Da Nansen svingte hatten på Ålesund havn.

Ålesund, 22. juli 1896: Oscar 2. går i land på Skansekaia. (Foto: Aalesunds Museum.)

Året 1896 var preget av flere fasjonable besøk til Ålesund. Den mest prominente gjesten var nok den tyske keiser, Wilhelm 2. Torsdag 16. juli ankret keiserskipet "Hohenzollern" opp på Aspøvågen. Selv om keiseren denne gangen holdt seg ombord med sitt mannskap på 295 personer, sørget skipsorkesteret for at tilroende ålesundere både fikk høre "Ja, vi elsker" og andre musikkstykker framført fra skipsdekket. Trolig fikk også noen glimt av Wilhelm selv -- uten at det vites for sikkert.

Noen dager seinere, 22. juli, var selveste kongen, Oscar 2, på besøk.

Kristofer Uppdal, Reinert Torgeirson og bybrannen i Ålesund

 Natt til lørdag 23. januar 1904 brant Ålesund ned. Det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble flammenes rov. Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem. I tida som fulgte søkte en rekke arbeidsfolk fra fjern og nær mot den nedbrente byen. 

En del av de tilreisende var såkalte "nistebønder" ; det vil si folk fra bygdene omkring Ålesund som dro avgårde med båt og nistebomme, overnattet ombord, og levde av maten de hadde med seg hjemmefra. Dermed kunne de jobbe for knapper og glansbilder. Dessuten verken trengte de, eller ønsket, å delta i noen fagforening. De var fiskebønder - sjølhjulpne - og stod som sådan svært langt unna arbeiderbevegelsens ideologiske fundament.

 På motsatt side stod de omreisende arbeiderne, s.k. "rallarar" eller "slusk". Disse var ofte klassebevisste, opptatt av organisering og solidaritet. Slusken sørget for ei radikalisering av det politiske liv i byen, og bidrog til etablering av foreninger innenfor de fleste bygningsfag, og til dannelsen av byens lokallag av Arbeiderpartiet.

Keith Richards, Henrik Ibsen og Hellesylt

Som så mange andre brukte jeg deler av juleferien til å lese Keit Richards' selvbiografi, "Livet". For en som har fulgt denne gruppa mer eller mindre jevnt, siden midten av 60-åra ga Stones-gitaristens framstilling derfor en rekke assosiasjoner også knyttet til egen oppvekst:

"Raadhuset" i Ålesund rives.

"Raadhuset" , en søndag seint i november 1910, i det gravemaskinen gjør seg klar.

I disse dager fjernes det såkalte "Raadhuset" fra tomta ved Høgskolen i Ålesund. "Raadhuset" bærer med seg en historie som kan knyttes til utgangspunktet for byens visuelle utforming for mer enn hundre år siden. Defor er det vel verdt å dvele litt ved opprinnelsen til dette bygget:

Trenaglen fra "Fox" - Epilog



Trenaglen fra "Fox". (Foto: Ragnar H. Albertsen.)

John Franklin var født i den engelske småbyen Spilsby i Lincolnshire i 1786. Som ett av 12 barn måtte han tidlig ut for å tjene til livets opphold. Og allerede som fjortenåring gikk han inn i den britiske marinen. Her ble Franklin værende, og deltok både i slaget på København red i 1801 og i slaget ved Trafalgar i 1805. I 1820-årene ledet han flere ekspedisjoner som skulle utforske nordkysten av Canada. På den første av disse, Coppermine-ekspedisjonen, døde 11 av 20 deltakere av sult. De andre overlevde ved bokstavelig talt å spise alt som var tilgjengelig - til de ble berget av indianere. Etter dette ble John Franklin kjent som "Mannen som spiste støvlene sine".

Trenaglen fra "Fox". Del 2:

Sir John Franklin

Sir John Franklin var 59 år da den britiske regjeringen i 1845 ba ham om å lede en ekspedisjon for å utforske Nordvestpassasjen. Nå var ikke dette noe ukjent terreng for den erfarne admiralen. Han hadde ledet flere ekspedisjoner i arktiske strøk tidligere, og også seilt gjennom deler av dette området. 500 kilometer av passasjen var imidlertid ennå ikke kartlagt.

Så den 19. mai 1845 la Franklin av gårde med sine to skip, HMS "Erebus" og HMS "Terror". Foruten seil var skipene også utstyrt med dampmaskiner. Dermed kunne de gjøre ei fart på 4 knop. Ombord var det et mannskap på 134, og proviant og forsyninger for 3 år.

Trenaglen fra "Fox". Del 1.

Aalesunds Museum (bilde fra museets hjemmeside)

En  trenagle. Gjenget. 2o cm lang med en diameter på 3,5 cm. Det var museumsgjenstanden jeg satt bøyd over en høstdag for noen og tjue år siden. Kjellerrommet på Aalesunds Museum var fylt med gjenstander, av ymse størrrelser, slag og tilstand. Gjenstandene var delt i to grupper; de som hadde fått et løpenummer med museets signatur, og de som ikke hadde noe slikt. Den siste gruppen var den enkleste. Den kunne bare omplasseres for videre lagring. Den første gruppen hørte til i kategorien protokollførte, tilhørte museets tilvekst gjennom snart hundre år, og måtte dermed behandles med utstrakt grad av ydmykhet og respekt.