Fra Lisboa til India

Oppdagermonumentet i Lisboa. Henrik Sjøfareren fremst. Vasco da Gama nummer tre.

170 mann dro ut. 54 kom tilbake. Det var statusen for Vasco da Gama etter hans første seilas til India. Men om mannefallet var dramatisk, la nok ikke det en demper på de kriteriene for suksess som rådet i den ekspansive sjøfartsnasjonen Portugal på slutten av 1400-tallet. Slik suksess ble snarere målt i det som ble brakt hjem etter turen: Te, krydder, tekstiler. Og, ikke minst, i det at med dette lå sjøvegen til India klar til bruk.

Mosteiro dos Jerónimos i Belém.
Sjøfartsmuseet holder til i den vestligste delen, lengst fra kamera.

Det Maritime Museet

Det Maritime Museet i Lisboa bør besøkes i mai. Før varmen blir for påtrengende og turiststrømmen for intens. Besøk utenom høysesongen gjør det også enklere å studere dette praktfulle bygget i bydelen Belém ved bredden av elva Tagus; like i nærheten av havna der mange oppdagelsesreisende startet sin ferd mot det ukjente. At museumsbygget også utgjør den vestlige fløyen av det enorme kirke- og klosterkomplekset Mosteiro dos Jerónimos, understreker den ærverdige, nesten sakrale, stemningen som omgir fortellingene om denne voldsomme ekspansjonsperioden i europeisk historie. En periode der kyststaten Portugal vokste til å bli et verdensomspennende imperium.

Sjøfartsmuseet: Fra den eldste delen av utstillingene.

 Vel inne i den avlange søylehallen står de da på rad og rekke, de objektene som hver især bidro til å omskape Portugal til en stormakt; og til snart 500 år som koloniherre. Nøkkelen til suksessen lå i kunnskap om havet som ferdselsåre: Om fartøybygging, om strømmer og vindforhold. Men mest av alt, om navigasjon.

De utstilte gjenstandene, om det nå er skutemodeller, sekstanter, uniformer eller våpen, knytter fortellingene til de personer som frontet de portugisiske kongenes imperieambisjoner. Disse framtredende oppdagerne kan også skues samlet. Riktignok ikke her i selve museet. Men ikke langt unna heller. For nede ved havnen omkranser de den symbolske skipsstavnen som utgjør det mektige oppdagermonumentet. I front troner Henrik Sjøfareren; prinsen som startet jakten på nye handelsruter etter at Tyrkia hadde lagt under seg Midtøsten, og med det gjort karavanhandelen mot øst langt mer kostbar. Dermed ble det vanskeligere å skaffe luksusvarer som krydder, silke og porselen til Europa. Henrik Sjøfareren nådde Guinea-kysten i 1456, og skipene brakte hjem slaver, elfenben og gull. I tillegg: kunnskapen om at Afrikas kyst dreier mot øst. En annen oppdager, Bartolomeu Diaz, utnyttet denne kunnskapen, og rundet Kapp Det Gode Håp i 1488. Etter å ha fått konstatert at kystlinjen derfra strakte seg mot nordøst, måtte Diaz imidlertid sette kursen hjemover igjen. Mannskapet hans nektet nemlig å seile videre.

Vasco da Gama,
fremstilt på maleri i sjøfartsmuseet.

Vasco da Gama

Om Diaz endret sine planer som følge av et gjenstridig mannskap, stod slike former for demokratisk innflytelse neppe på noen dagsorden hos hans etterfølger, Vasco da Gama.

Vasco da Gama regnes som et nasjonalt ikon i Portugal. Da blir det også naturlig at museumsbesøket mitt denne lørdagen seint i mai 2012, først og fremst brukes til å finne ut mer om de ekspedisjonene han ledet.

Fødselsåret er noe usikkert, men trolig var Vasco da Gama omkring 30 år da kong Johan 2. ga ham i oppdrag å seile rundt Afrika for å finne sjøvegen til India. Det var området langs Afrikas østkyst nord til den nordlige delen av Det Indiske Hav som ennå ikke var utforsket. Kongen så for seg at ekspedisjonen ville kunne åpne opp for nye, sikre og dermed lukrative handelsveger til Østen, og da først og fremst til India. En sjøveg til India ville også svekke maktposisjonen til republikken Venezia, som hadde monopol på handelen med Asia.

For ganske nøyaktig 515 år siden, den 8. juli 1497, lettet 4 skip anker på havna i Lisboa. Skipene satte kurs mot Tenerife og Kapp Verde-øyene, og fortsatte derfra videre sørover. Om bord var 170 mann. Knapt 4 måneder seinere, den 4. november, nådde de land ved den afrikanske kysten, ikke langt fra Kapp Det Gode Håp. 9 650 km på åpent hav var da tilbakelagt. Deretter bar det nordover. Ved juletider passerte ekspedisjonen ei kyststrekning som da Gama ga navnet Natal; som kan oversettes med «Kristi Fødsel».

Vasco da Gama hadde selv kommandoen over det
største skipet i flåten, São Gabriel.
Her i modellutgave på sjøfartsmuseet.

Sultanen av Mosambik
Ut på nyåret 1498 fikk Vasco da Gama foretrede for sultanen av Mosambik. Særlig begeistring over besøket ga ikke sultanen uttrykk for. Han stilte seg snarere skeptisk både til europeerne og til deres hensikter. Lite hjalp det at gavene de brakte med seg heller ikke falt i god jord. Som et forsøk på å lette på den trykkede stemningen prøvde da Gama seg med en aldri så liten bløff. Han betrodde sultanen at han var muslim. Sultanen ble imidlertid ikke mer munter av dette. Snarere kan det virke som om han gjennomskuet bløffen. For etter hvert som besøket skred fram, gled skepsisen over til direkte fiendtlighet. Til slutt ble det så ampert at da Gama og hans menn rett og slett fant det lurest å komme seg unna så fort de klarte. Trygt ombord avfyrte de en rekke skudd mot sultanen og hans landsby.

Muligens resulterte episoden i at da Gama ble mer fiendtlig innstilt overfor afrikanere generelt. Utenfor kysten av det som i dag er Kenya valgte portugiserne iallfall å gå til angrep på flere ubevæpnede handelsskip, og røvet med seg det som fantes av verdier.

Ruten som Vasco da Gama fulgte på sin sjøreise til India
(Kart: Wikipedia)

Samtidig innså Vasco da Gama behovet for trygge havner langs ruten mot India. Da han ankret opp i Maldini i februar 1498, sørget han derfor for å inngå allianse med sultanen her. Da Gama ga ham viktig støtte i et angrep på Maldini- sultanens erkefiende, sultanen av Mombasa. Som takk for innsatsen fikk portugiserne med seg los, som, med sin kunnskap om monsunvindene, kunne føre flåten trygt over Det Indiske Hav og fram til målet for turen.

Vasco da Gama går i land i Calicut, India,
den 20. mai 1498 (foto: Wikipedia.) 

Saamoothiri

Den 20. mai 1498 nådde ekspedisjonen byen Calicut på sørvestkysten av India. Forhandlingene med den lokale herskeren, Saamoothiri, for å få i stand en handelsavtale, kunne starte. Da Gama hadde utkast til avtale klar. Imidlertid var det en del arabiske handelsmenn som begynte å blande seg inn i diskusjonen. De hadde sine interesser å ivareta; interesser som mer eller mindre direkte kolliderte med portugisernes.

Et ganske omtrentlige formulert avtaledokument kom likevel i stand til slutt: Men da Saamoothiri forlangte at portugiserne skulle etterlate seg varelageret sitt som pant for den inngåtte avtalen, fikk da Gama nok. Han beordret rask avreise uten noe slags seremoni, og satte avgårde.

Dette uventede oppbruddet var nok ikke bare forårsaket av misnøye med handelsavtalen. Også andre grunner fantes uten tvil. På dette tidspunkt var nemlig populariteten til portugiserne i ferd med å nå et nytt lavmål – for å si det mildt: Som en avslutningsfest på oppholdet hadde nemlig da Gama invitert ombord en rekke prominente arabiske og indiske handelsmenn. Ganske sikkert slike som han oppfattet som rivaler. I løpet av kvelden hadde han sørget for å ta livet av samtlige av dem.  

At Vasco da Gama etter dette satte avgårde så fort vind og bølger bar, er forståelig. Mindre forståelig er det at han valgte å la noen fra sitt eget mannskap bli igjen på stedet, for å bemanne en liten handelsstasjon. Etter massakren om bord var jo et slikt tiltak dømt til å mislykkes. Og disse portugiserne fikk heller ikke leve særlig lenge.

Skrin som skal inneholde beinrester fra Vasco da Gama,
 utstilt i monter på sjøfartsmuseet.

Sykdom og død innhentet snart også det øvrige mannskapet. Vel ute på havet ble mange rammet av skjørbuk. Da ekspedisjon ankom Malindi, etter å ha brukt hele 123 dager på å krysse Det Indiske Hav, var halvparten ombord døde. Og vel hjemme i Portugal i august 1499 hadde Vasco da Gama igjen bare 2 skip og, altså, 54 mann, av de opprinnelige 170.

Vasco da Gama døde av malaria i Goa, India, i 1524.
Sarkofagen er plassert i kirka som ligger
 øst for sjøfartsmuseet i bygningskomplekset Mosteiro dos Jeronimos.

 Uansett; denne ekspedisjonen markerer et tidsskille i portugisisk, og europeisk, historie. For med denne lå sjøvegen fra Europa til Østen åpen – med de mangfoldige konsekvenser det kom til å få …

                                                           --------------

Amerigo Vespucci fra Firenze var en sjøfarer og oppdagelsesreisende som opererte samtidig med Vasco da Gama. Vespucci gjennomførte flere ekspedisjoner til Sør- og Mellom-Amerika omkring år 1500, og regnes blant de aller første europeere som innså at disse landområdene utgjorde et eget kontinent; et kontinent som i dag bærer hans navn.

På sin siste utgivelse, «Banga», har amerikanske Patti Smith en låt om oppdageren Amerigo Vespucci. Her er «Amerigo»: