Politistreiken i Ålesund

Kanonbåten "Fridtjof"

  Under et besøk på Forsvarsmuseet i sommer kom jeg over modell av kanonbåten «Fridtjof». Sammen med flere andre fartøyer lå den oppankret på havna i monteren der marinebasen i Horten var rekonstruert. Kanonbåten «Fridtjof» var en del av det norske forsvaret ved inngangen til det forrige århundret. Dessuten ble den satt til å gjenopprette lov og orden i Ålesund noen høstdager i 1904.

Gjenreisningen av Ålesund etter bybrannen i 1904 skjedde i rekordfart. I løpet av 3 år var det meste av den nye byen på plass. Tilreisende arbeidere kom i hopetall, og sørget for at arbeidet gikk svært raskt. Mange av disse var klassebevisste. De organiserte seg, og krevde tariffavtaler og ordnede arbeidsforhold.

Fra Kongens Gate sommeren 1904.
(Foto: Aalesunds Museum)

Sommeren 1904 var reguleringsplanen for den nye byen ennå ikke kommet på plass. Byggearbeidene startet derfor ikke opp, og leve- og boforholda ble svært vanskelige. Arbeidsledige fra inn- og utland fortsatte likevel å strømme til den nedbrente byen i håp om å få ta del i det forventede oppsvinget som måtte komme når hundrevis av bygninger skulle settes opp på samme tid.

På dette tidspunktet hadde Ålesund et politikorps som bestod av 7 mann. I tillegg til vanlige politioppgaver, skulle de også sørge for plassering av fanger. Ingen liten oppgave det, i en by der fengselet stod tilbake som en utbrent ruin.

Under den ekstraordinære situasjonen som hersket i den nedbrente byen, slo politikorpset fast at de manglet ressurser til å kunne utføre sine oppgaver på en skikkelig måte. Henvendelser til formannskapet om større bevilgninger, ble likevel blankt avvist. Konstablene påpekte da at slik situasjonen var, stod betalingen ikke lenger i noe rimelig forhold til arbeidsinnsatsen. De ba derfor formannskapet om lønnsøkning. Kravet var et tillegg på 25 kroner til ei månedslønn som fra før av lå på mellom 50 og 80 kroner. Samtlige konstabler leverte samtidig inn sine oppsigelser, og truet med å slutte dersom de denne gangen ikke ble hørt.

Likevel skjedde lite.  Formannskapet valgte å trenere saken, samtidig som politimesteren sørget for å rekruttere såkalte «arbeidsvillige», og å forfremme yngre konstabler til betjenter. Denne splitt- og hersk-taktikken skapte ytterligere frustrasjon i politikorpset. Den 31. august valgte derfor konstablene, med et par unntak, å legge ned arbeidet.

Da handlet formannskapet raskt: Regjeringen ble kontaktet, og ble bedt om militær bistand for å opprettholde ro og orden i den nedbrente byen. Det gikk noen dager før slik hjelp kom på plass. Dagene med lite synlig ordensmakt i byen forløp likevel ganske rolige. De to politimennene som var igjen, hadde lite å gjøre. Kun få episoder er viet avisomtale: Den 2. september kunne Søndmøre Folketidende for eksempel fortelle om et par arbeidere som hadde røket i hop i slåsskamp i Skansen. De to konstablene kom til, og forsøkte å megle fred – men til liten nytte:

«…Straks samledes om dem flere hundre mennesker, der raabte: «Gaa hjem med dere!» - Hvad Politiet ogsaa maatte gjøre…»

Det utbrente fengselet.
(Foto: Aalesunds Museum.)

                                                           -----

 Søndag den 4. september ble så folk vekket av at kanonbåten «Fridtjof», med en fart av 17 knop, kom dampende inn Aspøvågen. Straks båten hadde ankret opp, rodde 12 mann i land. Disse overtok umiddelbart politiets funksjoner. Lite tyder på at de hadde noen problemer med det. Både ålesundere og tilreisende arbeidssøkere holdt seg klokelig i skinnet de dagene byen var under militær kommando.

Å holde seg med eget krigsskip ble snart en kostbar affære for byens myndigheter. Dermed ble det også fortgang i arbeidet med å få løst konflikten: Allerede dagen etter «Fridtjof»s anløp, ble politistreiken tatt opp på et ekstraordinært møte i formannskapet; et møte der for øvrig også amtmannen, Alexander L. Kielland, var til stede. Trolig var det etter påtrykk fra den aldrende forfatteren at formannskapet vedtok å komme de streikende noe i møte: Et tilbud om et årlig tillegg på 150 kroner for dagkonstabler og 200 kroner for nattkonstabler. Formannskapet vedtok samtidig å rette en henstilling til politimesteren om å ta inn igjen samtlige av de streikende.

Politimesteren fulgte oppfordringen, og «Fridtjof» kunne lette anker og dra sørover igjen. Byen hadde fått tilbake sitt gamle politikorps. Men det var bare for ei stakket stund: Straks de møtte opp på jobb, ble fem av de streikende konstablene oppsagt med 3 måneders varsel. Som en protest mot dette, gikk de øvrige ansatte til kollektiv plassoppsigelse. Politimesteren sørget raskt for å få inn nye folk. Formannskapet valgte å forholde seg passivt til denne handlemåten, og unnlot å gjøre mer i sakens anledning.

For konstablene som hadde kjempet for å bedre forholdene for lovens håndhevere i den nedbrente byen, endte det altså med at de måtte slutte seg til den allerede lange køen av arbeidsledige.

Men ingen dampende kanonbåt forstyrret lenger stillheten på søndagene i den nedbrente byen – slik som stillhet også skildres av den amerikanske gruppa Spain i «Without a Sound: