OL i september

Hopperen Bredesen i svevet.

Gjenkjennelse føyer en ekstra dimensjon til museumsbesøk. Få grep virker sterkere enn det å skape utstillinger der elementer fra vår egen tid, og våre egne opplevelser, inngår. Norges Olympiske Museum på Lillehammer har en stor fordel i så måte. De aller fleste nordmenn har minner fra da de satt benket ved radioapparatet eller foran fjernsynsskjermen og fulgte med på dramatiske spurtoppgjør i skisporet, spektakulære skihopp eller utenkelige rundetider på skøytebanen.

Etter å foretatt en vellykket forsering av mer enn 10 000 andpustne og utsvetta birkebeinerløpere i alle aldre, forfatninger og fysiske forekomster, var det en sann vederkvegelse å stige inn i Norges Olympiske Museum i Håkons Hall på Lillehammer forleden helg.

OL-museet består av tre utstillingsavdelinger: Den ene avdelingen er viet historien om de olympiske leker; fra den greske opprinnelsen og fram til i dag. Denne delen formidler en spennende reise gjennom skiftende status for disse lekene. Fra en bortgjemt tilværelse i skyggen av verdensutstillingene i 1900 og 1904, via to verdenskriger og kald krig, til de kjempemessige mønstringene, og pengeslukene - som lekene representerer i dag.

Den andre avdelingen består av norsk idretts Æresgalleri; det vil si et fotogalleri med portretter av framtredende norske idrettsutøvere gjennom tidene. Tida ble dessverre for knapp til å se nærmere på denne delen.

"Egget" fra åpningseremonien innleder
utstillingdelen om Lillehammer-OL.

Den tredje avdelingen er, naturlig nok, viet OL på Lillehammer i 1994. Avdelingen er plassert langs løpebanen i korridoren bak det østlige tribuneanlegget, og fungerer dermed også som veggdekorasjon for de mange som besøker hallen i helt andre ærender enn de reint museale.

Ikke uventet dreier historien om Lillehammer-OL seg mye om prestasjoner og premier; først og fremst knyttet til de mange norske utøverne som utmerket seg her. Men også en del mer pikante innslag er viet plass. Ett eksempel er den tårevåte krangelen mellom to amerikanske kunstløpersker. Selv de med minimal interesse for kunstløp unngikk ikke å få med seg den såpeoperaen.

Heldigvis er det helt andre fortellinger som dominerer utstillingen. Her presenteres sammenhenger og hendelsesforløp som gir en fyldig bakgrunn for å forstå ikke bare hvorledes, men også hvorfor, Lillehammer-OL ble karakterisert som «The best Olympic Winter games ever.». Ikke minst gjelder det den delen som forteller om strategien bak OL-produktene. Den merkevaren som her skulle utformes var vel forankret i nasjonale tradisjoner, friluftsliv og hvite vidder. Slik også den offisielle Ol-vignetten. Den spilte på norske naturelementer som vann, vinter og nordlys.

LIllehammer-OL: Noe av produktutvalget.

Tilreisende til Lillehammer og de 17. olympiske vinterleker fikk vel knapt med seg at Norge på den tida for lengst var blitt en moderne oljenasjon – for å si det litt enkelt. Dermed blir kontrasten til den moderne produkt-tenkingen som lå bak, desto mer tydelig. Plakater og bannere, klær, OL-maskoter og all annen profilering av arrangementet, var ledd i en felles, overordnet markedsstrategi.

Men for all del; imponerende er det å bli minnet på de mange nordmenn som tok medaljer på Lillehammer. De sju som tok gull presenteres i helfigur i utstillingen; svevende, skliende eller stakende i opphøyde positurer langs østre yttervegg.

Interiør anno 1952.
 På veggen blant annet broderiet fra OL i Oslo dette året.

Selv om Lillehammer-avdelingen av utstillingene er den mest omfattende, synes jeg den historiske delen er den som står seg best. Først og fremst fordi de rommene der OL-historien vises, er rene utstillingsrom – og ikke en del av et fellesareal. Den kompakte rominndelingen og den kronologiske sammenhengen mellom de ulike rommene, makter å favne så vel historiske forløp som fordypning i enkelte leker og begivenheter knyttet til disse. Historien om Berlin-OL i 1936; et arrangement som langt fra går den veg det velsmurte, fascistiske propagandaapparatet på forhånd nok hadde tenkt seg – er et godt eksempel på at idrettshistorie også kan gi verdifulle innblikk i andre deler av historien. Tilsvarende også for de ulike lekene som ble arrangert i skyggen av den kalde krigen. Her tilfører utstillingene perspektiver som gir ny innsikt om denne såkalte etterkrigstida.

Norske medaljesankere i Chamonix i 1924; Haug, Henie og Thams.

Fortellingen om de olympiske leker, slik den presenteres på Norges Olympiske Museum, rommer altså langt mer enn en kronologisk gjennomgang av prestasjoner og rekorder, storslåtte show og småsvett nasjonalisme. Fortellingen bringer oss nærmere viktige deler av vår nære fortid: Til tider med konflikter og kriger, og til tider med mangel på det meste av det vi tar for gitt. Derfra inn i vår egen tid, der spektakulære idrettsarrangementet speiler nasjonenes behov for å synliggjøre så vel fysisk velvære som materiell velstand.

Om disse behovene skaper varige endringer i omverdenens oppfatning av et arrangørland, er mer tvilsomt. Men forståelsen av hvordan De Olympiske Leker i stadig større grad knyttes opp mot nasjonal merkevarebygging, øker etter et besøk på Det Olympiske Museet på Lillehammer. Vel verdt, derfor, å ta turen hit – til og med i september!

Og, for å avrunde; OL-vignetten fra Lillehammer hører med: