Islagt og blank nærmest funklet dammen i den lave ettermiddagssola. Klar til å bli inntatt av huiende unger med ambisiøse mål om å bli en ny Maier eller Moe: Og da måtte rundetidende ned. Og vi sprintet, vi vekslet, vi snublet, og vi svettet - til mørket tvang oss av med skøytene og hjemover igjen: langs skumle kirkegårdsstier og forbi mørklagte, tjæresmurte museumshus med kullsvarte vinduer som stirret stille på oss der vi lusket oss - eller helst løp - forbi. Hjem før mørket tok oss. Hjem til kakao, brødskiver, tørre strømper og ei lun, trygg seng.
Førti år seinere langs samme sti: Et gjerde innrammer Klausendammen. Noen dam er den heller ikke lenger. Knapt nok ei pøyte kan den kalles: Uttørket, overgrodd. Gjørme, snarere enn vann. Skøyteløp her? Knapt til å tro. Bare muren er tilbake, og viser at, jo: Det er selve Klausendammen som ser slik ut. I dag gjør den nok det.
Annerledes da den kom til: Historien vi unger hørte ville ha det til at advokaten og forretningsmannen Trygve Klausen lot bygge denne dammen i åra like etter første verdenskrig. Klausen hadde lagt seg opp penger under oppgangen som fulgte i kjølvannet av krigen. Nå ville han bygge ut i Borgundgavlen. Han begynte med dammen. Den skulle visstnok bli basseng på den planlagte prakteiendommen. Kanskje også drikkevannskilde. Så kom krise og konkurs. Videre bygging måtte skrinlegges. Men dammen ble liggende igjen; som et monument over jobbetid og overdreven framtidsoptimisme - et tilfrosset tidsbilde som snart ble limt over av andre, langt mer tydelige slike; skapt av andre kriger og av andre konjunkturer. Fortellingen om eventyret finnes likevel. Den fikk varig feste hos oss skøyteskliende smårollingene seint på 60-tallet.
I 1916, da tyske ubåter stengte for nødvendig tilførsel av kull til de sunnmørske fiskedamperne, allierte Klausen seg med Mikael Knudsen og Peter S. Brandal. Fra et dødsbo kjøpte de kullfeltet i Kings Bay på Svalbard, og satte i gang med kulldrift. Et helt lite bysamfunn kom til der på 79 grader nord. Brandal City ble det kalt først, men fikk snart navnet Ny Ålesund: 50 hus, 350 mann i arbeid, i det som var den nordligste bedriften i verden. Ikke bare bedrift, forresten - også jernbane ble lagt til Ny Ålesund - mens moderbyen fremdeles i dag må vente på noe slikt!
Derfor da: Et råd til slutt: Om turen i Borgundgavlen legges langs den tilgrodde og innegjerda Klausendammen. Ta da tid til å reflektere litt over tilblivelsen til denne dammen; over krig og blokade, over fiskedampere og kullmangel, over sunnmørsk virketrang og over dristige satsinger langt mot nord. Og, ikke minst, over at spor av slikt fremdeles lar seg skue, også i Borgundgavlen - av alle steder.
Flott Ivar! For ei utrolig bra historie:-) Jeg ser i tillegg at du har fått til å legge inn en video, lært deg å bruke "Les mer" funksjonen og jobba litt med utseende på bloggen. Bra!
SvarSlettI tillegg så har du virkelig skønt dette med blogging! Jeg tror du har blitt bloggfrelst?
Mvh Frøydis
Hei Ivar Gunnar.
SvarSlettKlausendammen er gode og sterke minner. Vi gikk på skøyter der i midten av 60-åra, og en gang var det om å gjøre å klare skøytemerket. Kan ikke husk hvor langt det var vi skulle gå, men regner med det var 400 m. Ikke lett å vite hvor langt dette er på Klausendammen, men runden kunne umulig være mer enn 25 - 30 m, så her ble en rimelig svimmel. Dessuten klarte jo vi aldri å holde styring på hvor mange runder vi hadde gått, så litt på slump ble det.
Gikk på skruskøyter som alle andre på den tida. Skruene gikk over sålen og inn i læret. Måtte skru hardt til for at skøyta ikke skulle falle av. Rimelig vondt inn på huda etter hvert, men det merka vi ikke før etterpå!
Jeg husker at vi gikk rundt ei stein-øy midt i dammen. Vannstanden var ikke all verden, så det stakk opp både stein og siv her og der. Derfor ble runden rundt steinen den eneste farbare vei. Skarpe svinger ble det, noen langside var det i praksis ikke snakk om.
Om jeg klarte merke? Med god hjelp og selvmedlidenhet så tror jeg det, men merket fikk jeg aldri!
Mvh Helge Blindheim