fredag 21. januar 2011

Kristofer Uppdal, Reinert Torgeirson og bybrannen i Ålesund

 Natt til lørdag 23. januar 1904 brant Ålesund ned. Det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble flammenes rov. Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem. I tida som fulgte søkte en rekke arbeidsfolk fra fjern og nær mot den nedbrente byen. 

En del av de tilreisende var såkalte "nistebønder" ; det vil si folk fra bygdene omkring Ålesund som dro avgårde med båt og nistebomme, overnattet ombord, og levde av maten de hadde med seg hjemmefra. Dermed kunne de jobbe for knapper og glansbilder. Dessuten verken trengte de, eller ønsket, å delta i noen fagforening. De var fiskebønder - sjølhjulpne - og stod som sådan svært langt unna arbeiderbevegelsens ideologiske fundament.

 På motsatt side stod de omreisende arbeiderne, s.k. "rallarar" eller "slusk". Disse var ofte klassebevisste, opptatt av organisering og solidaritet. Slusken sørget for ei radikalisering av det politiske liv i byen, og bidrog til etablering av foreninger innenfor de fleste bygningsfag, og til dannelsen av byens lokallag av Arbeiderpartiet.


 Forfatteren Kristofer Uppdal var ikke selv blant de mange som kom til Ålesund i den perioden byen skulle gjenreises. Likevel er det nettopp rallaren og arbeiderdikteren Uppdal som har gitt den mest intense litterære skildringa av forholda for de som søkte seg arbeid i den nedbrente byen.

Den brente byen: Kipervikgata.
Bare Walde-huset står igjen. (Foto: Aalesunds Museum.)

Millom snaudberg utmed havet ligg byen avbrend. Upp fra dei rjukande oskehaugar grin dei nakne skorsteinspiper. Som ein kolbrend skog yvir røysane..."

Slik innleder Uppdal romanen "Trolldom i lufta." Boka kom ut i 1912 - som nummer to i tibindsverket "Dansen gjennom skuggeheimen." Denne romansyklusen gir ei dyptpløyende skildring av framveksten av arbeiderbevegelsen i Norge - fra de tidligste sluskevandringer fra ett anlegg til et annet - fram til faglig og politisk organisering. Med utgangspunkt i et rikt og mangfoldig persongalleri viser forfatteren hvordan bevegelsen vokser fram - og hvordan den bidrar til moderniseringa av landet vårt.

Solskinnhistoriene er få i dette storverket. Vel så mye som samhold, skildres strid. Vel så mye som offervilje, skildres egoisme. Kan hende var det også derfor at "Dansen gjennom skuggeheimen"  ikke fikk den anerkjennelse den fortjente i si samtid. Romanverket - og ikke minst persongalleriet - manglet nok den helstøpte helteskikkelsen som ofte skulle til. For både Ølløv Skjølløgrinn og de øvrige karakterene skildres med for mange ulike fasetter til at de kunne gi bidrag til sårt tiltrengt  ideologibygging.

 "Trolldom i lufta" kom dessuten ut i ei tid da sentrale arbeiderledere, med Martin Tranmæl i spissen, var opptatt av å bygge allianser til avholdsbevegelsen. Dette er for øvrig et tema som Anders Bye berører i sin svært lesverdige Uppdal-biografi,  "Kristofer Uppdal. Ein mot alle" - som kom ut i 2010. Dårlig passer da skildringene av den noe loslitte slusken Ølløv Skjølløgrinn, som vandrer sulten og tørst rundt i Ålesund, finner nattlosji under en berghammer, og stjeler ølkasser fra kjøpmannen.  Ølløv er langt fra alene. Arbeidssøkende ble gående i ukevis, ja månedsvis og vente på  at byggevirksomheten i den nedbrente byen skulle komme i gang:
Kristofer Uppdal i 1901.
(Foto fra biografien)

"Folk i tusindtal hev fari til den uppbrende by. I von om å få arbeid. Men er for tidlig ute. Byen skal fyrst regulerast. Med nye gatur og kvartal. Og arbeidskarane vert gangande og vente..."
Vel 40 år etter brannen, i 1945, ga forfatteren og journalisten Reinert Torgeirson ut romanen "Byen brenner" - også den med ålesundsbrannen som bakteppe. Torgeirson var født i 1884 i Ålesund, og var i byen da den brant. Torgeirson sluttet seg til det radikale arbeidermiljøet som vokste fram på denne tida, og ble en flittig bidragsyter i arbeideravisa "Nybrot". "

"Byen brenner" regnes som en nøkkelroman, der mange av karakterene har hentet tydelige trekk fra profilerte personer fra gjenreisningsperioden. Også en del stedsnavn er lett kamuflerte: Korsen er blitt "Krysset", Arbeiderforeningen er blitt "Festiviteten", og daværende Tollbodgade, nå Kongens gate, er blitt Strandgaten. Hovedpersonen i boka er den unge arkitekten Svein Gjørva, som bor i Ålesund da byen brenner. Forfatteren omtaler Gjørva som...

"...En middelshøy, pen kar med regelrette trekk. Blond i luggen og blå i øynene. (..)Ungdommelig i sin glatthet og sunnhet..."
Ålesund i ruiner - men Aspøyskolen klarte seg.
 (Foto: Aalesunds Museum)


"Byen brenner" skildrer hvorledes den unge arkitekten opplever katastrofenatten:

"...Ved brannstedet var det lyst som en dag. Ilden stod i været som et veldig bål som stadig vokste i bredde og makt. Stormen, som syntes å øke i styrke fra minutt til minutt, pustet til ilden som en uhyre blåsebelg. Det knitret, spraket og knaket i gammelt treverk. Hus for hus ble mast sønder og sammen."

Gjørva søker etter hvert tilflukt i Byparken:

"...Ildhavet som kom veltende hadde nådd de store trærne i utkanten mot syd. De (...) kastet et spøkelsesaktig lysskjær innover parken, hvor det lå møbler, klær og husgeråd i store dynger. Hist og her brente det i dyngene, for gnistregnet stod tett over parken. Mørke skikkelser sprang omkring og prøvde å slukke..."

Torgeirson legger vekt på den disiplin,  innsats og optimisme som rådet blant lokalbefolkningen under og rett etter brannen. Og selv om "Byen brenner" altså ble utgitt en del år seinere, bærer romanen klart preg av forfatterens nære kjennskap til Ålesund i denne perioden.

Torgeirson sitt perspektiv er innbyggernes. De som skulle bygge opp igjen sine hjem, og leve videre i byen.  Uppdal ser det med sluskens øyne: Slusken kom til "...den uppbrende by" for å finne seg arbeid i en periode da arbeidsledigheten ellers i landet var stor.

Dermed er forfatternes utgangspunkt ulikt. Arbeidskonfliktene under gjenoppbyggingen kom likevel i hovedsak å gå etter helt andre skillelinjer enn de geografiske; noe blant annet den sterke framveksten av fagforeninger sørget for. Men det er en annen historie!

De utbrente restene av et pakkhus ved Noteneset.
(Foto: H. W. Friis/Aalesunds Museum.)

12 kommentarer:

  1. En meget sterk skildring av en dramatisk hendelse. Har dere god fotodokumentasjon på brannen i arkivene deres?
    Jugendbyen er jo en positiv virkning av katastrofen, men det må ha vært forferdelig for dem som opplevde å se alt de eide bli ødelagt!

    SvarSlett
  2. Hei. Moro å se.. Reinert er oldefaren min.

    Hilsen Siri Malene Torgeirson

    SvarSlett
  3. Hei til dere!
    Takk for hyggelige kommentarer! Flott å kunne nå ut med litt lokal historie på denne måten!

    Bybrann-natta i 1904 var der nok ingen som forsøkte å fotografere det som skjedde. Kjenner iallfall ikke til bilder som er tatt da. I tida etterpå ble det fotografert mye. Aalesunds Museum har dermed en rekke bilder fra den nedbrente byen.

    Museet har også en god del av de bøkene Reinert Torgeirson ga ut. Spesielt oppvekstskildringene fra Ålesund synes jeg er interessant lesning.

    Aalesunds Museum har også en byste av din oldefar, Siri. Så dersom du kommer til Ålesund, bør du absolutt avlegge museet et besøk!

    SvarSlett
  4. Hei igjen! :)

    Neste gang i Ålesund skal jeg nok på museet ja! Den bysten harjeg hørt en del om, tror jeg kanskje har sett den som liten?, iallefall på bilde!

    Du vet ikke om det finnes noe mere om Reinert M. Torgerison på museumet, bilder feks ?
    Og om det finnes noe om hans far som var fisker i Ålesund, flyttet fra Hølenes utenfor Stavanger. Han het Ole Reinert Torgeirsen(son) men klate seg også for Reinert T. Hølenes.

    Ha en god dag.

    Hilsen Siri Malene Torgeirson

    SvarSlett
  5. Hei!

    Flott at du er interessert i denne historien! Du bør iallfall lese bøkene hans. Oppvekstskildringene gir gode tidsbilder fra Ålesund. Bymuseet kan helst sikker hjelpe deg videre med bilder o.a. Ei bok som, såvidt jeg husker, heter "Glemte Arbeiderdiktere" av Martin Nag, har også omtale av RT. Dessuten ligger jo nå folketellingene tilgjengelig på nett, på Digitalarkivet.no. 1910-tellinga ble lagt ut like før jul.

