The Pussycats i Ålesund - og på Rockheim

Ett av få - muligens det eneste (?), fotografiet fra Pussycats-konserten i Torghallen.
(Sunnmøre Arbeideravis 6.12. 1965. Utlånt av Jan Olav Flatmark.)

Året var 1965. Jeg var ni år gammel, og Norges svar på The Rolling Stones – The Pussycats –

var ventet til Ålesund. Hadde nok fått med meg litt om gruppa. Den rødmalte dobbeltdekkeren som de fartet rundt i, var jo blitt selve symbolet på ungdomsopprør her til lands: Med langt hår og rufsete klær dro disse ungguttene omkring i landet, med et slep av kvinnelige fans, mens de spilte støyende piggtrådmusikk – og bodde, av alle steder, i en buss! Slike skikker vakte oppsikt over det ganske land; så også i Ålesund.

The Pussycats, anno 1965.
(Foto: Last.fm)

Hadde muligens fått med meg at The Pussycats hadde varmet opp for Stones da de besøkte Oslo samme år. En gruppe kvinnelige fans, som gruppas svenske manager hadde spandert billetter på, hadde visstnok måttet forlate konsertlokalet før Jagger & co inntok scenen.  Her hadde vi altså ei norsk rock-gruppe som ikke en gang hadde respekt for selveste Stones. Knapt til å tro! Og nå var de altså på veg hit – til Ålesund, av alle steder!

Gikk raskt i gang med å bearbeide mine nærmeste for å få dem til å spandere billett til konserten. Hele ti kroner kostet den. Tilsvarende flere Donald-blader, for ikke å snakke om Præriebladet eller Vill Vest. Faktisk ei hel singelplate fikk du for den gule tikrone-seddelen i 1965. Et slikt beløp hadde jeg få, om noen, muligheter til å framskaffe på egen hånd. Mine foreldre viste imidlertid virkelig velvilje, så billett ble innkjøpt på utsalgstedet, Røde Kors-bua ved Hellebroa. Et par jevnaldrende kamerater var like heldige. Og med disse verdipapirene trygt forvart i bukselomma, var det tre spente guttunger som entret Landebussen denne lørdagskvelden, den 4. desember 1965, i retning Torghallen, der begivenheten skulle finne sted.

Livlig handel i en relativt nyoppført torghall, anno 1931.
 Enda skulle det ta mange år før langhårede piggtrådband inntok lokalene!
(Foto: Aalesunds Museum)

Torghallen kjente vi fra før. Der var det handel hver lørdag, og både kålrabi og potteplanter var blitt innkjøpt fra de ulike salgsborda i denne noe loslitte messehallen. Dette var imidlertid noe annet. Noe ganske annet! Og hadde vi vært i tvil om det på forhånd, ble iallfall alt slikt feid brått og brutalt til side, da vi tre «smågutane» steig av bussen utenfor konsertlokalet: For her var godt voksne grønnsaksselgere i kjeledress og langstøvler, erstattet av Toy-tyggende, parkaskledde unggutter med kviser og vannkjemmet hår; gjerne slepende på ei og annen ungjente iført skaut og duffelcoat. De trauste luktene av epler, plommer og tulipaner, var byttet ut med nye, eksotiske; brylcreem, tobakk, hårspray og diverse deodoranter av ulike –

 og totalt uidentifiserbare – slag. Så dette tegnet til å bli en helt unik opplevelse!

Køa beveget seg hurtig mot inngangsdøra, og snart var billettkontrollen passert. Vel inne var benkeradene i ferd med å fylles opp. På fremste rad var trebenkene snudd motsatt veg, med ryggen mot scenekanten. Syntes det var pussig. Det viste seg imidlertid at det tjente sin hensikt: Å sørge for at publikum ikke kom seg helt fram til gruppa. Egen scene var bygd for anledningen. Den raget om lag én meter over betonggulvet, så vidt jeg husker. Området mellom scenekant og fremste benkerad var inntatt av røslige karer med stål i blikket.  De skuet på oss, og lurte helt sikkert på hva i all verden slike «pallinger» hadde her å gjøre. Vi strenet like fullt direkte mot rad to.  Erfaringer fra besøk på kino og ett og annet sirkus hadde lært oss at det alltid lønte seg å ta plass langt framme i lokalet. Og det at vi definitivt var blant de aller minste i Torghallen denne lørdagskvelden, gjorde at vi også fikk en langt enklere jobb med å forsere massen av ungdom som var i ferd med å fylle opp trappa som gikk fra galleriet ved inngangspartiet og ned til betonggulvet i hallen.

Latinamerikansk-inspirert, eller noe slikt,  annonse for Pussycats-konserten.
(Hentet fra Sunnmøre Arbeideravis 3.12 1965. Utlånt av Jan Olav Flatmark.)

