 1975, ble drapsaken behandlet i retten. Her fant man ikke noe som tydet på at en annen gjerningsmann hadde vært involvert i drapet på barnepiken. Juryen kom da til den konklusjon at Lord Lucan var den skyldige. Han hadde handlet alene om drapet. Lucan hadde ment å ta livet av kona, men på grunn av mørket hadde han forvekslet henne med Sandra Rivett. De to hadde omtrent samme høyde.

I 2004 ble etterforskningen tatt opp igjen. Denne gangen ved hjelp av DNA- analyser og utarbeiding av
dataprofil av lorden. Dette ga imidlertid ingen entydige resultater.

Lordens forsvinning har vært gjenstand for en rekke artikler og bøker. Flere har stilt spørsmål ved om Lucan virkelig var den skyldige. I 2009 hevdet blant annet journalisten Kevin Dovkants at dersom Lucan var blitt tatt, ville han sannsynligvis ikke blitt dømt. Til det var det foreliggende bevismaterialet for tynt. Dovkants argumenterte blant annet med at Lady Lucan og datteren Frances delvis hadde avlagt sprikende forklaringer knyttet til tidspunkt for hendelsene denne novemberkvelden.

Hvor ble han av?
Ulike teorier og spekulasjoner har blitt lansert. En venn av Lucan, John Aspinall, hevdet at han hadde begått selvmord. Han hadde en båt liggende ved Newhaven. Lucan hadde lagt ut med den, og sørget for at den sprang lekk.

Andre påstår å ha sett lorden i live - både på Goa, i Sør Afrika og på New Zealand. I 1992 ble imidlertid Lord Lucan offisielt erklært død.

Knyttet til uttrykk om folk som ofte er fraværende, samt i avisartikler, i radio- og fjernsynsprogrammer, i bøker - og altså; til og med i punkplatesamlinger - har likevel Lucan fremdeles en tendens til å dukke opp.

Her er da singlen fra 1980. Utgitt på intet mindre enn Criminal Records av gruppa The Dodgems - Lord Lucan is Missing:

Da Nansen svingte hatten på Ålesund havn.

2011-02-06T14:57:00.000+01:00

Ålesund, 22. juli 1896: Oscar 2. går i land på Skansekaia. (Foto: Aalesunds Museum.)

Året 1896 var preget av flere fasjonable besøk til Ålesund. Den mest prominente gjesten var nok den tyske keiser, Wilhelm 2. Torsdag 16. juli ankret keiserskipet "Hohenzollern" opp på Aspøvågen. Selv om keiseren denne gangen holdt seg ombord med sitt mannskap på 295 personer, sørget skipsorkesteret for at tilroende ålesundere både fikk høre "Ja, vi elsker" og andre musikkstykker framført fra skipsdekket. Trolig fikk også noen glimt av Wilhelm selv -- uten at det vites for sikkert.

Noen dager seinere, 22. juli, var selveste kongen, Oscar 2, på besøk.

Da var det for øvrig gått 163 år siden sist en konge hadde vært i Ålesund.Og selv om byen var vakkert pyntet, og stemningen ellers upåklagelig, fikk kanskje også Oscar 2. med seg at en del av flaggene som var heist, var "rene". Unionsmotstanden var jo sterkt økende i disse åra. Dermed var heller ikke venstreavisa "Søndmørsposten" helt fri for sarkasme i sin skildring av de mange som var møtt opp for å få et glimt av kongen denne regntunge onsdagen:

"...thi det er ikke hver dag den norske konge besøger Aalesund, og dertil har folk maattet slutte aa slaa af mangel paa høitørk...!"

Nansen kommer!
Da var det adskillig mer glød og entusiasme knyttet til den neste gjesten, Fridtjof Nansen. Nansen vendte i 1896 tilbake til sivilisasjonen, etter 3 år i Arktis. Ferden med "Fram" og overvintringen på Frans Josefs Land ble etterfulgt av en hyllingsferd langs norskekysten som få - om noen - tidligere hadde opplevd.

Byer og tettsteder langs hele kysten kjempet for å få "Fram" til å stanse - slik at de kunne gjøre stas på polarheltene. Invitasjon fra Ålesund ble sendt, men ekspedisjonsdeltakerne var slitne, og avslo høflig. Ålesunderne ga seg likevel ikke. Byens skipperforening sendte et nytt telegram til "Fram" - og denne gangen med positivt resultat. Dermed kunne forberedelsene til storbesøket begynne!

Ekspedisjonen skulle forlate Trondheim om kvelden mandag 31. august. Den kunne dermed ventes til Ålesund et stykke ut på tirsdagen. Byens befolkning skulle varsles ved ankomsten ved at en salutt på 3 skudd skulle avfyres fra Aksla "...saasnart Fram saaes ved Lepsø rev..."

Dagen kom, og allerede tidlig på morgenen var folk i full aktivitet; ivrig opptatt med å vaske vinduer, feie trapper og pynte hus og fartøyer med flagg og blomster. Søndmørsposten kunne melde om "...et enestaaende straalende veir med klar himmel og kun svage nordostkast, der kjælent legede med flagene..."- og ei feststemning som kunne merkes over alt og som preget alle i byen.

Søndmøre Dampskibselskab hadde lagt ut billetter for salg til dem som ville følge "Geiranger" eller "Storfjord" ut for å hilse gjestene velkommen. Disse billettene ble raskt revet bort. Også "Ternen" og et par private dampskip lå ved kaia, mens "Romsdal" la seg til ved Oksebåsen. Den ville signalisere når "Fram" var i sikte, for så å gå til kai for å ta med seg flere skuelystne.

Pyramide
Litt over klokka ett lød signalet, og salutten ble avfyrt. Skipene kastet hurtig loss, og skuelystne samlet seg over hele området rundt Skanskaia: På fartøyer, i vinduer, på hauger og knauser; ja, langt oppover fjellsida mot Aksla stod folk og ventet på Nansen. Ombord i "Storfjord", som sammen med de andre skipa hadde lagt seg til ved Oksebåsen, dannet mannlige medlemmer av byens turnforening pyramide i stormastra:

"...Med de vakre dragter, hvid lue, hvid skjorte med nationalfarvede baand om kraven og mørke benklær - tog dette sig udmærket ud... - I følge Søndmørsposten.

På dekket stod dameturnere oppstilt. Og da ekspedisjonen nærmet seg, spilte turnmusikken opp - og "Ja, vi elsker" formelig runget over Valderhaugfjorden. Nasjonalsangen ble etterfulgt av kraftige hurrarop, og hatter og lommetørkler føyk til værs. En rekke mindre fartøyer kom også til, og under vedvarende jubel ble skipene eskortert til kai.

Sigurd Scott Hansen, Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup på
akterdekket på "Fram", sommeren 1894.

Tretten skudd
På land lød hurraropene om mulig enda sterkere. Og fremst i folkemengden på Skansekaia stod representanter for byens mange lag og organisasjoner; alle under sin fane. En ny salutt, på 13 skudd, ble avfyrt, og besvart fra skipene. Samtidig kom Nansen selv til syne på akterdekket på "Fram"s slepeskip "Haalogaland". Han vendte seg mot folkemengden og svingte med hatten!

Dette gjorde et formidabelt inntrykk - og ble besvart med "...tordnede hurraer, som nu og da afbrødes af "Nei, se!" og "Sandelig en kjæk mand!"..."

Sammen med sin kone, Eva, og kaptein Otto Sverdrup, ble Nansen overstrødd med blomster som ble kastet ned til dem fra land. Og fra hauger og skråninger, fra tak og vindusåpninger, ja, fra alle mulige steder der ekspedisjonsmedlemmer kunne skimtes, lød hurrarop og "Leve!" - både til Nansen og til hvert enkelt medlem av hans mannskap.

Avreise
Lenge varte ikke Fridtjof Nansens besøk på Ålesund havn. Etter en knapp halvtime satte "Haalogaland" og "Fram" seg atter i bevegelse. De lokale dampskipa fulgte med et stykke, og avskjedssalutt ble avfyrt og besvart. Så satte ekspedisjonen kursen videre sørover.

Tidsnød til tross; maken til begeistring hadde byen knapt opplevd noen gang tidligere. Så var det da også noe langt mer enn en hvilken som helst høyreist herremann fra hovedstaden som hadde svingt hatten på havna denne septembertirsdagen i 1896:

Gjennom sine ekspedisjoner til arktiske strøk var Fridtjof Nansen i ferd med å bli det personifiserte symbolet på det nye Norge; det unge, fremadstrebende og selvstendige Norge. Samtidig var Nansen den som mer enn noen førte nasjonens stolteste tradisjoner, knyttet til vikingtidas utferdslyst og virketrang, videre fram mot et nytt århundre.

Så konger og keisere fikk ha ålesunderne unnskyldt: Fridtjof Nansens lynvisitt overgikk alt annet av begivenheter i byen dette året!

Som en musikalsk avrunding; hva er da mer naturlig enn å søke til gruppa "Men Without Hats"? Her er "Safety Dance":

Kristofer Uppdal, Reinert Torgeirson og bybrannen i Ålesund

2011-01-21T20:41:00.003+01:00

Denne helga, nærmere bestemt natt til søndag 23. januar, er det 107 år siden Ålesund brant. Det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble flammenes rov. Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem. I tida som fulgte søkte en rekke arbeidsfolk fra fjern og nær mot den nedbrente byen.

En del av de tilreisende var såkalte "nistebønder" ; det vil si folk fra bygdene omkring Ålesund som dro avgårde med båt og nistebomme, overnattet ombord, og levde av maten de hadde med seg hjemmefra. Dermed kunne de jobbe for knapper og glansbilder. Dessuten verken trengte de, eller ønsket, å delta i noen fagforening. De var fiskerbønder - sjølhjulpne - og stod som sådan svært langt unna arbeiderbevegelsens ideologiske fundament.

På motsatt side stod de omreisende arbeiderne - s.k. "Rallarar" eller "slusk". Disse var ofte klassebevisste, opptatt av organisering og solidaritet. Rallarane sørget for ei radikalisering av det politiske liv i byen, og bidrog til etablering av foreninger innenfor de fleste bygningsfag, og til dannelsen av byens lokallag av Arbeiderpartiet.

Forfatteren Kristofer Uppdal var ikke selv blant de mange som kom til Ålesund i den perioden byen skulle gjenreises. Likevel er det nettopp rallaren og arbeiderdikteren Uppdal som har gitt den mest intense litterære skildringa av forholda for de som søkte seg arbeid i den nedbrente byen.

Den brente byen: Kipervikgata.
Bare Walde-huset står igjen. (Foto: Aalesunds Museum.)

Millom snaudberg utmed havet ligg byen avbrend. Upp fra dei rjukande oskehaugar grin dei nakne skorsteinspiper. Som ein kolbrend skog yvir røysane..."

Slik innleder Uppdal romanen "Trolldom i lufta." Boka kom ut i 1912 - som nummer to i tibindsverket "Dansen gjennom skuggeheimen." Denne romansyklusen gir ei dyptpløyende skildring av framveksten av arbeiderbevegelsen i Norge - fra de tidligste sluskevandringer fra et anlegg til et annet - fram til faglig og politisk organisering. Med utgangspunkt i et rikt og mangfoldig persongalleri viser forfatteren hvordan bevegelsen vokser fram - og hvordan den bidrar til moderniseringa av landet vårt.

Solskinnhistoriene er få i dette storverket. Vel så mye som samhold, skildres strid. Vel så mye som offervilje, skildres egoisme. Kan hende var det også derfor at "Dansen gjennom skuggeheimen" ikke fikk den anerkjennelse den fortjente i si samtid. Romanverket - og ikke minst persongalleriet - manglet nok den helstøpte helteskikkelsen. Både Ølløv og de øvrige var altfor mangefasettert til å kunne bidra til sårt tiltrengt ideologibygging.
"Trolldom i lufta" kom dessuten ut i ei tid da sentrale arbeiderledere, med Martin Tranmæl i spissen, var opptatt av å bygge allianser til avholdsbevegelsen. Dette er for øvrig et tema som Anders Bye berører i sin svært lesverdige Uppdal-biografi, "Kristofer Uppdal. Ein mot alle" - som kom i fjor. Dårlig passer da skildringene av den noe loslitte slusken Ølløv Skjølløgrinn, som vandrer sulten og tørst rundt i Ålesund, finner nattlosji under en berghammer, og stjeler ølkasser fra kjøpmannen. Ølløv er langt fra alene. Arbeidssøkende ble gående i ukevis, ja månedsvis og vente på at byggevirksomheten skulle komme i gang:

Kristofer Uppdal i 1901.
(Foto fra biografien)

"Folk i tusindtal hev fari til den uppbrende by. I von om å få arbeid. Men er for tidlig ute. Byen skal fyrst regulerast. Med nye gatur og kvartal. Og arbeidskarane vert gangande og vente..."

Vel 40 år etter brannen, i 1945, ga forfatteren og journalisten Reinert Torgeirson ut romanen "Byen brenner" - også den med ålesundsbrannen som bakteppe. Torgeirson var født i 1884 i Ålesund, og var i byen da den brant. Torgeirson sluttet seg til det radikale arbeidermiljøet som vokste fram på denne tida, og var en flittig bidragyter i arbeideravisa "Nybrot". "

"Byen brenner" regnes som en nøkkelroman, der mange av karakterene har hentet tydelige trekk fra profilerte personer fra gjenreisningsperioden. Også en del stedsnavn er lett kamuflerte: Korsen er blitt "Krysset", Arbeiderforeningen er blitt "Festiviteten", og daværende Tollbodgade, nå Kongens gate, er blitt Strandgaten. Hovedpersonen i boka er den unge arkitekten Svein Gjørva, som bor i Ålesund da byen brenner. Forfatteren omtaler Gjørva som...

"...En middelshøy, pen kar med regelrette trekk. Blond i luggen og blå i øynene. (..)Ungdommelig i sin glatthet og sunnhet..."

Ålesund i ruiner - men gamle Aspøyskolen klarte seg.
(Foto: Aalesunds Museum)

"Byen brenner" skildrer hvorledes den unge arkitekten opplever katastrofenatten:

"...Ved brannstedet var det lyst som en dag. Ilden stod i været som et veldig bål som stadig vokste i bredde og makt. Stormen, som syntes å øke i styrke fra minutt til minutt, pustet til ilden som en uhyre blåsebelg. Det knitret, spraket og knaket i gammelt treverk. Hus for hus ble mast sønder og sammen."

Gjørva søker etter hvert tilflukt i Byparken:

"...Ildhavet som kom veltende hadde nådd de store trærne i utkanten mot syd. De (...) kastet et spøkelsesaktig lysskjær innover parken, hvor det lå møbler, klær og husgeråd i store dynger. Hist og her brente det i dyngene, for gnistregnet stod tett over parken. Mørke skikkelser sprang omkring og prøvde å slukke..."

Torgeirson legger vekt på den disiplin, innsats og optimisme som rådet blant lokalbefolkningen under og rett etter brannen. Og selv om "Byen brenner" altså ble utgitt en del år seinere, bærer romanen klart preg av forfatterens nære kjennskap til Ålesund i denne perioden.

Torgeirson sitt perspektiv er innbyggernes. De som skulle bygge opp igjen sine hjem, og leve videre i byen. Uppdal ser det med sluskens øyne: Slusken kom til "...den uppbrende by" for å finne seg arbeid i en periode da nøden og ledigheten ellers i landet var stor.

Dermed er forfatternes utgangspunkt ulikt. Arbeidskonfliktene under gjenoppbyggingen kom likevel i hovedsak å gå etter helt andre skillelinjer enn de geografiske; noe blant annet den sterke framveksten av fagforeninger sørget for. Men det er en annen historie!

De utbrente restene av et pakkhus ved Noteneset.
(Foto: H. W. Friis/Aalesunds Museum.)

Keith Richards, Henrik Ibsen og Hellesylt

2011-01-07T14:31:00.033+01:00

Som så mange andre brukte jeg deler av juleferien til å lese Keit Richards' selvbiografi, "Livet". For en som har fulgt denne gruppa mer eller mindre jevnt, siden midten av 60-åra ga Stones-gitaristens framstilling derfor en rekke assosiasjoner også knyttet til egen oppvekst:
Mens ungene i dag enten flokker seg om fotballklubbene L'pool eller ManU, var det Beatles eller Stones som gjaldt den gangen. Blant 10-åringene på Nørvasund skole var kunnskapsnivået om disse gruppene kanskje ikke alltid like høyt, men desto steilere var frontene: Her var det enten - eller. Og klarte vi å selge nok med eksemplarer av "Sumpen", bar det rett i kiosken for å sikre seg siste eksemplar av Pop-Revyen eller Pop-Nytt. En sjelden gang maktet vi også å skrape sammen til ei singelplate. Den ble til gjengjeldt spilt igjen og igjen til hakk og skraper gjorde det omtrent umulig. Vi lånte plater av hverandre - og vi brakte de med oss til bursdager og andre sammenkomster. Av singelsplater fantes det to typer - som ga ulik prestisje i venneflokken: De som hadde originalcover - og de som ikke hadde det. De siste var de vanligste. Fikk egentlig inntrykk av at originalomslagene forsvant en plass på vegen fra platestudioet i London til Rosenbergs eller Havneviks musikkforretninger i Ålesund. Har i grunnen aldri klart å finne ut hvorfor det var slik...

Men en gang - i året 1967 - forærte min mor meg Stones-singelen "Have You Seen Your Mother Baby Standing In The Shadow" - med fargebilde av gruppa på begge sider! Plata var kjøpt i den langt mer urbane - og sikkert også kontinentale sørlandsbyen, Kristiansand. Og sjelden har vel 11-åringen vært så omsvermet i skoleplana, som da den singelen ble sendt rundt i kameratflokken.

Hellesylt - med Sunnylven kirke i forgrunnen. Kirka er bygd i 1859 og var altså på plass da Ibsen oppholdt seg her.

Ganske nøyaktig 105 år før 11-åringens henrykkelse over å ha ervervet et platecover i farger, sommeren 1862 - for å være presis, besøkte Henrik Ibsen Hellesylt. Oppholdet her var en del av ei reise Ibsen gjorde på Vestlandet. Reisa var kommet i stand ved hjelp av stipendmidler - og formålet til den unge litteraten var å samle inn folkeviser og sagn. På dette tidpunktet hadde ikke Ibsen hatt sitt endelige gjennombrudd. Reisen ga ham imidlertid både inspirasjon og materiale for å utvikle forfatterskapet videre. Ikke minst gjaldt dette oppholdet på Hellesylt: Mye tyder nemlig på at bygda dannet modell for hjemstedet til presten Brand - som Ibsen skildret i det versedramaet som ga ham sitt endelige gjennombrudd fire år seinere. Tilsvarende at prosten i bygda ga næring til den standhaftige hovedpersonen. Og at ei ung sunnylvsjente dannet modell for ungjenta Gerd - som spiller ei sentral rolle i dette versedramaet. I første handling beskriver Brand ungjenta Gerd på følgende måte:

"Vill er din vei og vill din sjel, -
En langelek med sprukket fjel."

Nå må nok livsførselen til gutta i Rolling Stones - slik den blir levende skildret i Richards memoarbok - regnes som rimelig langt unna de fordringer presten Brand stiller til seg selv og sine omgivelser. Like fullt, det overnevnte sitat fikk ei litt annen betydning da jeg oppdaget at den legendariske gitaristen faktisk hadde ei tilknytning til Hellesylt! På side 402 står slekta til Richards kone, Patti Hansen, omtalt. Den tidligere modellen er selv født og oppvokst i New York - med besteforeldre som alle kom fra Norge Fra Oslo, Tromsø, Kristiansand - og Hellesylt - i følge fotnoten i den norske oversettelsen . At Richards har vært på slektsbesøk i Norge, kom han jo selv inn på i et intervju med TV2 før jul. Om han har vært på Hellesylt, har jeg likevel ingen grunn til å tro - eller...?

Uansett: Det biografiske tilbakeblikket på den gruppa vi flokket oss rundt i 5. klasse ga da også ny aktualitet til en Ibsen-skikkelse som så langt har fristet en tilværelse noe i skyggen av sin mer utsvevende kollega - Peer Gynt. Richards og Hellesylt hjalp til å løfte han ut av den skyggen som Stones så ildfullt skildret i 1967:

"Raadhuset" i Ålesund rives.

2010-12-16T19:11:00.000+01:00

"Raadhuset" , en søndag seint i november 1910, i det gravemaskinen gjør seg klar.

I disse dager fjernes det såkalte "Raadhuset" fra tomta ved Høgskolen i Ålesund. "Raadhuset" bærer med seg en historie som kan knyttes til utgangspunktet for byens visuelle utforming for mer enn hundre år siden. Defor er det vel verdt å dvele litt ved opprinnelsen til dette bygget:

Ålesund brant den 23. januar 1904. Mer enn 800 bygninger gikk tapt. Mer enn 10000 mennesker mistet hus og hjem. Dagene og ukene som fulgte var preget av usikkerhet. Ville en ny by noen gang kunne reise seg igjen? Burde den nye byen ligge på samme sted som den gamle?

Slike spørsmål var det mange som stilte seg da de skuet utover de sørgelige restene etter det som inntil nylig hadde vært en livskraftig og fremadvoksende kystby på Nordvestlandet. De fleste innbyggerne flyttet på eget initiativ fra den nedbrente byen. Mange dro til familie og slektninger ulike steder på Sunnmøre. Resten ble innlosjert der det var mulig å skaffe husly.

Få dager seinere ankret fire hjelpeskip fra Tyskland opp på Aspøyvågen. Og etter hvert strømmet hjelpesendinger fra fjern og nær til den brannlidte byen. Da tok det heller ikke lang tid før oppryddingsarbeidet ble satt i gang.

Tidlig ble det klart at bysenrum måtte reguleres på nytt. Hauger og knauser måtte skytes vekk, og gatene måtte gjøres bredere, slik at en forhåpentligvis unngikk ei liknende branntragedie i framtida. Moderne installasjoner, som vann, gass og elektrisitet, skulle på plass. Som ei direkte følge av katastrofen i Ålesund, vedtok Stortinget den såkalte Murtvangloven. Murtvangloven ga påbud om at sentrale bystrøk for framtida måtte bygges i mur. Dette forsinket oppstarten av gjenoppbyggingen. For å få i gang igjen viktige samfunnsfunksjoner, måtte man ty til midlertidige løsninger. Så utover vinteren og våren 1904 ble det satt opp provisoriske bygninger på branntomtene.

"Raadhuset" eller "Regjeringsbygningen" fotografert like etter at den nye
Nørvøyskolen stod ferdig, i 1906 (Foto: Aalesunds Museum.)

Særlig påkrevet var det å få samlet den kommunale administrasjonen under ett og samme tak. Til dette formål ble leikeplassen i parken vest for Nørvøyskolen, plukket ut. Her ble det da oppført ei brakke der offentlige kontorer fikk tilhold. Den ga plass til blant annet byfogd, magistrat, kemner, ingeniørvesen, fattigforstander, politikammer og møterom for formannskapet. Dessuten fikk de fleste etatsjefer og embetsmenn sine soverom her. "Regjeringsbygningen" ble den populære betegnelsen på huset.

Noen av beboerne på "Raadhuset" fotografert få år
etter at bygget ble flyttet til Fogdegården og ble gamlehjem.
Trolig er det 17. mai-feiring som pågår.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Fra kontorene i dette "rådhuset" ble da all regulering, planlegging og gjenoppbygging av den nedbrente byen administrert. I følge byhistoriker Kristian Bugge fungerte ordningen utmerket, "...såvel for publikum som for kontorene indbyrdes." Det må den også unektelig ha gjort. Vi som kjenner resultatet, vi som vet hvilken by som reiste seg av ruinene i løpet av knapt fire år, kan ikke annet enn å bøye oss i støvet for den framsynthet, kreativitet og effektivitet som ble utvist mellom veggene i dette provisorium.

Reguleringsmessige, arkitektoniske og tekniske grep gjorde den gjenreiste byen Ålesund til det fremste urbane symbolet på det nye, selvstendige og moderne Norge etter unionsoppløsningen i 1905. Og for det skal de ha all ære; disse som bodde og virket i denne beskjedne bygningen, i ei tid, da det aller meste omkring den, lå i ruiner.

Fire år seinere, da den nye byen hadde reist seg, ble "Regjeringsbygningen" flyttet til Fogdegården øst for sentrum. Her ble den brukt som gamlehjem i mange år, før studentsamskipnaden ved Høgskolen i Ålesund overtok, og ga den navnet "Raadhuset".

Men når 2010 nå snart er omme, vil altså de fysiske rester av dette provisorium være borte for alltid - etter 106 år. Som base for utforming av Ålesunds arkitektoniske identitet, har bygningen imidlertid satt spor som vil rekke langt utover dens egen tid.

16. desember 2010: Gravemaskinen tar en pust i bakken før resten rives.
(Foto: Dag Brøther.)

Trenaglen fra "Fox" - Epilog

2010-12-03T19:44:00.000+01:00

Trenaglen fra "Fox". (Foto: Ragnar H. Albertsen.)

John Franklin var født i den engelske småbyen Spilsby i Lincolnshire i 1786. Som ett av 12 barn måtte han tidlig ut for å tjene til livets opphold. Og allerede som fjortenåring gikk han inn i den britiske marinen. Her ble Franklin værende, og deltok både i slaget på København red i 1801 og i slaget ved Trafalgar i 1805. I 1820-årene ledet han flere ekspedisjoner som skulle utforske nordkysten av Canada. På den første av disse, Coppermine-ekspedisjonen, døde 11 av 20 deltakere av sult. De andre overlevde ved bokstavelig talt å spise alt som var tilgjengelig - til de ble berget av indianere. Etter dette ble John Franklin kjent som "Mannen som spiste støvlene sine".

Franklin fikk bitre, men like fullt nyttige, erfaringer av denne tragedien. Hans tro på at sivilisajonen var naturen overlegen, var nok blitt kraftig svekket. Så neste gang han dro avgårde, lot han sølvtøyet bli igjen hjemme, og prioriterte å ta med det som trengtes for å overleve.

Sir John Franklin, på sokkel i sin hjemby.

Denne ekspedisjonen, ned Mackenzie-elva, ble da også vellykket. Og med den var en stor del av Canadas nordkyst kartlagt.

I 1836 ble Franklin utnevnt til guvernør på Tasmania (Van Diemen's Land), som da var en straffekoloni. På Tasmania ble han til 1844.

Året etter fikk John Franklin det fatale oppdraget: Å kartlegge de siste 500 km av Nordvestpassasjen som enda ikke var utforsket, og bedrive vitenskapelige studier av jordmagnetismen nær den magnetiske nordpol. Den 19. mai stevnet så "The Erebus" og "The Terror" ut Themsen...

-----

Ennå i dag, 165 år seinere, er mye av omstendighetene rundt ekspedisjonen til John Franklin fremdeles uklare. Ulike funn og undersøkelser tyder på at forfrysninger, sykdom og matforgiftning tok livet av samtlige av deltakerne. I tillegg har funn også støttet opp under tidligere teorier om at enkelte måtte ty til kannibalisme i forsøket på å overleve.

Helt opp til i dag har den tragiske skjebnen til John Franklin og hans menn inspirert historikere, forfattere og journalister. Den kjente kanadiske forfatteren Margaret Atwood har utgitt ei barnebok, og skrevet noveller og essays om Franklin-ekspedisjonen. Fjernsynskanalen Discovery viste i 2006 dokumentarfilmen "Franklin's lost Expedition". I 2007 ga forfatteren Dan Simmons ut romanen "The Terror". I juni i år var det premiere i London på teaterstykket Tom's a cold av David Egan; også basert på de samme hendelsene. Og såvel en kanadisk rose-sort, som et svensk marineskip, er oppkalt etter Franklin.

Tragedien har også inspirert musikere: Den irsk-amerikanske gruppa Nightnoise har, på sitt album" Something of Time", en sang med tittelen The Erebus and the Terror. Sanger som Lady Franklin's Lament og Northwest Passage er andre eksempler.

- Og alt dette har altså trenaglen fra "Fox" etter hvert fortalt meg.

Jeg avslutter beretningen om denne med en versjon av Lady Franklin's Lament. Versjonen er innspilt av danske Flemming Behrend, og finnes på CD'en "Vi er ravnen", fra 2009:

Trenaglen fra "Fox". Del 2:

2010-11-19T19:10:00.000+01:00

Sir John Franklin

Sir John Franklin var 59 år da den britiske regjeringen i 1845 ba ham om å lede en ekspedisjon for å utforske Nordvestpassasjen. Nå var ikke dette noe ukjent terreng for den erfarne admiralen. Han hadde ledet flere ekspedisjoner i arktiske strøk tidligere, og også seilt gjennom deler av dette området. 500 kilometer av passasjen var imidlertid ennå ikke kartlagt.

Så den 19. mai 1845 la Franklin av gårde med sine to skip, HMS "Erebus" og HMS "Terror". Foruten seil var skipene også utstyrt med dampmaskiner. Dermed kunne de gjøre ei fart på 4 knop. Ombord var det et mannskap på 134, og proviant og forsyninger for 3 år.

HMS "Terror".

Siste gang ekspedisjonen var observert, var 26. juli 1845. Der etter gikk det to år uten livstegn fra Franklin. Kona ba da det engelske sjøforsvaret om å sette i gang leiting. I og med at ekspedisjonen hadde proviant for 3 år, valgte imidlertid myndighetene å vente ytterligere ett år. Men da det fremdeles ikke var kommet noe livstegn fra ekspedisjonen, ble det i 1848 utlovd ei belønning på 20 000 pund til dem som kunne finne Franklin og hans mannskap. Samtidig sendte både den britiske og den amerikanske marinen ut skip.

Blant skipene som deltok, var også skonnerten "Fox". "Fox" ble kjøpt av Franklins kone i 1857 for å delta i leitinga etter mannen. Fru Franklin hadde siden 1852 benyttet en mindre båt, skonnerten "Isabel", i leitinga. Hun hadde også finansiert flere ekspedisjoner før hun kjøpte "Fox".

"Fox", som også hadde dampmaskin ombord, dro ut fra Aberdeen 1. juli 1857. De neste to år tilbrakte den i isen; som base for et mannskap som gjennomsøkte store områder ved hjelp av hundesleder. Den 6. mai 1859 oppdaget de spor av ekspedisjonen, på King William-øya, mellom Canada og Grønland. Funnene her ga en likevel ikke noe entydig svar på hva som hadde skjedd med Franklin og hans menn.

Den 20. september samme år ankret "Fox" opp utenfor Plymouth. Leitinga etter Franklin var avsluttet.

Året etter var "Fox" på plass utenfor norskekysten. Skuta deltok i det forberedende arbeidet med å legge telegrafkabel over Nord-Atlanteren. "Fox" var i bruk fram til 1912, da den havarerte ved Grønland.

20 år seinere, altså i 1932, var kaptein Sverre Foss innom Aalesunds Museum. Med seg hadde han trenaglen fra "Fox". Kapteinen kunne fortelle at fartøyet var konstruert på en særdeles solid måte. Skroget bestod av skråbygde planker i 3 lag som var skrudd sammen ved hjelp av uttallige slike nagler. Hvordan Sverre Foss hadde fått tak i denne naglen, og om hans eventuelle tilknytning til "Fox", har jeg så langt dessverre ikke funnet ut av.

Skonnerten "Fox" (Bildene er hentet fra Wikipedia.)

Hva så med John Franklin og hans menn?
I 1854 var den skotske oppdageren Dr. John Rae i ferd med å utforske halvøya Boothia på nordkysten av Canada. Her kom han i kontakt med Inuit-jegere. Disse ga den mest sannsynlige beretningen om hva som hadde skjedd: Skutene hadde blitt liggende fast i isen. Mannskapet hadde forsøkt å ta seg avgårde til fots for å finne hjelp, men hadde enten frosset eller sultet i hjel. Seinere er det blitt gjort flere funn og undersøkelser som kaster ytterligere lys over hendelsene. I 2006 ble levninger av flere personer som trolig var med på ekspedisjonen, undersøkt. I disse kroppene ble det konstatert høyt blyinnhold - sannsynligvis som følge av boksematen de spiste. Kan hende har dette også vært en av dødsårsakene.

I fjor gjorde den kanadiske arkeologen Robert Grenier ytterligere funn fra Franklin-ekspedisjonen. Blant restene av jegerhytter som Inuitene brukte på 1800-tallet, fant han metallplater som trolig stammer fra HMS "Terror". Slike plater hadde vært brukt til å forsterke skroget på skipet. Grenier gikk også gjennom rapporten fra John Rae på nytt. Intervjuene Rae gjorde med Inuit-jegere avdekket at de hadde kommet over et skip, som sannsynligvis var HMS "Terror". Inne i skipet hadde de funnet liket av en av mannskapet. Noen var altså blitt igjen om bord. Og "Terror" hadde heller ikke vært forlatt lenge da inuitene fant det: For i følge skildringene kom det fremdeles røyk fra ovnen der maten ble laget da de kom ombord. Dessuten stod ei av mastene i brann.

Selv om John Franklin altså ikke fullførte seilingen gjennom Nordvestpassasjen, blir han likevel regnet som en av de store oppdagere i victoriatidens Storbritannia. Hans statue kan skues både i London og på Tasmania, der han i en periode var guvernør. Et stort landområde i Canada er også oppkalt etter ham.

Og på Aalesunds Museum finnes der altså en trenagle fra ett av de skipa som var med på leitinga etter den engelske admiralen. Men, er det egentlig en trenagle - eller kanskje burde betegnelsen i stedet være "Treskrue. Hodeløs." Slik satt registratoren og undret seg; en høstdag i et kjellerrom for noen og tjue år siden...

Trenaglen fra "Fox". Del 1.

2010-11-05T18:52:00.000+01:00

Aalesunds Museum (bilde fra museets hjemmeside)

En trenagle. Gjenget. 2o cm lang med en diameter på 3,5 cm. Det var museumsgjenstanden jeg satt bøyd over en høstdag for noen og tjue år siden. Kjellerrommet på Aalesunds Museum var fylt med gjenstander, av ymse størrrelser, slag og tilstand. Gjenstandene var delt i to grupper; de som hadde fått et løpenummer med museets signatur, og de som ikke hadde noe slikt. Den siste gruppen var den enkleste. Den kunne bare omplasseres for videre lagring. Den første gruppen hørte til i kategorien protokollførte, tilhørte museets tilvekst gjennom snart hundre år, og måtte dermed behandles med utstrakt grad av ydmykhet og respekt.
Slik skjedde det: Etter behørig å ha fotografert 24 gjenstander i sort/hvitt, levert filmen til fremkalling, hentet de fremkalte bilda ei uke seinere, sortert og nummerert negativene i en egen album; da var det tid for å ta fram registreringsskjemaet fra NKKM ( - som stod for noe slikt som Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer).

Det hvilte alvor over ei slik handling: Et offisielt skjema. Fra selveste NKKM. Utstyrt med den velkjente museumskringla nede i hjørnet. Et slikt skjema var ikke å kimse av - for oss som var blitt kallet til å registrere kulturarven for kommende slekter. Å bruke ordet "ærefrykt" er kan hende i sterkeste laget for å beskrive hvordan vi følte det, når vi satt bøyd over et skjema fra NKKM. Men noe som lignet var det utvilsomt.

Skjemautfylling fordret følgelig pinlig nøyaktighet: Finne fram limstiften, plassere oversiktsbildet av gjenstanden på NKKM-skjemaets forside. Eventuelle detaljbilder kunne festes på skjemaets bakside. (For øvrig over et fritekstfelt av det mer rause slaget, skjemaets øvrige stringens tatt i betraktning.)

Dersom gjenstanden var utstyrt med interessante detaljer, knyttet til opphav; som stempel, inskripsjon - eller egenartet dekor - kunne man koste på seg et bilde eller to ekstra. Det hadde jeg lært på registreringskurs i NKKM-regi.

Når fotografiet var vel plassert og limet tørket, var det å finne fram HB-blyanten, og se til at den var passe spiss. I og med at dette var et kladdeskjema, var blyant det beste. Det hadde også kurset lært meg. Penn var bannlyst. Blyanten burde imidlertid ikke være for hard. Feilaktige opplysninger burde kunne enkelt la seg viske ut igjen. Dessuten var det ofte slik at nye opplysninger kom til undervegs. Da var HB-blyanten et viktig, ja, faktisk det aller viktigste, redskapet for å sørge for fleksibilitet i registreringen. Og på kladdestadiet var fleksibilitet et høyverdig mål å strebe etter.

Det svarte papirskjemaet for kladd var mitt domene. Like så samvittighetsfullt som var det selveste selvangivelsen det gjaldt, fylte jeg ut felt etter felt: for eier, giver/selger, opphav/produsent, form, farge, dekor, må/vektl, tilstand og "utfyllende opplysninger" - og sikkert flere med. For enkelte felt måtte også tallkoder brukes. På den måten skilte man mellom sikre opplysninger, sannsynlige opplysninger og opplysninger "i følge tradisjon".

Fra museets samlinger: Fartøymodeller. (Foto: Aalesunds Museum.)

Allerede i min registratorperiode hadde det amerikanske klassifikasjonssystemet Outline inntatt våre breddegrader. Og Outline var ikke for pingler. Dyp konsentrasjon og pinlig nøyaktighet krevdes for den som våget i gi seg Outline i vold! Her gjaldt det for all del ikke å bomme. Feil kategorisering førte til feilplasserte skjema. Og feilplasserte skjema kunne for all framtid føre til at en gjenstand som ellers ville kunne hatt en trygg og tidvis trivelig tilværelse blant likesinnede, og fått jevnlig oppmerksomhet såvel fra forskere som fra formidlere, i stedet fikk sin levnetsbeskrivelse hensatt til ei hengemappe i lag med gjenstander av helt andre, og vilt fremmede, kategorier. Bortimot vanskjøtsel var det å regne, å utsette en alderstegen museumsgjenstand for slik behandling!

Registreringen var således heller ikke avsluttet før det utfylte skjemaet var trygt plassert i den Outline-inndelte hengemappa som stod på nederste hylle bak kontorpulten min. Og mens jeg fant fram et nytt skjema og en ny gjenstand, funderte jeg over framtida for museumsregistratoren. Det fantes nemlig også NKKM-skjemaer med rødt trykk. De var ellers lik de svarte, men de røde var av papp, ikke papir. Og planen var, at en gang i ei fjern framtid, så skulle opplysninger fra mine blyantutfylte kladdeskjemaer skrives over på disse røde pappskjemaene. Med det fikk de sin endelige status som "ferdigregistrert gjenstand".

Overføringen fra svart papirskjema til rødt pappskjema skulle skje ved bruk av ei kulehodemaskin fra en landsmann av Outline, selveste IBM. Museet hadde lenge hatt planer om å skaffe seg ei slik elektrisk skrivemaskin, der skrifttypen enkelt kunne varieres ved å skifte kulehode. Men ikke bare det: Registreringsstandardkulehodet ville med tid og stunder gjøre skjemaet lesbart på data. På DATA! Tenk det!

Ei virkelig framtidsretta innretning, denne kulehodemaskina - det måtte den absolutt være, i og med at den innehadde et slikt science-fictionaktig potensiale! Ei ny kulehodemaskin fra IBM kostet imidlertid noe rundt 8000 kroner; et uendelig beløp på den tida, ikke minst for et museum. Så å få slike nymotens saker inn på budsjettet, var mer enn en skarve registrator så seg i stand til. Selv ikke museets bestyrer skjønte hvordan en slik pengemengde skulle kunne la seg skaffe til veie!

Museumsutsilling anno 1922. (Foto: Aalesunds Museum.)

Så, i stedet for å strebe mot det uoppnåelige, valgte registratoren å konsentrere seg om de fortellingene som gjenstandene bar med seg. Så fikk jeg klare meg med HB-blyant, lim og viskelær - til så lenge...

Fortellingene var mange, og mange av dem var facinerende. Ikke minst den om trenaglen fra "Fox". Denne er imidlertid vel verdt et blogginnlegg for seg selv, uten NKKM-kort, kulehodemaskiner eller andre forstyrrende elementer.
Fortellingen om seilskipet "Fox" følger altså i neste blogginnlegg. For å komme i den rette maritime stemninga, kan ventetida kortes ned med The Ship Song:

Munch og Warhol på Lillehammer

2010-10-24T13:43:00.001+02:00

Fra utstillinga på Lillehammer Kunstmuseum.

Lillehammer Kunstmuseum (http://bit.ly/aSmOki) er absolutt verdt et besøk. Ikke minst i disse dager da museet viser en felles presentasjon av to av kunsthistoriens mest kjent navn, Edvard Munch og Andy Warhol. Jeg skal villig innrømme at jeg på forhånd skjønte lite av denne sammenstillinga. Å presentere Edvard Munch sitt forhold til lille Åsgårdstrand i lag med den hyperurbane, New York-baserte Andy Warhol var vel bare en ny måte å trekke flere til museet på - tenkte jeg i det jeg forserte trappene til utstillingssalene i andre etasje.

Tilfeldigvis var jeg innom museet på samme tid som det skulle være omvisning. Og det tok ikke mange minutter i lag med en usedvanlig ivrig og kunnskapsrik guide før jeg skjønte at her hadde jeg tatt skammelig feil. Fellesnevnerne formelig fløt fram i de fleste formuleringer fra guidens munn etter hvert som vi beveget oss fra det ene bildet til det neste. Mange paraleller knyttet til kjærlighetsliv, ensomhet og sjalusi var det som preget begge disse kunstfaglige nybrottsmenn. Dessuten - og ikke minst - hadde de en felles trang til å utvikle uttrykksformer gjennom stadig nye variasjoner av enkelte motiv. Denne repeterende tilnærmingen var også, slik jeg oppfattet det, en rød tråd i utstillinga.

Edvard Munch

Egentlig er dette imidlertid to utstillinger. Den ene heter "Kjærlighetens strand. Edvard Munch og Åsgårdstrand." Den andre heter "Edvard Munch by Andy Warhol." Men i og med disse er satt opp samtidig, og blir presentert i lag, er vel fellesnevnerne mellom disse kunstnerne, viktige å få fram.

Munch-utstillinga er et samarbeid mellom flere museer, og er ment som et første ledd i markeringen av 150-årsjubileet for Munchs fødsel, som er i 2013.

Warhol-utstillinga tar utgangspunkt i motiver Warhol lånte fra Munch; presentert i form av maleri og ulike varianter av silketrykk. Begge utstillingene er altså vel verd å se - men sørg for å få med omvisninga. For en som ikke er kunstfaglig utdannet, var det inspirerende guiding som gjorde besøket på Lillehammer Kunstmuseum til noe langt mer enn ei vanlig vandring blant kunstverk.

Edvard Munch by Andy Warhol

Fra 1960-tallet og fram til hans død i 1987 var Andy Warhol sitt studio, The Factory, samlingssted for unge og nyskapende kunstnere i New York. Ikke bare de som drev med billedkunst, men også forfattere og musikere brukte The Factory som treffpunkt, feststed og, ikke minst, som kunstnerisk inspirasjonskilde.

Ei gruppe unge musikere, med John Cale og Lou Reed i spissen, dannet i 1965 gruppa Velvet Underground. Gruppa, som eksisterte fram til 1973, regnes i dag for inspirator for det meste innenfor punk og annen alternativ rock. Også Andy Warhol var tett knyttet opp til Velvet Underground. Og det berømte banan-motivet på debutalbumet deres, var Warhols verk.

Lang tid etter at deres veger skiltes, både musikalsk og visstnok også personlig, kom Reed og Cale sammen igjen etter Warhols død. Som en hyllest til deres store inspirator, ga de ut albumet "Songs For Drella" i 1990. "Drella" var et oppnavn som ble brukt på Warhol. Oppnavnet skal være ei sammenstilling av Dracula og Cinderellla - og sier jo en del om hvordan omgivelsene oppfattet ham. "Songs for Drella" tar for seg faser i Warhols liv. Delvis skildret i første person, delvis i tredje.

Her er et par musikalske smakebiter fra et svært så særpreget album - som også tåler gjenhør etter 20 år. Den første låten beskriver The Factory som "Open House":

-Og de som hadde "The Style it Takes" slapp også inn på The Factory:

Bodøtur 2: Norsk Luftfartsmuseum og Kjerringøy

2010-10-07T19:57:00.043+02:00

Norsk Luftfartsmuseum

Tilbake fra den musikalske tankeflukten til Skottland, nærmer flymuseet seg. Det mest iøynefallende er kontrolltårnet. Få er det vel ikke som på veg til Bodø Lufthavn har fått øye på dette kontrolltårnet, trodd at de var fremme - og gått av bussen noen stopp før flyplassen.

Noen tur til værs får du imidlertid ikke på Norsk Luftfartsmuseum ( http://www.luftfart.museum.no/) - men nesten: Flysimulatoren ga iallfall meg en uforglemmelig tur i en dobbeltdekker; der jeg, etter å ha sneiet toppene av en velvoksen furuskog og nesten krasjlandet i en åker, i siste liten unngår kollisjon med ei fjellside av det mer utilgjengelige slaget - og faktisk makter å komme ned på bakken uten så mye som ei skramme...

Noe mørbanket og med enkelte ledd som virket foruroligende lealause, klatret jeg ut av simulatorkabinen, og ga meg utstillingene i vold. Utstillingene ved Norsk Luftfartsmuseum er delt i to: En militær del og en sivil del. Brukte så pass mye tid på den sivile at det ble ikke så mye igjen til den militære. Det er også litt av utfordringene ved slike omfattende utstillinger: Å skulle velge mellom ei overfladisk besøksrunde eller mer fordyping i enkeltelementer. For her er absolutt nok å fordype seg i. Noe som virkelig fascinerte var fortellinga om utbygginga av kortbanenettet. Disse småflyplassene - eller Kyllingmarkene - som de ble kalt etter samferdselsminister Håkon Kyllingmark - som regnes som arkitekten bak dem - skapte helt nye kommunikasjonsmønster her til lands. Først og fremst Nord-Norge, men også ikke minst Vestlandet, ble bundet tettere sammen av Widerøe-flya, som trafikkerte dette rutenettet. Tankevekkende å reflektere omkring dette: hvorledes disse flyplassene ikke bare bidrog til modernisering innenfor samferdsel, men også til bygging av en felles identitet, mellom regioner og mellom landsdeler.

Spionflyet U2

U2-flyet hører også denne delen av utstillingene til. Spionflyet som var med å feste tommeskruen omkring den kalde krigen enda tettere, synliggjør et forhold som ikke huskes så ofte i dag, mer enn 20 år etter Berlinmurens fall: Norges, og ikke minst Nord-Norges, strategiske betydning som NATO-utpost mot øst. Ei fortelling dette, fra en periode preget av frykt og mistenksomhet - og av klart definerte fiendebilder.

Avsluttet museumsrunden med besøk i i utstillinga "Drømmen om Syden": Med Moltustranda som sunnmørsk referanseramme vises en film som på en humoristisk måte framstiller vårt syn på Syden - og, ikke minst, assosiasjoner rundt dette begrepet. Filmen framstiller selsomme eksempler på tilstanden "Nordmann i Syden", og de muligheter denne tilstanden gir for å kunne utøve tøylelsesløs livsutfoldelse - svært så langt fra Moltustranda og lignende steder på sunnmørskysten.

Etter både simulator-rystende, tankevekkende og lattervekkende inntrykk fra Norsk Luftfartsmuseum, gikk ferden videre til handelsstedet Kjerringøy. Kjerringøy, som i perioder var det mest velstående handelsstedet i Nord-Norge, er ikke minst kjent som bakteppe for en rekke av Knut Hamsuns mest fargerike romaner.

Hagen på Kjerringøy.

Før omvisningen fikk vi bivåne et bildespill om kjøpmann Zahl og de andre som holdt til her på 1800-tallet. I og med at husa på Kjerringøy stod ubebodde omtrent hele perioden fra 1900 til stedet ble museum på slutten av 1950-tallet, er mye av inventar og utstyr bevart. Dette gjør ei vandring i naust, brygger, krambu og våningshus til litt av ei tidsreise.

Fra spisestue og salong.

Tidsreise-fornemmelsen forsterkes ved at handelstedet ligger plassert slik at det unngår visuelle forstyrrelser fra vår tid. Dyktige guider ga oss levende skildringer av hvorledes de hadde det, både handelsmenn, tjenerskap og legdefolk. Ikke minst gir rominndeling, romstørrelse og romplassering tydelige signaler om hvor på den sosiale rangstige de ulike kategoriene hørte hjemme - bokstavelig talt.

Fra kramboda.

For en vestlending, vant med å formidle byggeskikk og boforhold fra langt mer egalitære strukturer enn dette, er nok fortellinga om Kjerringøy som et klassesamfunn i miniatyr, den som sitter sterkest igjen etter besøket. og - selvsagt - det lave lyset mot båt og brygge, som falmet som fløyel i det september-ettermiddagen omskapte seg til kveld.

Og Knut Hamsun? Hans byste står på sokkel plassert på ei mark mellom naust og våningshus.

Hamsun på sin sokkel.

Noe særlig om han blir vi ikke fortalt - men spør gjør vi likevel. Museumsfolk på tur har det jo med det. Både August, Edvarda og ikke minst badedyna til kjøpmann Mack - er jo noe vi fremdeles bærer med oss, selv om det begynner å bli noen år siden vi sist besøkte dette uforlignelige litterære universet.

Siste solstråler over en forgangen storhet.

Havets festbord inntas på et hotell like ved. Der og da trekker vi alle samme slutning: Dette har vært en perfekt dag:

Bodø i høstsol med havfiske i fokus

2010-10-03T12:39:00.002+02:00

Bodø - badet i septembersol.

Forrige uke gikk turen til Bodø. Bakgrunnen var en konferanse arrangert av Kontaktrådet for Fiskeri- og Kystmuseer, prosjektgruppa som jobber fram et nytt historieverk om Norges Fiskeri- og Kysthistorie og Høgskolen i Bodø. Fiskerihistorikerne Jón Thór fra Universitetet i Akureyri, Island og Jóan Pauli Joensen fra Universitetet i Thorshavn, Færøyane, sørget for at det faglige innholdet fikk et mer omfattende Nordsjø-perspektiv enn bare det rent norske. I tillegg bidrog flere norske historikere med foredrag knyttet til vår egen utvikling som fiskeri- og kystnasjon. Et særlig aktuelt innlegg stod avtroppende direktør for Museum Nord, Pål Christensen, for. I disse dager, da de årelange havrettsforhandlingene med Russland er i ferd med å bli avsluttet, ga han et historisk riss av denne både kompliserte, langvarige og krevende prosessen.

For en som har syslet litt med islandsfiskets betydning for den ålesundske økonomi etter bybrannen i 1904, var det også interessant å høre en annen representant fra Museum Nord, Åsa Elstad, gjøre greie for ekspansjonen i de norske fiskerier til Island - med utgangspunkt i Vesterålen.

Atle Døssland, ved Høgskulen i Volda, tok for seg årsaker til at også norske fiskere tok til med havfiske.
Døsslands innlegg knyttet an til det tema som Fiskerimuseet i Ålesund har hatt fokus på de siste åra: Framveksten av havfisket med utgangspunkt i vår del av landet. Undertegnede fikk anledning til å fortelle litt om bakgrunnen for utstillinga, arbeidet med den og - ikke minst - hvilke målgrupper vi har forsøkt å rette den inn mot (jrf. tidligere blogginnlegg.)

Utstillinger knyttet til norsk fiskerihistorie var også tema for Bjørn Djupevåg sitt innlegg. Djupevåg er konservator ved Museum Vest i Bergen, og faglig ansvarlig for Fiskerimuseet der. Fiskerimuseet har omfattende planer om utstillinger i de gamle sjøbodene i Sandviken. En del av disse planene er i ferd med å bli realisert. Andre deler skal gjøres ferdig fram til 2014.

Årstein Svihus, også fra Museum Vest, gjorde rede for det nasjonale fiskeredskapsprosjektet. Dette har vært et samarbeid mellom en rekke museer langs kysten, og har blant annet hatt som ambisjon å samle betegnelser og kategorier for redskaper knyttet til fiske og fangst. Slike kategoriseringer har så langt vært svært så mangelfulle, og prosjektet er et forsøk på å bøte på dette.

Tid til utflukt ble det også. Og Norsk Luftfartsmuseum var et naturlig mål. På veg dit passerte jeg Bodø/Glimt sitt fotballanlegg, Alfheim. Alfheim lå badet i sol - og idyllen rådet, iallfall på overflaten. Så i stedet for å reflektere mer omkring de økonomiske bekymringene som denne klubben - og mange andre norske fotballklubber - sliter med for tida, gikk tankene til sangen om solskinnet over den skotske byen Leith - i dag en del av Edinburgh. Reid-tvillingene, som utgjør gruppa Proclaimers, skrev "Sunshine on Leith" til stedet der de tibrakte deler av sin barndom. I dag brukes sangen på hjemmekampene til Leith-klubben Hiberian FC.

"Sunshine on Leith" har også gitt tittel til en egen musikal som nylig har hatt premiere. Mer om dette på gruppa sine hjemmesider http://www.theproclaimersofficial.co.uk/2003/

Midt i mine refleksjoner omkring sol, stadion og Skottland skimtes vakttårnet på flymuseet i det fjerne. Og i neste blogginnlegg kommer jeg nok dit. Til så lenge - her er Proclaimers:

Museumsbesøk i Berlin

2010-09-18T13:46:00.000+02:00

Inn for landing på Det tekniske museet i Berlin

Denne uka var ansatte ved Stiftinga Sunnmøre Museum på studietur til Berlin. Og for ihuga museumsfriks som oss, var det selvsagt mange og lange museumsbesøk som stod i fokus. Med over 20 stykker i reisefølget, blir det naturlig nok ulike prioriteringer. Men i og med at Berlin har museer for det meste, fant alle noe som appellerte - fra møbelmuseum til museum for hamp-plantens historie. Her følger noen personlige inntrykk fra et noen av de musea jeg selv var innom:

Mandag kveld - og Det jødiske museet er åpent til kl. 10.

Det jødiske museet
( http://www.juedisches-museum-berlin.de/ )
Etter en meget informativ guidetur med buss og lunsj og innsjekking på hotellet, var vi en del som tok turen til det jødiske museet.
Det jødiske museet består av ei eldre bygning med resepsjon og kafé, og et relativt nytt utstillingsbygg. I si utforming har utstillingsbygget tatt utgangspunkt i jødenes dramatiske historie, fra forfølgelsene under korstogene til nazismen og 2. verdenskrig. Utstillingene er store og krevende. Både omfanget og, ikke minst, de enorme lidelsene som tidvis visualiseres, gjør det helt nødvendig å bruke svært god tid her.

Besøket etterlot inntrykket av at museet har maktet å sammenstille en omfattende og tidvis svært fragmentarisk dokumentasjon til en helhet, som iallfall til tider lar seg begripe. Når vi nærmer oss Holocaust-epoken, blir dette med fattbarhet verre. Gjennom utstilte enkeltgjenstander; som et passfoto, en utslitt koffert, ei davidstjerne, ei teskje, en brodert duk, trer individer fram. Dette grepet tror jeg er helt nødvendig for å tydeliggjøre de vanvittige dimensjonene i dette dramaet.

Korridoren som leder til Holocaust.

Historien blir enda sterkere ved at utstillingsbygget er konstruert for å underbygge tematikken. Korridorer med ulike utløp - til utryddelse eller til frihet - viser hvordan det kunne gå, og hvordan det endte, for millioner av mennesker under det regimet som hadde sitt hovedkvarter midt i denne samme byen.

Det historiske museet
( http://www.dhm.de/ )
Her fortelles historien om Tyskland, fra romertid fram til murens fall. Historien fortelles med tysk grundighet: Brukte selv seks timer på dette museet. Da føltes det som om jeg begynte å få noe som lignet oversikt over de ulike, faste utstillingene. De skiftende valgte jeg å stå over.

Bærebjelken er den kronologiske framstillinga. De ulike tidsepokene er markert med skilt med årstall og tekster som betegner eller karakteriserer epoker. Ved hvert skilt er det så mulig å ta til venstre. Der ligger montrer, tekster, bilder og gjenstander som formidler fordypning i enkeltepoker; gjerne med kunstneriske retninger, politiske eller religiøse ideologier, eller sosiale forhold knyttet til disse.

Det forfatningsmessige limet knyttet til religiøs, politisk og militær historie, er framtredende. Dette er et museum som først og fremst skal vise samfunnsframvekst og statsframvekst. Vel så interessant - og kanskje mer uventet - er imidlertid hvorledes gjenstander fra dagliglivet blir flettet inn i denne makrohistorien. Porselensfigurer fra 1600-tallet med med kritisk-humoristisk blikk på sin samtid er for eksempel sjelden vare i et museum av dette slaget.

De faste utstillingene ved Det historiske museet favner fra Karl den store til Den europeiske union.
( Utstiilingsplakat og logo hentet fra hjemmesiden til museet).

I utstillingene er det også lagt vekt på å vise på hvilken måte religiøse dissenterbevegelser og kunstneriske nyvinninger bidrar til fortellingen om hvordan en nasjonal identitet har vokst fram. Både Luther og Goethe er tydelig satt inn i sin samtid. Samtidig framheves enkeltgjenstander som symbol for brudd og endringer i forløp. For sjelden er vel assosiasjonsmulighetene større ved museumsbesøk enn når en kan stå framfor Napoleons karakteristiske hatt eller Hitlers enorme skrivebord.

Avsluttet dette museale maratonløpet med en tur i kinosalen. Der vises en film som gir et resyme av det som formidles i utstillingene. Filmen anbefales absolutt, da den gjør det enklere å se sammenhenger de i mangfoldige utstillingsopplevelsene i dette svære formidlingskomplekset.

Fra utstillinga av fly på Tekniske museum.

Teknisk museum
( http://www.sdtb.de )
Teknisk museum er også et museum som krever tid. Hadde om lag 3 timer til disposisjon. Det viste seg å være i minste laget. Da fikk jeg med meg de viktigste delene av utstilingene. Men noe særlig tid til fordypning ble det ikke. Teknisk museum er også et svært og komplisert anlegg å finne fram i. Bildet av alle flya som henger utstilt mellom etasjene i det som vel regnes som hovedfløyen, gir en pekepinn på dimensjonene.

Der jeg brukte mest tid, og det som også gjorde sterkest inntrykk, var den enorme jernbanehallen. Utstillingene her forteller historien om byggingen av det moderne Tyskland; der jernbanenettet utgjorde selve nervetrådene i bestrebelsene for å samle ulike småstater til én, industriell stormakt midt i Europa. Ikke bare den indre samlingen av landet berettes. Keiserrikets imperialistiske ambisjoner blir også tydeliggjort, blant annet ved utstilling av lokomotiv som ble brukt i framstøtene for å kolonisere Kongo og andre områder av Afrika.

"Lebensraum": For å forsøke erobre Sovjetunionen i 1941, ble slike lokomotiv satt inn.

Tysklands dramatiske historie gjennom det 20. århundret trer fram her i jernbanehallen i all sin metalliske, volumiøse dysterhet. Både de enorme lokomotivene fra felttoget mot Sovjetunionen, og kuvognene som ble brukt til å frakte jøder til utryddelsesleirene, står som mørke momumenter fra den 2. verdenskrigen.

Videre til jernbanen i moderne tid: Fra arbeidet med å lage felles standarder for skinnebredde, til moderne høyhastighetstog. På dette tidspunktet i utstillingsgjennomgangen klarte jeg imidlertid å gå meg vill mellom skinneganger, vekslere, stasjonbygningsmodeller, damplokomotiver og sovevogner. Men vakter er der stort sett overalt på disse museene. Så vegen ut ble raskt tydeliggjort for en forvirret nordmann - vant til å takle langt mer unnselige utstillingsmessige utfordringer enn slike som disse...

Kuvogn - brukt til å frakte jøder til utryddelsesleire

La også det være sagt: Det tekniske museet rommer mye mer enn kommunikasjonsformer til vanns, til lands og i lufta. Grundig framstilling av historien til fotografi, film og fjernsyn, samt computerens erobring av verden og dagliglivet fra sped begynnelse på 30-tallet, var blant andre temaer som fascinerte. Når vi mennesker dessuten tidvis har behov for en matbit, var det dette jeg rakk over på et museum som så absolutt er verdt både ett og flere gjensyn.

Det tekniske museet: Fra utstillinga om fotografiets historie.

I Berlin fikk jeg også med meg Pergamon-museet, Neues Museum og - ikke minst - det Naturhistoriske Museet. Men disse får eventuell få sin omtale seinere.

Tur med Setesdalsbanen

2010-09-02T21:21:00.000+02:00

Sunnmøre mangler tog. Slik har det vært - og slik kommer det nok til å bli iallfall så lenge denne blogger utviser snev av interesse for temaet. Hvorfor det er blitt slik kan muligens bli tatt opp igjen i en seinere blogg. Her og nå får vi nøye oss med å konstatere at slik er det.

Så, for å finne tog må vi altså leite andre steder. Ikke minst veterantog kan være vanskelig å spore opp. Men da reisa likevel gikk til Sørlandet siste helga i august - fant vi et slikt; og tok en tur med Setesdalsbanen.

Damplokomotivet - bygd i Kristiania i 1901.

Setesdalsbanen er en smalsporet museumsjernbane som kjører mellom stasjonene Grovane og Røyknes i Vennesla kommune. Det er en spektakulær tur, langs elver og fossestryk, over ei strekning på 8 kilometer. Denne strekninga er en del av den banen som tidligere gikk mellom Kristiansand og Byglandsfjord. Banen ble åpnet i 1896 og var i drift til 1962. Da var mye av både person- og godstrafikken flyttet over til veg.

To år etter nedleggelsen tok imidlertid en gjeng togentusiaster initiativet til sette i gang ei museumsjernbane på deler av strekninga. Siden den tid har damplokomotivet tøffet gjennom disse naturskjønne omgivelsene hver eneste sommer. Til stor glede for de mange tusen som har benyttet seg av dette tilbudet.

Klar til avgang på Grovane stasjon.

Undertegnede med reisefølge tok turen den siste søndagen denne sesongen. Det gikk to tog denne dagen. Det ene var damp og det andre elektrisk. Vi valgte det første, og steig ombord på Grovane stasjon.

Selv om vogna på 3. klasse nok hadde kommet til å gitt oss en del bekvemmelighetsutfordringer over lengre strekninger, var slikt fort glemt i det lokomotivet satte opp dampen. For her var det mye å se! Ikke minst tømmerrenna må sies å være et kulturminne av det sjeldne slaget. Den ble satt opp for ca. 50 år siden, da oppdemming av elva vanskeliggjorde tømmerfløting på tradisjonelt vis. Det var kraftutbyggerne som finansierte den, men arbeidet på den fire kilometer lange renna ble utført av jernbanens egne folk. Og selv om tømmerrenna begynner å bli preget av tidens tann, var det flere som hadde valgt å legge søndagens spasertur på den. Så solid er den nok fremdeles. Forhåpentligvis...

Tømmerrenna: Et kulturminne av det sjeldne slaget.

Grundig og inspirerende guiding undervegs gjorde at turen gikk altfor fort. Vel framme på Røyknes stasjon ventet bussen på de som ville videre. Vi steig av toget - men rakk å beundre de mange staselige veteranbilene som var oppstilt der - før vi måtte skysses til flyplassen.

Veteranbussen klar til videre ferd.

Både Vest-Agder-museet og, ikke minst, ansatte og frivillige som sørger for drift av dette veterantoget langs Setesdalsbanen fortjener takk og ære for en lærerikt og trivelig togtur!

De som ønsker flere opplysninger om Setesdalsbanen, finner det på nettstedet http://www.setesdalsbanen.no/

Til ære for veterantoget: Her er Ray Davies med "Lonesome Train":

Ålesund - ei messe verdt!

2010-08-26T20:04:00.000+02:00

Latinskolen i Ålesund - hvor den første norske fiskeriutstillinga ble holdt. (foto: Aalesunds Museum)

I 1865 ble "Den Internationale Fiskeriutstilling" arrangert i Bergen. I beretningen fra denne utstillinga het det blant annet: "...Ålesund har æren av å ha gått i spissen her til lands med en fiskeriutstilling. -Utstillingen i Ålesund var knapt slutt, før handelsmenn her i byen fattet tanken om avholdelsen av en internasjonal fiskeriutstilling her.."
Den utstillinga som det her blir vist til, var den aller første fiskeriutstilling i Norge. Utstillinga fant sted i Ålesund i 1864.

Bakgrunn
I 1861 var der blitt arrangert ei internasjonal fiskeriutstilling i Amsterdam. Trolig var dette den først utstilling av dette slaget der sunnmøringer deltok. På oppdrag fra Aalesunds Handelsforening hadde nemlig skipsbygger Nils Liaaen laget en modell av en sunnmørsåttring som ble vist fram der. I tillegg hadde handelsforeningen også sørget for å sende nedover et torskegarn i forminsket målestokk.

Landhandler Kristoffer Rønneberg på Larsnes representerte det andre sunnmørsinnslaget. Rønneberg var sannsynligvis den eneste fra dette distriktet som selv tok turen til Amsterdam. For egen regning reiste han avgårde, og brakte med seg fiskevarer, redskaper og en annen modell av en sunnmørsåttring. Denne var bygd i Volda. I følge referatet i Aalesunds Handels-og Søfartstidende fikk Rønneberg bronsjemedalje for "...sin smukke samling av garn, liner og produkter..."

Mange av de samme personene som stod i spissen for byens handelsforening, var også med på å stifte Aalesund Bys Vel i 1862. Trolig inspirert av utstillinga i Amsterdam, og iallfall inspirert av det vellykkede bankfisket på Storegga de siste par åra, gikk byselskapet i 1863 i gang med å planlegge ei fiskeriutstilling. Den skulle holdes i Ålesund 23. - 25. juni 1864, og presentere produkter, fartøyer og redskaper knyttet til fiskerinæringen. En vesentlig årsak til initiativet var også det faktum at ikke alt stod like bra til innenfor denne næringen. At Norge lå etter i utvikling av fartøy og redskap som var egnet til havfiske, var så sin sak. Verre var det at landet hadde fått dårlig ry på seg når det gjaldt kvaliteten på den fisken som ble eksportert. Ikke minst gjaldt dette for klippfisken fra Sunnmøre:

"...Man synes her (altså på Sunnmøre) ikke at ville overtage den med en bedre Tilvirkning forbundne Uleiglighed." - het det i sakfører Thuesens beretning om fiskeriutstillinga i 1864. I stedet regnet eksportørene med at klippfisken ble omsatt uansett. Her måtte altså opplysning til, både overfor fiskere og overfor handelsmenn. Å arrangere ei fiskeriutstilling kunne være et første skritt på denne vegen.

Forarbeid
For å få brei oppslutning om utstillinga ble innbydelser sendt til både fjern og nær. Blant annet ble det tatt kontakt med "Gøteborg og Bohuslän Aktiebolag for Storfiske". Hensikten var å få med seg representanter fra de svenske fiskerne som hadde startet opp med bankfiske utenfor mørekysten i 1861. Selskapet for Norges Vel fattet interesse for tiltaket, og vedtok å stille en pengesum til rådighet for å kunne premiere deltakerne. Her ble følgende kategorier satt opp:

Det mest hensiktsmessige og best utrustede bankfiskefartøy.
Modell av et for bankfisket i utmerket grad tjenlig fartøy.
Den mest hensiktsmessige båt til å drive bankfiske fra.
Den mest hensiktsmessige båt for vinter- og vårtorskefiske.
Den mest hensiktsmessige båt for vårsildfisket.

Andre bidragsytere til utstillinga var landhusholdningsselskapet, Molde byselskap, amtet (fylket) og staten. Den tredje byen i det som da het Romsdal Amt, Kristiansund, bidrog ved at byselskapet der dreiv aktiv markedsføring av arrangementet.

Det ble også gitt støtte fra Norges Vel for å få cand. theol. P. Schmidt til byen, medbringende sin nordlandsåttring. Båten var utstyrt med dekk av seilduk, spesialsydd for å kunne settes på og fjernes igjen etter behov. Etter å ha rodd og seilt fra Kristiania, ankom kandidat Schmidt Ålesund to dager før utstillinga skulle åpne.

Arrangementet

Den nybygde Latinskolen i Kirkegata fikk sin ilddåp som lokale for Norges første fiskeriutstilling. Mens skolen selv tok bygningen i bruk 25. august, var det fiskeriutstillere fra inn- og utland som fylte gymnastikksal og klasserom disse junidagene i 1864.

I følge referatet i "Aalesunds Handels- og Søfartstidende" var gymnastikksalen festlig smykket med "...passende emblemer..." da formannen i byselskapet, sakfører Thuesen, foretok den offisielle åpninga den 23. juni kl.09.00. Foruten de mange utstillingene, fordelt over 10 rom, ble det også holdt en rekke foredrag om ulike temaer innenfor dette feltet: Amtmann Thesen gjorde rede for offentlige bestemmelser knyttet til fiskeriene. Overlege Løberg tok for seg betydningen av reinslighet ombord i fiskefartøyene. Det som likevel vakte størst oppmerksomhet den første dagen, var sorenskriver Tambs sitt engasjerte innlegg om verdien av fiskerioppsyn. Innlegget førte til at de frammøtte fikk vedtatt en resolusjon som tok til orde for å få lovregulert torskefisket, samt å få opprettet et fiskerioppsyn i distriktet.

Også de påfølgende dagene var det flere av foredragene som vakte betydelig interesse. Ikke minst engasjerte diskusjonen om kvaliteten på klippfisken. Men selv om der var dyp uenighet mellom fiskere og kjøpmenn om årsakene, var likevel de fleste enige om at kvaliteten på den sunnmørske klippfisken gjennomgående var for dårlig.

Deler av modellsamlinga som ble vist fram på fiskeriutstillinga i 1864.

Utstillinga
Vel så viktig som foredrag og diskusjoner var imidlertid konkurransen mellom de ulike utstillerne, der det gjaldt å vise fram gode og framtidsretta produkter. Til sammen var 301 utstillere med 789 vareeksempler representert. De fleste var selvsagt fra Ålesund og Sunnmøre; men også fiskere og kjøpmenn fra andre steder i landet, og fra Sverige og Skottland, var til stede.

Bedømming av de ulike gjenstandene ble overlatt til 3 komiteer: En for bankfiskefartøyer, båter og redskap, en for fiskeprodukter og en for tranprodukter. I tillegg vurderte en samlet komité hvilken av utstillerne som hadde den mest omfattende gjenstandsamlinga. I denne kategorien gikk førstepremien til Rønneberg-firmaet for ei samling av "...forskjellige arter klipfisk og tran der paa en instruktiv maade viste vort og andre lands tilvirkningsmaade af disse produkter..."

Avisa Bergensposten hadde sendt en journalist til Ålesund for å dekke arrangementet. Vedkommende var tydelig imponert, og konkluderte sin artikkel med å påpeke at "...der har nemlig i denne by udviklet sig to virksomheter som sikkert vil ha stor fremtid for sig, (...) bankfisket og damptranbrænderiet..."

På avslutningsdagen var deltakerne særlig opptatt av at fiskeriutstillinger så absolutt burde bli en tradisjon. Imidlertid burde arrangørene forsøke å få til en breiere internasjonal deltakelse. Representanter fra Bergen opplyste da at de ville kunne tilby passende lokaler til et slikt arrangement allerede året etter.

Slik ble det da også: Bystyret i Bergen støttet opp om ideen, og sørget dermed for at den internasjonale fiskeriutstillinga ble arrangert der i 1865. Men selv om sunnmøringene dermed tapte kampen om fiskeriutstillinga, tok de til gjengjeld rikt for seg fra det bergenske premiebord: I alt 10 utstillere fra dette disttriktet ble premiert, og ytterligere fire fikk hederlig omtale.

Ny utstilling ved Godøy Kystmuseum

2010-08-20T21:47:00.000+02:00

Utsnitt av den nye fiskeriutstillinga.

Det finnes fortsatt dem som påberoper seg å vite noe om Sunnmøres historie uten å ha besøkt museet på Godøya utenfor Ålesund. Heldigvis blir disse færre og færre for hvert år som går. Og vi som må betegnes som museumsfriks, håper jo at denne kategorien vil forsvinne totalt om ikke så altfor lenge...

Men fremdeles finnes de altså. Og til allmenn orientering kan følgende opplyses: Godøy Kystmuseum kan by på flere temautstillinger. Ikke minst utstillinga på loftet, om Godøy-samfunnet under andre verdenskrig, gir et nært innblikk i den innsats som ble utøvd i dette "småsamfunnet i storkrig." Begivenheter på land og sjø er tett vevd sammen med opplysninger om hvem de var, disse som tok del i kampen da okkupanter festet sitt grep også om vårt område av verden. Ikke minst beretninger om sjøfolk i krig, gjør inntrykk. Her knyttet til de som satt hjemme - i årelang uvisse om skjebnen til sine nærmeste.

På vestsida av museumsbygget er den gamle los-stova kommet på plass - og er i ferd med å bli innredet. Los-stova bidrar til å bygge opp om den maritime profilen ved Godøy Kystmuseum.

Et besøk i kjelleretasjen i hovedbygget bidrar til å forsterke dette inntrykket. Her har presentasjonen av lokal fiskerihistorie fått seg ei skikkelig ansiktsløftning det siste året. Utstillinga gir innblikk i hvorledes folk har livberget seg gjennom århundrene, i dette lille øysamfunnet ytterst ut mot storhavet.

Fjernt for stadig flere, slike tema som her presenteres, selv om de ikke ligger langt tilbake i tid. Derfor er vår forståelse av fortida, og, ikke minst, fascinasjonen over den, helt avhengig av at museumsutstillinger tilbyr knagger der sammenhenger synliggjøres. På Godøy Kystmuseum finnes opptil flere slike - og er derfor vel verdt å oppsøke.

Mer om Godøy Kystmuseum finnes på http://www.godoy.kystmuseum.no/

Det fiskerihistorisek modus som preger denne blogg for tida - fortjener også et musikalsk uttrykk. Her er "Fisherman's Blues:

Norsk havfiske på utstilling

2010-08-13T19:22:00.000+02:00

Gamle erværdige Holmbua, den kvitmalte sjøbua som ligger ved innløpet til havna i Ålesund, ble satt opp tidlig på 1860-tallet. I samme periode innledes det som har blitt betegnet som gjennombruddet for det moderne havfisket. Det skjer ved at svenske linefiskere starter opp med fiske på Storegga i et omfang som er langt større enn tidligere. De gode fangstene leveres i Ålesund. Dermed går det heller ikke lang tid før lokale kjøpmenn og fiskere involverer seg i fiske på åpent hav.

Det moderne havfisket har hatt - og har - stor økonomisk betydning. I Ålesund stod det s. k. havnåmet - fiskerienes ekspansjon til stadig nye felt - for den lokale, "industrielle revolusjon". Rett og rimelig derfor at byens fiskerimuseum synliggjør denne historien.

Og så har nå skjedd. For lørdag 26. juni 2010 åpnet ei omfattende utstilling om havfisket og havfiskeflåtens utvikling gjennom 150 år, i 3. etasje på Fiskerimuseet i Holmbua.

Fra innledninga til utstillinga.

Utstillinga er resultat av et arbeid som har pågått over flere år. Arbeidet har vært ledet av ei prosjektgruppe nedsatt av Stiftinga Sunnmøre Museum, og med mange bidragsytere - både økonomisk og faglig. Ulike utfordringer har prosjektgruppa møtt undervegs. Økonomiske selvsagt, men også tekniske og faglige. Særlig det siste punktet ble vel mer komplisert enn det vi i denne gruppa hadde sett for oss på forhånd. For, temaet "Norsk havfiske i moderne tid" favner vidt. Fra linefiske i åpne båter på bankene, via fisket ved Island og Grønland. Ishavsfart, sildetid og verftsindustri hører med. Forholda for de som var ombord også. Likeledes de menneskelige omkostningene ved denne vidtfavnende virksomheten. De mange skuter som forliste. De mange liv som gikk tapt.

Fra mannskapslugaren

Vi som planla utstillinga fant raskt ut at vi måtte sette et tidsskille. Etter en del diskusjon ble vi enige om å sette det ved 1960. Det året innledet en modernisering av flåten. Mens de ulike fiskeriene tidligere hadde vært drevet av samme typer fartøyer, ble det fra dette tidspunktet av satset mer på spesialbygde skip. 60-tallet var også tiåret der nye spørsmål knyttet til havet og bruk av havets ressurser, ble satt på dagsorden. Stikkord her er økende bevissthet om havet utømmelighet - noe som førte til økt fokus på fiskerigrenser og havrett.

Ei utstillingsmessig utfordring når det gjelder de siste 50-åra, har vært stoffmengden. For tidligere tidsepoker har f.eks. fotodokumentasjonen vært så pass begrenset at arbeidet med utvelging har vært overkommelig. Når nyere tid skal formidles har vi stoffmengde i overflod. Løsninga på dette dilemmaet ble ei til tider temmelig hardhendt prioritering av hva som skal med og hva vi må utelate.

Hovedutfordringa har dermed vært hvordan formidle ei så pass kompleks og mangefasettert fortelling, i ei gammel, verneverdig sjøbu, med de plassmessige begrensinger dette setter - slik at også skoleeleven på 14, som aldri har satt sine bein i en fiskebåt, vil ha utbytte av den. Ved hjelp av lydkulisser, filmsnutter og interaktive presentasjonsformer klarer vi forhåpentlig også å gi de besøkende utvidet innsyn i dette mangfold av materiale. Teknologisk baserte presentasjonsformer kan imidlertid være krevende å få til å fungere i et slikt bygg - der både fuktighet og temperatur svinger fort og mye. Spennende blir det derfor å se hvordan de mer tekniske delene av utstillinga vil fungere etter å ha gjennomlevd noen høst- og vinterstormer.

Også moderne navigasjonsmetoder kan studeres - og testes.

Uansett; Fiskerimuseet i Ålesund har fått på plass ei basisutstilling om norsk havfiske. Dermed er et nytt steg tatt i bestrebelsene på å gi kystkulturen den plass den fortjener i vår historie.

Og, til slutt: Utstillinga er selvsagt obligatorisk pensum for alle som vil vite noe om framveksten av næringslivet langs kysten vår gjennom de siste 150 år. Så da er det bare å ta turen til Molovegen i Ålesund!

Avslutt gjerne museumsbesøket med en spasertur ut til moloen - Molja Fyr.

Sommerfesten på Giske 2010

2010-08-06T21:33:00.008+02:00

Lørdag 31. juli 2010, kl. 13.30: Borgundknarren stevner mot saga- og festivaløya Giske.

Forrige helg var jeg så heldig å få med meg sommerfesten på Giske for første gang. Det var et trivelig arrangement på alle måter. Spesielt den musikalske spennvidden som arrangørene hadde maktet å få til, var imponerende. Fra heftig rock i teltet, via den doble hovedscena til mer stillferdige musikalske uttrykk på den mer imtime "Understanding"-scena.

Å innta sagaøya Giske med Sunnmøre Museum sin egen Borgundknarren, ga også tid til refleksjoner omkring kulturuttrykk i fortid og nåtid. Fra omfangsrike gravhauger som tyder på sterk maktkonsentrasjon i mer enn tusen år her ut i havgapet, via mektige vikingætter og middelalderhøvdinger - til dagens musikalske og matmessige dugnad.

Mer om sommerfesten finnes for øvrig på http://www.verdensbestefestival.no/

Her er noen visuelle inntrykk fra festivalen:

Minor Majority skapte god stemning ved "Peace & love-scena".

På den lille, vestvendte "Understanding- scena" kunne blant annet den amerikanske sangeren og låtskribenten Mark Olson oppleves - med Erkna som kledelig kulisse i horisonten - og med norske Ingunn Ringvold som medmusikant.

Teltet - "Nordic pelagic-scena" - huset mange musikalske godbiter - blant annet gruppa Cashier NO. 9. fra Belfast.

Etter adskillig timer spekket med massevis av god musikk, var det på tide å vende hjemover. På dette tidspunktet så også den rosa kua ut til å lengte mot parkeringsplassen.

Avslutningsvis vil jeg presentere en musikalsk smakebit fra en av de vel 60(!) artistene som deltok, Damien Rice fra Irland. Her i et opptak med Lisa Hannigan fra 2006:

Om sykkelens inntog i Ålesund

2010-07-30T16:27:00.004+02:00

"Cyclisten"s medlemmer iført klubbens uniform (pluss en ukjent bergenser iført slips) foreviget før starten på et sykkelløp med start og innkomst på Borgundbroa, en søndag i august 1895. Legg spesielt merke til fothvilerne. Disse ble brukt i unnabakker for å holde beina unna pedalene. For disse syklene hadde ikke frihjul. Luft i ringene, var de imidlertid utstyrt med! (Foto: Aalesunds Museum)

Avisene melder for tida om at sykling er blitt den nye folkesporten her til lands. Sykkelløp som Den store styrkeprøven og Birkebeiner-rittet fulltegnes i løpet av noen sekunder, lokale sykkelklubber opplever solid tilstrømning av nyfrelste sykkelentusiaster, og stadig flere bruker tohjulingen til og fra arbeid.

Også her i Ålesund er sykkelinteressen økende. Utbygging av sykkelsstier, traseer og annen tilrettelegging for syklister har imidlertid så langt ikke vært mye å skryte av. Så vidt jeg husker rangerte Ålesund høyt blant de byer i Norge som er dårligst tilrettelagt for de som ønsker å ta seg fram med pedalhjelp, i en undersøkelse som ble gjort for ei tid tilbake. Men om ikke syklistene har hatt (eller har) særlige muligheter til å utøve aktiviteten uten å risikere å havne i klammeri med bilister eller andre vegfarende, er det greit å kunne slå fast først som sist: Sykkelen kom til byen før bilen! For, da den første automobil rullet gjennom Ålesund en augustdag i 1908 ( Se Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 1986), hadde sykkelen vært synlig i bybildet en god del år allerede.

Bakgrunnen
To timer, 34 minutter, 53 sekunder. Det var tida nordmannen Wilhelm Henie brukte på 100 kilometer under sykkelmesterskapet i Belgia i januar 1894. Og for den innsatsen ble han kåret til verdensmester.

På samme tid, søndag 21. januar, arrangerte hjulsportklubben "Cyclisten" soaré i Arbeiderforeningens lokaler i Ålesund. I følge referatet i Aalesund Handels- og Søfartstidende var det god oppslutning om arrangementet, der lokale krefter sørget for variert underholdning: Student Sødring leste prologen og fru dr. Sødring og fru grosserer Rønneberg framførte flere sang- og musikkstykker, "...der vakte en Sand Storm av Bifald."

I tillegg var flere av klubbens aktive syklister frampå med tablåer, "...der modtoges med Haandklap."
Dr. Sødring utbrakte et "Leve" for kongen, og siden gikk dansen med liv og lyst til langt på natt.

Hjulsporten
På dette tidspunktet eksisterte det altså et aktivt sykkelmiljø i Ålesund. Sannsynligvis ble "Cyclisten" dannet på et møte i Handelsforeningens lokaler 19. juni 1892. Den første tohjuling viste seg noen år før det; trolig allerede i 1885. Det var en hjemmelaget doning konstruert av Gustav Furmyr. Selv om flere skal ha lært seg å sykle på denne, var det først i 1893 at sykling begynte å få en viss utbredelse blant ålesundere. Dette året dukket det nemlig opp flere lokale sykkelforhandlere. Og blant unge menn fra de mer bemidlede deler av befolkningen ble sykkelen raskt populær.

Blant mange var imidlertid entusiasmen for dette nye fartsvidunderet temmelig laber. Større ble den heller ikke av at uvørne syklister forårsaket flere ulykker, og at byens vognmenn beklaget seg over at hestene ble skremt av dem. Etter en rekke slike klager fant politimesteren det nødvendig å innføre forbud mot sykling i byens sentrum, med virkning fra 1. september 1893. Unntak ble gjort for de viktigste gateløpene i øst-vestlig retning. Dermed ble det fremdeles mulig å sykle gjennom byen.

Likevel skapte forbudet røre i sykkelvennlige kretser, som f. eks. Aalesunds Blad. Denne avisa tok saken opp i en krass lederartikkel 5. september. Artikkelen tok utgangspunkt i at sykkelen, gjennom den popularitet den hadde oppnådd blant byens unge menn, allerede hadde vist at den var framtidas framkomstmiddel. Avisa mente at i stedet for å være negative, burde de som var for gamle til å lære seg å sykle, heller "...tage Hatten af og i Stillhed beundre Symbolet paa den fremrullende nye Tid."

I følge Aalesunds Blad ville det alltid være slik at et hvert framskritt møter motstand.Alle forsøk på å bremse utviklinga, hadde imidlertid så langt vist seg å være fåfengte. Slik ville det også bli med motstanden mot sykkelen. Lederskribenten var ikke nådig mot de som ville ha bort syklistene, og karakteriserte dem som "...Eiere af taabelige Heste og døve og aandssløve Fodgjengere..." Stilt overfor slike motstandere, hadde de syklende unge ålesunderne lite å frykte. -Mente altså Aalesunds Blad.

Lensmann og prest
Om ikke Aalesunds Blad var nevneverdig diplomatisk i sin omtale av sykkelens motstandere, var avisa raskt ute med å påpeke at den hadde solide meningsfeller: I Østre Aker hadde nemlig til og med lensmannen tatt sykkelen i bruk for å komme seg rundt i distriktet.

Og, om man var villig til å løfte blikket mot utlandet - nærmere bestemt mot Italia og Milano- ville man oppdage at der hadde selveste erkebiskopen, riktig nok "...etter et midlertidig Forbud...", igjen tillatt sykling. Denne avgjørelsen ble fattet etter at han, sammen med en rekke av landets fremste geistlige, hadde hørt professor Santalena holde foredrag om "...den velsignelsesrige Opfindelse av Cykler..." Dermed var det heller ikke lenger uvanlig å se unge italienske prester komme trøende til messe.

"Cyclisten"
I Ålesund var utviklinga som sagt ennå ikke kommet like langt. Her foregikk syklinga foreløpig i mer organiserte former."Cyclisten" arrangerte en rekke utflukter for sine medlemmer. Blant de mest aktive deltakere her var Monrad Heggen. Monrad Heggen startet også med import av sykler til byen i 1893.

Monrad Heggen ble norsk importør av Raleigh-sykler i 1893. I Iøynefallende avisannonser under mottoet "RaleighRyttere Rider i Ring Rundt Rivaler" brukte han Wilhelm Henies meritter som belegg for påstanden.

Året etter arrangerte klubben for første gang en lengre tur. Med Sjøholt som mål i det fjerne la ivrige syklister trottig i veg søndag 8. april. "Veiene var tørre og føret pregtigt" -skal vi tro referatet i Aalesunds Handels- og Søfartstidende.

Deltakerne returnerte til byen etter 11 timer; da medregnet "...en længre Middagshvil." Nils H. Musæus var klubbens leder. Han syklet fremst. De øvrige fulgte etter; tidvis på ei, tidvis på to rekker. Musæus brukte fløyte for å signalisere når der skulle endres formasjon.

I det hele var der altså et visst militært preg over Ålesund første sykkelkubb. Medlemmene bar da også uniform.

Men om Monrad Heggen var først ute med sykkelimport og Nils N. Musæus var "Cyclisten"s ubestridte leder, var der en tredje ålesunder, Rasmus Rønneberg, som utvilsomt hadde det mest behagelig på sykkelsetet. Han var nemlig den første som eide en sykkel med luft i ringene.

Og selv om disse syklene kunne veie opp mot 30 kg, ga de uansett byens ungdom helt nye muligheter til å komme seg omkring. Og det i et helt annet tempo enn tidligere - iallfall i nedoverbakke...

Etter århundreskiftet ble syklene mer utbredt også blant ålesunderne utenfor Cyclistens rekker. Her er et knippe slike, fotografert omkring 1910. (Foto. Aalesunds Museum)

Procol Harum i Borgundgavlen

2010-06-23T16:24:00.000+02:00

For ganske nøyaktig 35 år siden, søndag 6. juli 1975, var Borgundgavlen i Ålesund åsted for en begivenhet av de sjeldne. Midt i hjertet av det vanligvis så fredsommelige museumsområdet fant nemlig sted den største musikkbegivenheten byen til da hadde sett: FestiGavla 75! Riktignok var ikke FestiGavla det første arrangementet i sitt slag - heller ikke i Borgundgavlen. Likevel var det det klart dristigste: For juli på Sunnmøre kan være lunefull, med både skodde og regn. Og som kjent blir jo fallhøyden desto større, jo større den økonomiske satsingen er.

Denne dagen stod imidlertid værgudene arrangøren, Ålesund Jazzklubb, bi. Og undertegnede, som var så heldig å få være blant de 3000 som fylte den gamle stemneplassen, fikk en musikalsk opplevelse som fremdeles huskes med glede!

Hovedattraksjonen var den britiske gruppa Procol Harum. Og, slik undertegnede minnes, må vel deres to timer lange konsert regnes som nok det aller ypperste på området som iallfall til da var blitt framført innenfor Ålesunds grenser. Selv om gruppa langt fra var noen personlig favoritt på dette tidspunktet, satt den melodiøse rocken som et skudd mellom grantrær og gamle hus.Og trass i et volum, som absolutt kan ha bevirket framskynding av den gamle Borgundbroas endelige endelikt..., minnes lydbildet som særdeles klart og velklingende.

Men, for all del; 35 år seinere er det lett å ta feil angående19-åringens opplevelsesmessige objektivitet. Sikrere da å sjekke samtidens kilder: Og, betryggende nok, Sunnmøre Arbeideravis sin anmelder viste seg å være ganske enig med undertegnede i sin oppsummering dagen etter. Her het det blant annet:

"...Den verdenskjente popgruppa Procol Harum sviktet ikke. Med sin spilleglede og sin melodiøse stil trollbandt de sitt publikum i over to timer. "

Gudny Aspaas

Andre artister opptrådte også denne dagen: Tungrockgruppa Ruphus med vokalist Gudny Aspaas, folkrockgruppa Folque og trønderrockgruppa Prudence, med en ung, dynamisk Åge Aleksandersen i spissen. I følge Sunnmøre Arbeideravis leverte de to sistnevnte solide konserter, basert på tradisjonell folkemusikk. Her føyde avisas utsendte riktignok til et lite "men: "...Mange kan nok reagere på at de spriter opp den musikken med så mye rytme..."

Gary Brooker

Kristisk var avisa også til at Prudence var satt opp etter Procol Harum. Det måtte bli et antiklimaks, i følge anmelderen. Bortsett fra dette, og bortsett fra innsatsen til konferansier Herodes Falsk, som "kunne gjort jobben bedre", var Sunnmøre Arbeideravis - på lik linje med trolig de aller fleste andre tilstedeværende - strålende fornøyd med begivenheten.

Med 3000 mennesker på plass kunne Steinar Nøstvold Jensen i arrangementskomiteen også melde om pluss i regnskapet. Nøstvold Jensen uttrykte derfor håp om flere slike rockefestivaler i Ålesund skulle la seg gjennomføre - og gjerne også i Borgundgavlen.

Herodes Falsk

Når det gjaldt"stjernene" i Procol Harum spurte SA-journalisten den bookingansvarlige, Geir Aaslid fra Studentbooking, om Gary Brooker og gjengen var vanskelige å ha med å gjøre: "De er verdens hyggeligste mennesker", var svaret. "Ikke knuser de hotellinventar. Ikke ødelegger de bassenger. De er rolige mennesker."

Noe opptak fra konserten har jeg dessverre ikke kommet over. Avslutter i stedet med et par konsertglimt av Procol Harum. Det første fra 1977, og det andre fra 2006. Og med disse ønsker jeg alle bloggfølgere en riktig god festivalsommer!

Platebutikkene - en epoke gå mot slutten

2010-06-19T13:14:00.000+02:00

Meldinga i Sunnmørsposten denne uka om at film- og musikkforretningen Musikkverket i Ålesund stenger sine dører 18. juli, markerer at en historisk epoke går mot sin ubønnhørlige slutt. Epoken da musikk var noe fysisk. Noe man ikke bare fylte ørene med , men som også opptok hylleplass i stua - eller på gutterommet. Musikk var noe å holde fast ved: Omslaget. Tekstene. Bildene: Rom for fortolkninger. Rom for informasjon. Rom for beundring. Og, ikke minst, staussymbol for ungdom, i ei tid da få slike fantes. Noe vi stolt viste fram. Noe vi diskuterte i friminuttene. Noe å skryte av.

Ei vinylplate var ikke noe flyktig. Ei vinylplate var tvert i mot noe av det mest håndfaste vi kunne bruke penger på. Vi, som måtte spe på konfirmasjonspengene med å jobbe på fiskebu det meste av sommerferien for å få råd til ny platespiller. Eller kraftigere forsterker. Eller større høyttalere. Vi, som forbauset oppdaget at AS Rosenberg Musikk hadde klebet den blå etiketten med LP 3 til den siste plata til Taste (med ingen ringere enn Rory Gallagher på gitar). Vi ristet overbærende på hodet da vi fikk øye på godbiten i tilbudshylla. Forsvant så raskt vi kunne ut av butikken med vårt nyinnkjøpte funn under armen - før noen rakk å komme på at kanskje burde den egentlig vært LP 4 - for ikke å snakke om LP 5. Inndelinga hadde selvsagt med pris å gjøre. Den skilte 27,50 (Eller var det 33? Uansett; en noenlunde oppnåelig sum) fra kr. 55 (eller var det 59?) Samme det, for: For en skoleelev tidlig på 70-tallet var femtilappen - for ikke snakke om høyere beløp - langt utenfor daglig rekkevidde. Slike investeringsønsker måtte som regel henlegges til bursdager eller til jul.

Eksempel på LP 4 - fra Rosenberg Musikk AS

Dermed står unntakene desto sterkere spikret i minnet: For eksempel den stoltheten som fylte ungdomsskoleeleven da han kunne bære med seg et rykende ferskt eksemplar av Led Zeppelin III ut av Rosenberg-butikken i Løvenvoldgata. Det fantasifulle omslaget - påklistret LP 5 - lå forsvarlig forvart i det hvite plastnettet med butikkens logo på: den blå, stilliserte platespilleren. Slikt ga status blant medelevene på holdeplassen på MIL - og i skolebussen langt innover Borgundvegen.

Eller; som gymnasiast på Latinskolen: Der ble langfriminuttet gjerne tilbrakt i den tidligere fiskematbutikken, som på det tidspunktet var blitt platebutikken til Aarflot. Spesielt stor stas var det da Steinar - mot alle mulige odds - hadde klart å skaffe til veie den andre LP'en til Free. Den som hadde bandnavnet som tittel, og som fra før av bare fantes i et skurrete og utslitt kassettopptak (Agfa C 90), gjort med mikrofon. Den dagen var både juleselskap og sirkusbesøk i ett!

LP 4 - fra Calumet i Kirkegata.

For en student i Bergen med musikksmak utover den gjengse hadde feriene i hjembyen sine fordeler også på dette området. Mens hansabyen manglet det jeg anså som ei anstendig plateforretning - hadde Ålesund "Calumet". Og butikken øverst i Kirkegata må vel ha vært blant de svært få i landet der det i 1976 og 1977 gikk an å skaffe seg det aller siste fra England og USA: Ei tid da en ny musikkbevegelse, under betegnelser som Punk og New Wave, sørget for å røske en rekke av våre tidligere rockehelter skikkelig opp med rota.

...og slik så forsida ut.

Calumet varte ikke lenge. Markedet var for skrint til det. Og i dag, drøyt 30 år seinere, er altså snart også de andre tradisjonelle platebutikkene en saga blott. Et tidsskifte finner sted. Og som sådant fortjener det sin omtale. En omtale som favner takknemlighet for at disse butikkene fantes, i ei tid som ga få andre muligheter til å følge med på rock- og pop-fronten. Takknemlighet for all den flotte musikken de formidlet. Og, ikke minst, for innsikten de etterlot: Innsikt; i nye, fremmede og spennende kulturuttrykk. Innsikt i opprør. Innsikt i endring. Innsikt i ungdommelig vilje til å finne egne uttrykksformer.

Men la nå også det være sagt: Noen musikkbutikker finnes så absolutt fortsatt. Noen holder standhaftig stand. Gjerne betegnet som såkalte nisjebutikker; med innehavere som holder fast ved at musikk bør være mer enn butikk - og som samtidig klarer å leve av det: All ære til slike! De fortjener så absolutt et besøk av og til!

Vinylheltene på 70-tallet var mange. Her er ett eksempel::

Boka om bygginga av Ålesund kirke

2010-06-05T23:31:00.003+02:00

Den 14. juni 1904 besluttet Ålesund bystyre å innby norske arkitekter til en konkurranse om ny kirke i Ålesund. Den skulle komme i stedet for den som var blitt ødelagt under bybrannen et halvt år tidligere. Kirka skulle ligge på samme tomta som den gamle. Den skulle romme 1000 sitteplasser, og skulle oppføres til en pris av 150 000 kroner.

Ålesund kirke - i Sverre Knudsens strek

Om lag fem år seinere, 15. september 1909, ble kirka innviet. Og fremdeles, mer enn 100 år etter, framstår kirka øverst i Kirkegata som ett av de mest vellykkede bygninger fra gjenreisningsperioden etter bybrannen. Ja, for mange er den nok den vakreste av alle bygg i byen. Så det er klart: Historien om hvordan praktverket ble til, fortjener så absolutt å bli formidlet til vår tid. Og det er det i disse dager blitt sørget for: Kjell Skorgevik, lektor og lokalhistoriker med en etter hvert anseelig bokproduksjon bak seg, har i samarbeid med fotograf Bjørn Halvorsen, gitt ut boka "Ålesund kirke. Arkitektkonkurranse og byggeprosess." Det er Stiftelsen Kjell Holm som står for finansiering, og som har sørget for at blant annet alle medlemmer av Aalesunds Museums Venner får et gratis eksemplar av den.

"Ålesund kirke. Arkitektekonkurranse og byggeprosess" ble lansert torsdag 28. mai, på Aalesunds Museum. Samtidig åpnet museet ei utstilling omkring det tegningsmaterialet som arkitekten, Sverre Knudsen, etterlot seg etter arbeidet med vinnerutkastet.

Arkitekt Sverre Knudsen

I arbeidet med boka har Skorgevik hatt tilgang til kildemateriale som tidligere ikke har vært brukt. Dette gjør at vi får et langt grundigere innblikk i den prosessen som gikk forut for bygginga av kirka enn det som har vært gitt i tidligere bøker og andre publikasjoner om kirka. Og, ikke minst, får vi besnærende innsyn i de omkamper og viderverdigheter for øvrig som fulgte prosessen. Kanskje i meste laget å kalle boka for ei krimfortelling. Men islett av slikt er så absolutt også til stede!

At Ålesund kirke ble som den ble; et bygg som ålesundere fremdeles viser fram med stolthet, kan vi selvsagt takke arkitekten for. Men ikke han alene. Skorgevik mener at også byens markante "stadsingeniør" under gjenreisningperioden, Henrik Nissen, skal ha sin del av æren her. Som "stadsingeniør" hadde Nissen det faglige ansvaret for reguleringsplaner, godkjenning av byggtegninger, og ikke minst å sørge for at den nye byen fikk en helhetlig, arkitektonisk profil. Nissen var en fagmann med sine meningers mot. Dette gjorde ham også omstridt i si samtid. Men den jobben han gjorde under sine år i Ålesund har som kjent i høy grad tålt ettertidas dom; noe denne boka ytterligere understreker.

Den nye byen, slik den ble, med Ålesund kirke som selve glassuren, syner et overordnet og helhetlig blikk på de arkitektoniske uttrykkenes mangefasetterte mosaikk. Gjenreisningen av Ålesund er en historie til å ta lærdom av. Bygningene - og, ikke minst, Ålesund kirke - står som konstante og kompakte påminnelser om dette. Boka forsterker slike påminnelser. Og i disse dager, når byens politikere og faglige etater skal ta til å utarbeide retninglinjer for hvordan byens sørside skal se ut for de som kommer etter oss, kunne ikke en slik påminnelse ha kommet mer betimelig.

   Et av Bjørn Halvorsens
   billedmessige blinkskudd!


Derfor, all ære til forfatter, fotograf og utgiver for boka om Ålesund kirke! Og når det antydes at dette er "Skrift nr. 1" fra Stiftelsen Kjell Holm, ser vi for oss at flere er i kjømda. Så absolutt er det vel verdt å vente på! I mellomtida kan også Knudsen tegningsmateriale betraktes, og beundres, i utstillinga på foredragssalen ved Aalesunds Museum.

Bellman i byen

2010-05-22T17:51:00.003+02:00

Ikke noe tyder på at Carl Michael Bellman (1740-1795) noen gang tok turen til Ålesund. For det første var ikke Ålesund blitt særlig til by da den svenske dikteren levde. For det andre reiste han ikke mer enn høyst nødvendig; preget som han var av fattigdom og gjeldsproblemer gjennom det meste av sitt liv.
Like fullt var det svensken sine tekster som unisont ble avsunget fra trappa utenfor Løvenvold kino, midt i Ålesund, under årets feiring av nasjonaldagen. Framføringen var det Heibergs Mandskor som stod for, og minikonserten ble gjort i forbindelse med at TV 2 gjorde opptak fra denne dagen.

Heibergs Mandskor, 17. mai 2010.

Pussig er det likevel - å komme vandrende opp Løvenvoldbakken, etter å ha overvært årets 17. mai-tog; som alltid preget av norske flagg og frimodige barnestemmer som synger "Ja, vil elsker" og annet nasjonalt. Komme da intetanende vandrende, på lettere febrilsk leiting etter et ledig kafebord etter en lang formiddags iakttakelse av nasjonaldagsfeiringen - den norske, må vite: for så å bli møtt med svensk sang! Verre ting enn det har nok vederfaret de fleste av oss. Det skal villig innrømmes. Men pussig, det er er det, uansett hvordan vi snur og vender på den saken. Og, som pussigheter flest, kan denne også være vel verdt å se nærmere på. For: Hvorfor i all verden blir svenske 1700-tallsviser av ymse innhold, framført på 17. mai av alle tidspunkt- og hvorfor i Ålesund, av alle steder?

Deler av Ålesunds sørside, slik den så ut da Anton Heiberg kom til byen. (Aalesunds Museums arkiv)

For å finne mer ut om det må vi gå tilbake til sommeren 1883. Da kom den 36 år gamle Anton Heiberg til Ålesund. Her hadde han fått stillingen som organist i Ålesund kirke. Heiberg var fra Lyngen i Troms, men hadde jobbet som bokhandler i Trondheim i flere år. Imidlertid var det helst musikk han ville sysle med. Så etter å ha spilt i operaorkesteret både i Stockholm og i Hamburg - havnet han altså i Ålesund. Heibergs hovedinstrument var cello, som han, i følge Kristian Bugge "...spilte med smak og stor ferdighet...". Men det er altså organist han kommer til å livnære seg som. I tillegg blir han tilsatt som sanglærer ved Latinskolen. Den mangfoldige musikeren blir en krumtapp i det etter hvert rikholdige musikklivet som utfolder seg i den hurtig voksende kystbyen. Fram til brannåret 1904 leder Heiberg musikkforeningen, dirigerer en periode Aalesunds Mandssangsforening - før han altså er med på å starte Heibergs Mandskor.

Anton Heiberg (1837-1920).

Heibergs Mandskor ble stiftet i 1894. Stiftelsen skal ha vært en protest mot de unionskeptiske medlemmene av Aalesunds Mandsangforening, og ble dannet av 15 utbrytere herfra. Koret var svært så aktivt i åra som fulgte. Så i sin byhistorie fra 1923 kunne Kristian Bugge slå fast at "...koret har deltatt i flere utenbys sangerfester og altid gjort sig bemerket med sin gode samsang." Allerede på dette tidspunktet var også 17. mai-konserten innarbeidet som tradisjon. Og, i følge Bugge, var denne tradisjonen så fastspikret at da koret en gang måtte stå over sin gratiskonsert på nasjonaldagen, skrev likevel en av byens aviser at "...Avholdshjemmet var fuldt besat, og Heibergs mandskor sang med vanlig dygtighet."

Det var altså oppslutningen om unionen med Sverige som dannet bakgrunnen for dannelsen av Heibergs Mandskor. Så vidt vites er ingen av dagens medlemmer tilhenger av noen gjenopptakelse av den unionen. Framføring av Bellman på 17. mai gir like fullt en underholdende - og samtidig tankevekkende - påminning om den striden som var omkring Norges selvstendighet rundt det forrige århundreskiftet. Og for den påminningen fortjener Heibergs Mandskor et aldri så lite "Hurra" - selv om årets 17. mai jo forlengst er unnagjort.

Sørgelig, men sant er det at det ikke har lyktes meg å spore opp Heibergs Mandskor på You Tube. Så i påvente av at de også tar det mediet i bruk for å spre sin sangglede, får vi nøye oss med en Bellman-tolkning av det noe nyere slaget.
God pinse!

Da 17. mai- feiringa fikk sitt gjennombrudd i Ålesund.

2010-05-14T14:16:00.000+02:00

Nytorget - eller Lorchenestorget - ved Hellebroa var samlingssted for den første omfattende 17. -feiringen i Ålesund. (Bildet tilhører Aalesunds Museum)

Selv om mai i år har vært usedvanlig sur og kald, kan det kanskje være ei trøst å vite at også i 1884 var det et fryktelig vær på denne tida, ikke minst på selveste 17. mai. For allerede da det tyske musikkorpset, som var leid inn for dagen, vekket opp befolkningen kl. 06.00 om morgenen, var regnet "uafladeligt nedøsende". Været forhindret likevel ikke at 17. mai 1884 ble den mest storslagne byen til da hadde opplevd.

Den gode oppslutningen om dagen må sees på bakgrunn av den politiske omveltningen som Norge på dette tidspunktet var midt inne i. Det gamle embetsmannsregimet stod for fall, og et nytt, med basis i Stortinget, var i emning. Samtidig var de stridende parter i denne saken i ferd med å organisere seg som partier.

Således hadde både Høyre og Venstre sine sympatisører blant de 150 som i begynnelsen av måneden hadde møtt opp i Latinskolens gymnastikksal for å velge en festkomite for 17. mai. Møtet var dominert av Venstre-sympatisører. Likevel ble partene enige om at komiteen måtte settes sammen slik at hvert av partiene fikk like mange medlemmer.

Lederne i det unge Venstre-partiet nølte foreløpig med å gjøre 17. mai til en politisk kampdag - slik den i forbindelse med unionsstriden noen år seinere kom til å bli. Til det stod partiet ennå for svakt i befolkningen. Dessuten gjaldt det først og fremst å få innarbeidet 17. mai som festdag for alle i byen. Feiringen av nasjonaldagen måtte bli en tradisjon med så bred og så varig forankring som mulig.

I tråd med dette sørget den festkomiteen som var blitt nedsatt på møtet i Latinskolen, for at de talerne som slapp til denne dagen, representerte ulike politiske avskygninger. Så etter at prosesjonen, bestående av sjømenn og loser, skytterlaget, gymnasiet, ynglingeforeningen, handelsforeningen, musikken, festkomiteen, sangerne, bystyret, embetsmenn, handelsstanden, håndverkere, arbeidere, og til slutt godtemplarforeningen og avholdsforeningen; etter at denne prosesjonen således hadde lagt bak seg distansen mellom Vestre Almueskole (øverst i Kirkebakken) og Nytorget (Lorchenestorget) ved Hellebroa, var det hele fem taler for dagen! Ingen av talerne var blant dem som fattet seg i korthet - om vi skal tro avisreferatene. Publikum holdt likevel ut, og belønnet talerne med både applaus og hurrarop.

Tidligere på dagen var der blitt arrangert barnetog samt kapproing med færing rundt Olsskjæret. Ro-konkurransen samlet i alt 12 deltakere, og vinner ble Lars Johannesen Buholmstrand. Han fikk overrakt 20 kroner i premie. På andreplass kom A. Liaaen, som fikk 15 kroner. A. Humlen ble nummer 3. Han måtte nøye seg med 10 kroner.

Fyrverkeriet, som kl. 10 om kvelden lyste opp den regntunge himmelen, satte punktum for denne første, omfattende 17. mai-feiringen i Ålesund. Noe endelig punktum ble det som kjent slett ikke. Snarere heller et kolon: Et kolon som varslet innføringen av en varig tradisjon med brei, folkelig feiring av nasjonaldagen.Og, som nok de fleste, i skrivende stund, allerede er tungt inne i forberedelsene til årets utgave av; 126 år seinere.
Ha en fin 17. mai!

Program for 17. mai 1884.

1. mai 2010. Rapport fra Trondheim

2010-05-09T22:43:00.003+02:00

Årets 1. mai ble tilbrakt i Trondheim.
Trass i vinterlige værforhold og en vindstyrke som var nordvestlandet verdig, ble likevel ulike arrangement gjennomført etter planen. Trønderhovedstaden har lange radikale tradisjoner. Trondheim var byen der Fagopposisjonen av 1911, anført av en ung Martin Tranmæl, gjorde livet surt for sosialdemokratene i Det norske Arbeiderparti. 19. november dette året vedtok nemlig en samlet trøndersk fagbevegelse krav om at partiets politikk måtte legges om i en mer revolusjonær retning. Parlamentarismen var en omveg - eller helst en blindveg - mot målet: det klasseløse samfunnet.

Fagopposisjonen av 1911 kom etter hvert til å trekke Arbeiderpartiet i ei sterk Moskva-tro retning etter revolusjonen i Russland i 1917. Om lag ti år seinere gjenerobret sosialdemokratene flertallet fra den mer revolusjonære fløy. Et intermesso i partiets historie dette, uten tvil. Likevel noe som nok kom til å sette varig preg på seinere lederskikkelser innenfor arbeiderbevegelsen langt inn i etterkrigstida; som en ung Einar Gerhardsen eller en ung Haakon Lie, for den del.

Interessant derfor å ta temperaturen på 1. mai i Trondheim anno 2010 - for å finne ut om en og annen radikal rest fremdeles er intakt - knapt hundre år etter at de unge barrikadekjemperne krevde samfunnet totale omveltning med utgangspunkt i den nå reetablerte bispehovedstaden. Kan hende var det fremdeles mulig å spore ånden etter den unge Tranmæl i bygatene denne lørdagen. Og om ikke her - hvor ellers da kan slikt være å finne i dagens oljefylte velstandssamfunn?

Vi fant i hvert fall toget: Om lag 2000 mennesker samlet seg under faner og flagg. Fagforeninger dominerte, og lokale saker, som nei til nedleggelse av Kalvskinnet skole, samlet mange. En parole som gikk igjen var "Nei til EUs datalagringsdirektiv". Og trass i at sludd- og regnbygene forvandlet torget til en soppskog av paraplyer, stod likevel Gerd Liv Valla fram under Olav Trygvassons svært så høyreiste skikkelse - og slo et slag for seks timers dagen og en rekke andre saker: Både kampen for likelønn og forsvar av sykelønnsordningen var sentrale temaer. Tydelig var hun i sin tale - og hun ble etterfulgt av appeller fra flere. Og selvsagt Internasjonalen, som ble unisont avsunget fra hundrevis av utholdende frammøtte.

Resten av dagen ble stort sett markert under tak. Og for en by som ikke bare blir bispesete, men som også får Norges første rockemuseum, Rockheim, til snart å synliggjøre noen av Trøndelags, og landets, mer rebelske tradisjoner fra nyere tid: hva var da mer naturlig enn å avslutte dagen med en skikkelig rockekonsert! Og med skotske Proclaimers på scenen, ble allsangfaktoren uvanlig høy.

Gjennom knapt 20 år har denne gruppa, med tvillingbrødrene Reid i spissen, opparbeidet seg et rikholdig repertoar. Av sangene som kan sies å være i tråd med noe av det 1. mai fremdeles symboliserer, bør denne kunne passe:

8. mai 1945

2010-05-07T13:02:00.002+02:00

I år er det 65 år siden landet vårt ble fritt etter fem år med krig og okkupasjon. I forbindelse med fredsjubileet i 1995, ble Sunnmørsposten fra 8. mai 1945 trykket på nytt. Som ei lita markering av 65 årsdagen, gjengir jeg her forsida av avisa denne helt spesielle dagen i byens, og landets, historie:

I forbindelse med denne utgivelsen dukker han på nytt opp i avisspaltene, gammelredaktøren Ivar Flem: Mannen som knapt 50 år tidligere hadde vært med på å starte opp 1. mai tradisjonen i Ålesund, og som var blitt jaget fra redaktørkrakken av de tyske okkupantene i januar 1943. Nå var 80-åringen tilbake, med følgende, framtidsretta budskap til sine lesere:

"Og kva no for oss? All sunn fornuft må tilsi oss å samles, stå sammen, arbeide sammen for å reise det som er velt i krigsårene, bygge landet vårt opp igjen.... Lov og rettsikkerhet og rettferd må være vegen vi går etter... Ingen må ta seg selv til rette. Her har skjedd nok av ting som har vært velegnet til å vekke hat og hevnlyst. Men la ikke disse følelser herske over oss. Lov og rett, ro og orden er det eneste som fører fram.

Partipolitikk bør ikke spille inn her. Om vi har vært enig eller uenig med Nygaardsvolds regjering - inntil videre må vi samle om den og støtte den i arbeidet med å ordne opp i forholdene etter det styre vi har hatt..."

Ha en fin 8. mai!