"Talabot" og salongpiken fra Ålesund

Kaptein Albert Toft hadde fått beskjed om at den forseglede ordren om bestemmelsested ikke måtte åpnes før skipet hadde lettet anker fra den overfylte havna i Alexandria. Da MS "Talabot" begynte innlastingen, oppdaget imidlertid mannskapet at kassene allerede var merket: ”MALTA” stod det, med store, tydelige bokstaver. Året var 1942; det aller mest dystre av alle de dystre krigsåra. Datoen var 1. mars.

Malta, denne britiske besittelsen i Middelhavet, var beleiret av aksemaktene - og under konstant angrep. Beboerne holdt fremdeles stand, men situasjonen var i ferd med å bli desperat. Nesten uten ammunisjon, og med mangel på det aller meste av andre varer, var det bare et spørsmål om tid før øya måtte overgis. 

Albert Toft visste nok hva han ga seg ut på. Overfarten fra den egyptiske havnebyen til den beleirede øya var ekstremt risikofylt, og konvoiene til Malta var allerede kjent som "Dødskonvoiene", på grunn av de høye tapstallene. Kapteinen tok sine forholdsregler, og vurderte mannskapet nøye før avreise. Ville de makte en slik tur? Eller ville enkelte bryte sammen under det ekstreme presset? De foregående konvoiene til Malta var tilintetgjort, og sykehusene i Alexandria var overfylte av skadde og lemlestede sjøfolk. Kapteinen forteller:

"...Aldri har jeg fulgt så nøye med mitt mannskaps gjøren og laden som i de hektiske dagene. Jeg gikk til og med på restaurantene for å holde et øye med hvem de var sammen med. Det forelå jo streng beskjed om at de ikke måtte røpe hvilket skip de jobbet på, hvor de skulle hen osv., og jeg var like stolt av karene mine hver gang de gikk stille og rolig ombord igjen uten å ha blandet seg med fremmede..." (Sitert etter A. H. Rasmussen: Menn uten medaljer, s. 79.)

Én av mannskapet banket på kapteinens lugar. Han ønsket å forlate skipet. Det ble ordnet. De øvrige valge å bli værende ombord. Mest skeptisk var kapteinen til å ha med seg det eneste kvinnelige besetningsmedlemmet, salongpiken Margit Johnsen. Toft ønsket at den unge ålesundskvinnen skulle mønstre av, og bli igjen i Alexandria. Kapteinen lovet henne to måneders hyre, og at hun skulle få komme ombord igjen når skipet returnerte til Egypt.  

Etter å ha tenkt seg om et par dager, bestemt Margit Johnsen seg. Hun ønsket å bli ombord: "Hun mente det ikke ville være verre for henne å dø enn for meg", berettet kapteinen, og føyde til: "Hva hennes holdning betød for moralen ombord, sier seg selv."

Den 19. mars var ”Talabot” ferdig lastet. Og dagen etter, som var en fredag, satte konvoien, med kodenavnet MW 10 og tilnavnet "Selvmordskonvoien", kursen mot Malta. Fire handelsskip var med: MS "Breconshire", MS "Clan Campbell", MS "Pampas" og MS "Talabot". Lasten var fordelt mellom skipa, og bestod av ammunisjon, bensin, parafin, hvete, kull og andre nødvendighetsvarer. De fire handelsskipene ble eskortert av 22 britiske orlogsskip. 

                                                              -----

Adskillige år seinere, nærmere bestemt 8. mai 2013, stod jeg ved Skateflua på havna i Ålesund. Anledningen var avdukinga av en byste i bronse av Margit Johnsen (1913 - 1987), salongpiken fra ”Talabot”.  Stedet fikk samtidig navnet "Margit Johnsens Plass".  Arrangementet her var høydepunktet i markeringen av fredsdagen denne første virkelige vårdagen på Sunnmøre, og mange var samlet for å hylle den vevre salongpiken med det ufattelige motet. Marinen var representert, ungdomsmusikken spilte, og museet stilte med den stolte shetlandsfarer MB "Heland". Selve avdukinga var det barnebarn av Margit Johnsen som stod for.

Konvoien MS "Talabot" var en del av, ble beskyttet av britiske skip.
Her legges det ut røyk mellom konvoien og de italienske angriperne,
slik at handelsskipa kan unnslippe. (Foto: Wikipedia.)

Beretningen til kaptein Toft stod friskt i minnet mitt hele denne ettermiddagen: 

Etter to dager i sjøen kom det første bombeangrepet. Tydelig var det "Talabot" som var det fremste målet, og bombene eksploderte tett ved skutesida.  Ved 16-tida om ettermiddagen nærmet fiendtlige krigsfartøy seg. Eskorteskipene oppdaget imidlertid dette tidsnok til å kunne få lagt ut et teppe av røyk omkring handelsskipa. Innhyllet i tykk, svart tåke kunne konvoien dermed fortsette ferden.

Flyene ga seg likevel ikke, og en time seinere ble "Talabot" angrepet av seks fly, meget nærgående sådanne - men uten å bli påført større skader. På utsida av røykteppet fortsatte sjøslaget for fullt, fram til mørkets frambrudd. Kaptein Toft fikk på dette tidspunkt beskjed om at konvoien ble oppløst. Handelsskipa måtte dermed forsøke å nå målet hver for seg.

Kapteinen var imponert over roen den 29 år gamle salongpiken viste:
"...Under angrepene var hun rundt med kaffebrettet sitt, smilende og tilsynelatende uanfektet..."

Etter ei rolig natt, angrep tyske fly på nytt. To engelske jagerfly kom til unnsetning, og holdt fienden unna - for ei stund. Nye angrep fulgte, og under heftig bombardement var det med nød og neppe at ”Talabot” nådde målet, Grand Harbour, havna i Valetta. Kaptein Toft forteller:

"...Klokken 9.45 fikk vi los ombord, men vi var ikke fortøyet før ved fem-tiden om ettermiddagen. Det var luftangrep så og si uten stans, og den voldsomme ilden fra luftvernbatteriene førte til at det haglet med glødende, skjærende stål ned fra himmelen hele dagen. Det var bare å finne dekning så godt det lot seg gjøre..."

Margit Johnsen, i sitt hvite forkle, mottar British Empire Medal
for sin innsats ombord i "Talabot". (Foto: Wikipedia).

"Talabot" ble losset i løpet av to dager. Den tredje dagen startet bombeangrepene igjen. 300 Stukas-fly fra basen på Sicilia omgjorde Grand Harbour til et eneste stort ildhav. Mannskapet hadde søkt tilflukt på land. Og fra tilfluktsrommet måtte kaptein Toft være hjelpeløs tilskuer til at Talabot ble truffet. Ei bombe slo ned på babord side av båtdekket. Den gikk gjennom shelterdekk og hoveddekk, og eksploderte i maskinrommet. Ei ny bombe traff skutesida, og skipet begynte å brenne. Sammen med et par av mannskapet gjorde Toft fortvilte forsøk på å slukke brannen. Men forgjeves. Han måtte dermed på land for å varsle om at "Talabot" kunne gå i lufta når som helst, og fikk sørget for at de nærmeste bydelene ble evakuert.

Deretter bar det ombord til lugaren for å få hentet noen personlige eiendeler, før kapteinen måtte forlate sitt kjære skip for aller siste gang. På grunn av den intense brannen var midtskipet rødglødende, og det freste under skosålene da Toft sprang over dekket. Akkurat i det øyeblikket oppdaget han salongpiken Margit:

"...En episode skal aldri glemmes. Like før jeg skulle forlate skipet for siste gang, kom plutselig den tapre salongpiken Margit opp til meg. Det var midt i et luftangrep og hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. Hverken katten eller vi andre kunne utrette noe mer. Vi var de siste som gikk fra borde - Margit, katten og jeg...."

Neste dag var det bare vrak igjen av det stolte skipet.