«Årets kjempe-kupp!" «Direkte fra Stockholm til Ålesund!" Slik lød annonsene for konserten, som også proklamerte at «billetter må en sikre seg i tide!»  Forhåndssalget hadde startet 1. desember. Og allerede første dag var en stor del av billettene blitt revet bort. Så Torghallen var tettpakket i det tromsøguttene entret den provisoriske scena i vestenden av lokalet.

Å påstå at jeg husker særlig mye fra selve konserten, er å overdrive. Ottar «Jimmy» Aaseggs åletrange, pepitarutede bukser, som ble ekstra synlige under splitthoppa til sprekingen med det krusete håret – er noe som sitter spikret. Minnes også drivende versjoner av «Cadillac» og «Purdy Patsy». Og publikum var med. Gruppa ble klappet inn til ekstranummer, og avslutninga, med «Boom Boom», var elektrisk. Unge ålesundere stod oppreist på trebenkene, trampet takta og sang med, mens de ristet på sine sårt oppsparte pannelugger. Liten tvil om at det var sangeren i gruppa, Sverre «Teddy» Kjeldsberg, som var det store forbildet: Hårprakten skjulte det meste av ansiktet – samt mikrofonen, som han for øvrig så ut til å ville sluke rå, inn i mellom gymnastiske  utfoldelser på scenegulvet.

På dette tidspunktet begynte vi imidlertid å engste oss for hva som ville skje etter konserten. Ville det bli fullstendig kaos? Ville hordene storme scena? Ville vi risikere å bli trampa ned i tumultene?

Slike scenarier måtte for all del unngås. Med "Boom Boom" drønnende i ørene, bestemte vi oss derfor  for å sikte mot utgangen: Vi forserte benkerader som gynget under horder av hylende ungjenter, ålte oss mellom skogen  av dongeribukser og foldaskjørt, fant trappa, og døra ut  – til fredelige, nærmest bilfrie, Nedre Strandgate.  Hastet så videre til Rutebilsentralen, og plasserte oss på bussen hjem, ganske ør i hodet. Litt skremt var vi nok også, selv om vi slett ikke ville innrømme akkurat det. I stedet var det ett tema som opptok oss – og som vi var skjønt enige om: Rockekonsert: det skulle vi jammen få med oss flere ganger!

                                                                        --------

Trond Graff og Sverre Kjellsberg på Rockheim 17. november 2012.

47 år seinere, 17. november 2012, skal jeg få oppleve The Pussycats på nytt. Eller, rettere sagt, deler av dem. Denne gang på Rockheim. Dette rock- og pophistoriske senteret i Trondheim har denne kvelden fått besøk av to sentrale medlemmer fra dette legendariske rockebandet. Trond Graff og Sverre Kjellsberg er kommet for å fortelle om tida da de var med i The Pussycats.

Selv om åra selvsagt også har lagt seg til musikerne som var med å sette Torghallen i kok en lørdagskveld i 1965, er det overhodet ikke noe i vegen med hukommelsen deres.

Graff og Kjellsberg henter fram adskillige historier og anekdoter fra denne perioden: Helt tilbake til 1964, da de dro til Stockholm for å bli rike og berømte.

Ikke minst fascinerende er beretningen om hvordan den fargerike manageren Sten Ekroth tok tromsøguttene under sine vinger. Ekroth ga dem mat, husly og, etter hvert, spillejobber; samtidig som den målbevisste manageren terpet på det som var aller viktigst dersom de skulle lykkes innenfor denne tøffe bransjen: nemlig å øve.

Innestengt i øvingslokalet var de dagen lang. Ja, gjerne utover natta også. Manager Ekroth så hva som skulle til. Samtidig hadde han klokketro på ungguttene fra Tromsø. Ekroth ordnet med platekontrakt, og sørget for å hyre studioplass i musikkmetropolen London. Dyktige Sven Erik Børja ble med over som produsent. Resultatet ble det som i dag regnes som det aller første norske rockealbumet, «Psst…».

Dette og mye mer blir formidlet for en fullsatt konsertsal på Rockheim denne novemberkvelden. Men vi får også innblikk i de mindre glamorøse sidene ved det å være rockestjerne på sekstitallet. Historien om The Pussycats er nemlig også historien om konstant pengemangel, om utslitte turnebiler, og, som sagt, om dobbeltdekkeren som vakte både spenning og forargelse der den fartet omkring i et etterkrigsnorge som overhodet ikke var vant med slikt.

The Pussycats - anno 2012.

Avslutningsvis hentes gitarene fram. En av dem plukkes sågar ned fra sin faste plass i utstillingene ved museet. Og jammen mestrer ikke Graff og Kjellsberg gamle kunster fremdeles. Så med de smektende tonene fra instrumental-låten Ebb Tide klingende i ørene er jeg så tett tilbake til Torghallen anno 1965 som det overhodet er mulig å komme: