Om tingenes magi - og The Beatles-falskneri

Pop- og rocksenteret Rockheim, fotografert den 30. april 2012.

Særlig mange var vi ikke som hadde funnet vegen til konsertsalen på pop- og rock-senteret Rockheim i Trondheim denne siste søndagen i april. En 15 – 20 mennesker, vil jeg anslå. Utenfor skinte sola slik den sjelden har gjort denne våren. Temaet trakk meg likevel innendørs. Det dreide seg om «autentisitet»: Dette ene begrepet som kan sies å favne selve fundamentet for museenes stadige, og stabile, tilstedeværelse i vår ellers svært så omskiftelige samtid. Og i bakgrunnen kunne skriftlige spor etter de fire medlemmene av The Beatles skimtes.

Fra utstillinga "Get back!" på Rockheim.

Eller, mer presist: signaturer som John, Paul, George og Ringo skulle ha etterlatt seg på ulike plateomslag, var det denne saken dreide seg om. Men, så kom spørsmålet. Det ubehagelige: For hadde de nå virkelig gjort det, disse fire popheltene? Eller var der andre som hadde påført de berømte navnetrekka på de plateomslagene som for tida vises på Rockheim?

Innledningsvis ble det kåsert over temaet «Tingenes magi». Kåseriet ble en tankevekkende ouverture før fokus ble rettet mot Beatles-platene: For hva er det som gjør at en gjenstand tilkjennes en verdi langt utover sin opprinnelige? Hva er det som gjør at en helt dagligdags ting plutselig blir opphøyd til noe spektakulært og til noe som gjør den svært så ettertraktet?

utstillinga inneholder et rikt utvalg utgivelser
der ulike Beatles-medlemmer har bidratt.

Årsakene kan både være flere og sammensatte. Ofte knyttes slike kvalitative transformasjoner til at gjenstanden blir brukt av en kjent person, i forbindelse med ei berømt handling, eller som en kombinasjon av disse. For slik fungerer altså tingenes magi: Magien oppstår i det øyeblikket gjenstanden knyttes til noe utenfor den selv, til noe kjent. En slik forbindelse, om det så bare er i form av ei flyktig berøring, påfører gjenstanden en verdi som hever den opp til et eget, høyere nivå enn andre, tilsvarende gjenstander. De assosiasjoner og fortellinger som en slik gjenstand knyttes til, er da det som gir den autentisitet. Ei kulepenn, som ble delt ut av Lyndon B. Johnson under et Oslo-besøk tidlig på 60-tallet, ble brukt som eksempel: Penna hadde liten verdi der og da. Da Johnson noe seinere ble amerikansk president, endret dette seg drastisk, og verdien ble en helt annen.

En signert gitar hører også med.

Platecovere er pappomslag med bilder og tekst som både skal gi informasjon om, og vekke interesse for, det musikalske innholdet. Plateomslag produseres i så store opplag at de sjelden har noen egenverdi utover det innholdet de formidler. Noe annet blir det med enkelteksemplar som har blitt berørt av musikerne selv. En signatur kan fungere som et stempel, eller bevis, på at slik berøring har funnet sted.

Signerte plateomslag var også bakgrunnen for debatten på Rockheim denne søndagen: Ei samling på ca. 40 plateomslag og en signert gitar var lånt inn til ei utstilling ved senteret. Disse skulle, etter sigende, være signert av medlemmer av The Beatles. Etter at utstillinga var behørig åpnet, tok pressen til å grave i saken. Flere spesialister på Beatles-signaturer ble forespurt. Deres dom var temmelig entydig – og temmelig brutal: Bortimot 100 % sikkert var det at samtlige av signaturene på plateomslagene, og på gitaren, var forfalskninger.

En engelsk Beatles-ekspert var hentet inn denne søndagen for å fortelle om hvordan man finner ut om slike signaturer er ekte eller ikke. Han sluttet seg til den nedslående konklusjonen som andre hadde kommet med tidligere, og gjorde nærmere rede for bakgrunnen for den: Blant annet skal der finnes ikke mer enn totalt et femtitalls Beatles-album som er signert av samtlige medlemmer av gruppa. De fleste av disse stammer fra tida før 1965. Etter den tid var det sjeldent at gruppa opptrådte samlet utenfor studio. Til og fra studio reiste de som regel også hver for seg. Dermed ble det få anledninger til å få dem til å signere plater sammen.

Engelskmannen gjorde også rede for de mer tekniske vurderingene av håndskriftene på samlingen som var utstilt på Rockheim. Både skrivevinkel, blekktype og hardhet i skrifttrykket, gir spor som kan fortelle noe om en signatur er ekte eller ei. I tillegg kommer utforming av bokstaver og andre særegenheter ved en signatur. En mer detaljert oppskrift på hvordan falskneri avsløres, fikk vi imidlertid ikke. Han ville for all del unngå å røpe yrkeshemmeligheter. Derfor ble det også lagt ned uttrykkelig forbud mot film- og lydgjengivelse av foredraget.

Etter en så tydelig dom må jeg si jeg synes det var modig gjort av samleren selv å stille opp i debattpanelet. Nå var det imidlertid slik at selv om det omtrent kunne utelukkes at noen av omslagene var signert av samtlige medlemmer av The Beatles, var det en noe større sannsynlighet for at ett medlem hadde signert både for seg selv og for de tre andre. Det forekom nemlig oftere. Slike omslag har selvsagt også en viss verdi. Så samleren levde fremdeles i håpet om at der fantes noe ekte i samlinga.

Fra introduksjonen til "Get back!"
 - som for øvrig blir stående fram til 20. mai

Etter debatten var det tid for å ta utstillinga «Get Back» nærmere i øyesyn. Ledelsen ved Rockheim hadde laget en ny introduksjonstekst til den, der de beklaget å ha presentert de signerte omslagene som ekte vare. I tillegg lå der utklipp fra avisene om det som er blitt skrevet om saken. Dermed formidlet utstillinga noe helt annet enn det som var den opprinnelige intensjonen bak. Men selv etter et slikt fullstendig skifte i perspektiv, opplevdes den både som opplysende og tankevekkende. Ikke minst i det at den formidlet innsikt i hvor utbredt dette med forfalskninger er blitt. Virksomheten har et voldsomt omfang, og følger tett i kjølvannet av nåtidas dyrking av berømtheter – det være seg popstjerner eller andre.

Denne dagen på Rockheim ga således god grunn til ettertanke, også utover spørsmålet om hva medlemmene av The Beatles signerte eller ikke signerte på 60-tallet. For kanskje vel så viktig i denne sammenheng er den betydning autentisitet, det å kunne forvalte og formidle det «ekte», har for museers omdømme, ja, for slike institusjoners eksistensberettigelse som samfunnsinstitusjoner.

Det er en debatt som nok vil dukke opp i flere sammenhenger i åra som kommer.

Selvsagt må  The Beatles selv sørge for den musikalske avslutningen: