Kristofer Uppdal, Reinert Torgeirson og bybrannen i Ålesund

 Natt til lørdag 23. januar 1904 brant Ålesund ned. Det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble flammenes rov. Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem. I tida som fulgte søkte en rekke arbeidsfolk fra fjern og nær mot den nedbrente byen. 

En del av de tilreisende var såkalte "nistebønder" ; det vil si folk fra bygdene omkring Ålesund som dro avgårde med båt og nistebomme, overnattet ombord, og levde av maten de hadde med seg hjemmefra. Dermed kunne de jobbe for knapper og glansbilder. Dessuten verken trengte de, eller ønsket, å delta i noen fagforening. De var fiskebønder - sjølhjulpne - og stod som sådan svært langt unna arbeiderbevegelsens ideologiske fundament.

 På motsatt side stod de omreisende arbeiderne, s.k. "rallarar" eller "slusk". Disse var ofte klassebevisste, opptatt av organisering og solidaritet. Slusken sørget for ei radikalisering av det politiske liv i byen, og bidrog til etablering av foreninger innenfor de fleste bygningsfag, og til dannelsen av byens lokallag av Arbeiderpartiet.


 Forfatteren Kristofer Uppdal var ikke selv blant de mange som kom til Ålesund i den perioden byen skulle gjenreises. Likevel er det nettopp rallaren og arbeiderdikteren Uppdal som har gitt den mest intense litterære skildringa av forholda for de som søkte seg arbeid i den nedbrente byen.

Den brente byen: Kipervikgata.
Bare Walde-huset står igjen. (Foto: Aalesunds Museum.)

Millom snaudberg utmed havet ligg byen avbrend. Upp fra dei rjukande oskehaugar grin dei nakne skorsteinspiper. Som ein kolbrend skog yvir røysane..."

Slik innleder Uppdal romanen "Trolldom i lufta." Boka kom ut i 1912 - som nummer to i tibindsverket "Dansen gjennom skuggeheimen." Denne romansyklusen gir ei dyptpløyende skildring av framveksten av arbeiderbevegelsen i Norge - fra de tidligste sluskevandringer fra ett anlegg til et annet - fram til faglig og politisk organisering. Med utgangspunkt i et rikt og mangfoldig persongalleri viser forfatteren hvordan bevegelsen vokser fram - og hvordan den bidrar til moderniseringa av landet vårt.

Solskinnhistoriene er få i dette storverket. Vel så mye som samhold, skildres strid. Vel så mye som offervilje, skildres egoisme. Kan hende var det også derfor at "Dansen gjennom skuggeheimen"  ikke fikk den anerkjennelse den fortjente i si samtid. Romanverket - og ikke minst persongalleriet - manglet nok den helstøpte helteskikkelsen som ofte skulle til. For både Ølløv Skjølløgrinn og de øvrige karakterene skildres med for mange ulike fasetter til at de kunne gi bidrag til sårt tiltrengt  ideologibygging.

 "Trolldom i lufta" kom dessuten ut i ei tid da sentrale arbeiderledere, med Martin Tranmæl i spissen, var opptatt av å bygge allianser til avholdsbevegelsen. Dette er for øvrig et tema som Anders Bye berører i sin svært lesverdige Uppdal-biografi,  "Kristofer Uppdal. Ein mot alle" - som kom ut i 2010. Dårlig passer da skildringene av den noe loslitte slusken Ølløv Skjølløgrinn, som vandrer sulten og tørst rundt i Ålesund, finner nattlosji under en berghammer, og stjeler ølkasser fra kjøpmannen.  Ølløv er langt fra alene. Arbeidssøkende ble gående i ukevis, ja månedsvis og vente på  at byggevirksomheten i den nedbrente byen skulle komme i gang:

Kristofer Uppdal i 1901.
(Foto fra biografien)

"Folk i tusindtal hev fari til den uppbrende by. I von om å få arbeid. Men er for tidlig ute. Byen skal fyrst regulerast. Med nye gatur og kvartal. Og arbeidskarane vert gangande og vente..."

Vel 40 år etter brannen, i 1945, ga forfatteren og journalisten Reinert Torgeirson ut romanen "Byen brenner" - også den med ålesundsbrannen som bakteppe. Torgeirson var født i 1884 i Ålesund, og var i byen da den brant. Torgeirson sluttet seg til det radikale arbeidermiljøet som vokste fram på denne tida, og ble en flittig bidragsyter i arbeideravisa "Nybrot". "

"Byen brenner" regnes som en nøkkelroman, der mange av karakterene har hentet tydelige trekk fra profilerte personer fra gjenreisningsperioden. Også en del stedsnavn er lett kamuflerte: Korsen er blitt "Krysset", Arbeiderforeningen er blitt "Festiviteten", og daværende Tollbodgade, nå Kongens gate, er blitt Strandgaten. Hovedpersonen i boka er den unge arkitekten Svein Gjørva, som bor i Ålesund da byen brenner. Forfatteren omtaler Gjørva som...

"...En middelshøy, pen kar med regelrette trekk. Blond i luggen og blå i øynene. (..)Ungdommelig i sin glatthet og sunnhet..."

Ålesund i ruiner - men Aspøyskolen klarte seg.
 (Foto: Aalesunds Museum)

"Byen brenner" skildrer hvorledes den unge arkitekten opplever katastrofenatten:

"...Ved brannstedet var det lyst som en dag. Ilden stod i været som et veldig bål som stadig vokste i bredde og makt. Stormen, som syntes å øke i styrke fra minutt til minutt, pustet til ilden som en uhyre blåsebelg. Det knitret, spraket og knaket i gammelt treverk. Hus for hus ble mast sønder og sammen."

Gjørva søker etter hvert tilflukt i Byparken:

"...Ildhavet som kom veltende hadde nådd de store trærne i utkanten mot syd. De (...) kastet et spøkelsesaktig lysskjær innover parken, hvor det lå møbler, klær og husgeråd i store dynger. Hist og her brente det i dyngene, for gnistregnet stod tett over parken. Mørke skikkelser sprang omkring og prøvde å slukke..."

Torgeirson legger vekt på den disiplin,  innsats og optimisme som rådet blant lokalbefolkningen under og rett etter brannen. Og selv om "Byen brenner" altså ble utgitt en del år seinere, bærer romanen klart preg av forfatterens nære kjennskap til Ålesund i denne perioden.

Torgeirson sitt perspektiv er innbyggernes. De som skulle bygge opp igjen sine hjem, og leve videre i byen.  Uppdal ser det med sluskens øyne: Slusken kom til "...den uppbrende by" for å finne seg arbeid i en periode da arbeidsledigheten ellers i landet var stor.

Dermed er forfatternes utgangspunkt ulikt. Arbeidskonfliktene under gjenoppbyggingen kom likevel i hovedsak å gå etter helt andre skillelinjer enn de geografiske; noe blant annet den sterke framveksten av fagforeninger sørget for. Men det er en annen historie!

De utbrente restene av et pakkhus ved Noteneset.
(Foto: H. W. Friis/Aalesunds Museum.)