    Lykke til:)

    Hilsen Ivar

    SvarSlett
  6. Hei.

    ja vi har de fleste bøkene liggende, å jeg har skaffet meg noen selv, så jeg skal få lest de:)
    Jeg skal sjekke ut tipsene dine..
    Og folketellinger+kirkebøker på digitalarkivet er jeg godt i gang med.. funnet ganske langt tilbake:)

    Hilsen Siri Malene

    SvarSlett
  7. På ett av bildene i denne artikkelen står det at bare Waldehuset sto igjen. Det er jo langt i fra riktig.
    Sjøhuset til Rønneberg på sydsida ble ikke berørt av brannen (der Fjelltunbussen stoppet i gamle dager).
    Løa oppe på Rønneberghaugen sto igjen.
    Men, viktigst av alt, de fleste husene i Molovegen, og likeså oppe på Hauane i Markvegen og Brunholmgata sto det igjen en rekke hus. Alle disse var i faresonen. Ved Rektorboligen (Helleborg 1) som vi kjenner idag, lå der ei svær løe som også sto igjen. Her lå det en brønn, som berget husrekken Brunholmgata 30-22. Ved at de brukte vannet fra denne brønnen til å slukke gnistene som landet på husene.

    SvarSlett
  8. Selvsagt har du rett i det! Takk for presiseringer og utfyllende kommentarer!

    SvarSlett
  9. Hei alle!

    Kom over denne bloggen og ville gjerne fortelle noe helt spesielt.

    For det første:

    Det har seg slik at jeg er født i Langevåg i 1950 og vokst opp på gård.
    Min far Ragnvald - som døde i 1985 - har tatt vare på et lite stykke av ei brent fjøl som han har fortalt kom fra bybrannen i 1904!
    Denne fjøla har vært brukt som en del av bunn i ei grønn barneseng som jeg tror de fleste av mine søsken har lagt i som små - og også undertegnede.

    Dette kan jeg garantere er sant, da jeg selv hørte historia fra far mange år før han gikk bort, og også fra mi mor Oline som fremdeles lever og er snart 91 år.

    Hvor fjøla kom fra er kanskje litt uklart, men slik jeg har forstått det, skal den kanskje stamme fra huset til slakter Hoel et sted i nærheten av Utstillingsplassen(?).
    Mi farmor - Johanne Marta Skaar (f.Frøland) 1875 - 1956, var søskenbarn til noen i familien til slakter Hoel.
    Det interessante her må vere at da Aalesund brant i 1904, hadde min farfar Rasmus Skaar og hans søsken akkurat kjøpt gard i Vågnes på Sula, og jeg meiner å ha hørt at det blei frakta material over dit like etter branden.
    Trolig flytta også folk fra byen og over fjorden til Vågnes innen familien da.
    At ei "brent brennemerka fjøl" har blitt tatt vare på etter brannen er både utrulig og samtidig svært naturlig!
    Denne fjøla har forresten også byhistoriker Harald Grytten fått låne med seg for å vise fram og også for om mulig å skrive om ho.

    For det andre:
    Heime hos mor finnes også et lite møbel som har vært nært brannen i 1904!
    Dette er en pidestall som man setter blomsterpotter på, og den har tydelige oppsvulminger fra varmen etter brannen. Muligens har dette blitt overmalt, men merker etter hva som skjedde i 1904 er helt tydelige!

    Har aldri noen gang hørt at det fortsatt finnes noe som er brent i brannen i 1904, så ville derfor fortelle litt om dette.

    Dette fortelles på ære og samvittighet som ei sann historie.

    Hilsen fra Sula
    01.02.2013
    Øyvind Skaar

    SvarSlett
  10. Hei!
    Takk for at du deler denne historien!Det er nok riktig som du skriver, at lite er tatt vare på av gjenstander fra selve brannen. Noe finnes, men de fleste hadde jo også nok med å berge seg og sine fra det voldsomme flammehavet denne januarnatta. At så lite er tatt vare på, gjør jo også din historie ekstra interessant.

    SvarSlett
  11. Hei igjen Ivar Gunnar.
    Min tante har nå pga flytting ryddet ut av sitt loft og jeg har blitt eier av en koffert som tilhørte min oldefar Reinert Torgeirson. Den inneholder manuskripter, bilder m.m. Er dette noe Ålesund museum kunne ha av interesse å ha? Det er kanskje bedre at dette ligger hos et museum som er interessert i Reinert, enn å følge med rundt meg fremover. Kontakt meg da på sirimalene@gmail.com. Mvh Siri Malene Torgeirson

    SvarSlett
  12. elsker denne historia, og hva som er blitt gjort med Waldehuset, som holdt på å "gå i frø".
    Huset har blitt så utrolig flott. Et nytt sted ålesunderne bør være stolte av.
    Jeg skriver forresten artikkel om det til Nytt i Uka. Kommer en tosider til uka :)
    Hilsen ho gro

    SvarSlett