tirsdag 13. april 2010

Da Borgundkirka brant.


Det var vindstille om morgenen onsdag 13. april 1904. Så allerede i 5-tida var Fredrik Lervik på beina. Etter at han hadde gjort unna de pliktene som fulgte med forpakterjobben ved Borgund prestegård, bestemte han seg for å dra ut og trekke de garna han hadde satt ut dagen i forvegen. Han fikk med seg Elias Gaaseide, og sammen rodde de ut på den morgenblanke Borgundfjorden.

Kirka brenner!
Lervik og Gaaseide hadde akkurat fått trukket det siste garnet over ripa da de oppdaget ei gråsvart røyksøyle som steig til værs fra prestegården. Det var likevel ikke derfra røyken kom. Nei, det var selveste kirka som stod i lys lue! De heiv seg over årene, fossrodde i land, og skyndte seg opp til kirka - men, døra var låst! De fikk hentet en nøkkel, og Lervik fikk opp døra: Gjennom en vegg av tjukk røyk skimtet han at det brant kraftig i koret bak alteret, og i døra inn til sakristiet.


Flere kom til, og sammen forsøkte de å pøse vann over flammene. Men det var fårfengt: ilden hadde forlengst fått overtaket.Så da prosten, Dietrichson, kom i halv åtte-tida, var altertavla allerede nedbrent. Dietrichson og de andre gjorde iherdige forsøk på å berge ut noe av inventaret. Kveldende røyk og intens varme gjorde at de snart måtte evakuere bygninga. Og i åttetida falt kirketårnet sammen.

Telefonforbindelse fantes i 1904, men sentralen var stengt om natta. Derfor tok det ennå ei tid før brannmannskap kom til stedet. Og da brannsprøyta "Parat" ankret opp ved prestegården, var det bare å konstatere det sørgelig faktum: Den gamle Borgundkirka lot seg ikke berge.

Påsatt
Raskt ble det slått fast at der hadde vært folk i kirka, og at der var gjort opp ild i et skap under alterbordet. I dette skapet var det blant annet oppbevart ei sølveske med nattverdsbrød. Eska var forsvunnet, men innholdet lå slengt utover gulvet. Det ble organisert manngard for å finne spor etter brannstifteren. Og i skogen bak kirka fant man snart flere gjenstander: 2 lysestaker, 2 sølvasjetter, 1 vinglass og et par lys.Seinere ble det også funnet diverse verktøy samt et nøkkelsett med nøkkel som passet til kirkedøra. Men noen gjerningsmann var det ikke mulig å spore opp.

Avisene
Avisene var, naturlig nok, meget oppbrakt over ugjerninga. I Søndmørsposten karakteriserte Anders Hovden brannen som et ubotelig tap for heile Sunnmøre. Og Søndmøre Folketidende rettet følgende spørsmål til politiet: "...føres der ordentlig Politiopsyn det det omstreifende Pak, som efter Branden i Aalesund har været hyppige Gjæster i vore Gader? At Ugjærningerne ikke skyldes nogen av Aalesunds eller Borgunds Befolkning, haaber vi i det længste..." 

Det var imidlertid en av distriktetes egne innbyggere som mistanken etter hvert tok til å rette seg mot. 35-åringen som kom i politiets søkelys, var fra Borgund. Han ble pågrepet i Stordal i midten av mai. Vedkommende innrømmet å ha vært på åstedet den morgenen brannen brøt ut, men nektet for å ha noe med ildspåsettelsen å gjøre.

Forhør og frikjenning
Flere vitenutsagn pekte likevel i retning av 35-åringen. Så 26. mai ble saken tatt opp i forhørsretten. Da behandlingen ble avsluttet 22. juni, var i alt 80 vitner blitt avhørt.

Ett vitne mente å ha sett den mistenkte huke seg ned bak steingarden ved kirka i halvni-tida branndagen. Den mistenkte innrømmet det, men hevdet at han hadde deltatt i leitinga ette forsvunne gjenstander. Et annet vitne hevdet å ha sett en nokså høy mann, muligens beruset, og iført skyggelue, spasere innover vegen mot kirka omkring midnatt natt til den 13. Flere av dem som hadde truffet 35-åringen på åstedet denne morgenen, hevdet at det luktet alkohol av ham. Selv påstod han at han kun hadde drukket rigabalsam, som han hadde kjøpt på apoteket dagen i forvegen. Apotekeren vitnet, og bekreftet dette. Påtalemyndighetene mente likevel at de mange vitneutsagnene pekte i retning av 35-åringen, og bestemte at saken skulle føres videre.

Så den 14. september ble saken tatt opp til behandling i lagmannsretten i Molde. Men trass i både åstedsbefaring og omfattende eksaminasjoner av såvel vitner som av tiltalte, kom det likevel ikke fram opplysninger som kunne danne grunnlag for en fellende dom. Dermed ble 35-åringen frikjent, og saken lagt vekk.

Avskjed
Den siste søndagen i april holdt prost Dietrichson avskjedsgudstjeneste ved ruinene av den nedbrente kirka.Været var strålende, og en stor folkemengde var samlet. Det var allerede klart at ei ny kirke skulle reises på stedet, og at de gamle grunnmurene skulle danne fundamentet for denne. Likevel var det ei tung avskjed å ta; med et kirkebygg som hadde sitt opphav tilbake til 1600-tallet, ja, deler av den heilt tilbake til middelalderen. Og stemningen de følte, disse som var samlet omkring kirkeruinene denne vedmodige vårdagen i 1904, ble slik formidlet av Søndmøre Folketidende (2/5-1904):
"...rundt de gamle Kirkemure var det saa overmaade øde og trist. Det frøs i en ved Tanken om, at der virkelig skal findes Mennesker, der kunde udføre en saa ussel Nidingsdaad som at røve og brende av det gamle ærverdige Gudshus(...) Prosten udtalte tilslut Menighedens Farvel og Tak for, hvad den gamle Kirke havde ydet..."






2 kommentarer:

  1. Triste greier, synd dei ikke tok den skyldige!
    Bra dei fikk opp ei god erstatning i alle fall :)
    Ragnhild

    SvarSlett
  2. "Evig eies kun det tapte" heter det og nå eier vi altså 2 kirker; en som historie og en om vi kan benytte daglig. Noe både kan og skal vel forgå for at vi skal kunne utvikle oss som menneske og skape nye historier. Dagens Borgund Kirke er et fantastisk byggverk og en samlingsplass å bli glad i. Uten brannen hadde vi ikke hatt denne storheten.
    Menneskesinnet er lunefullt og ustadig. Det kan vi leve med, men ikke det historieløse mennesket. I så måte er din fortelling om kirkas skjebne både interessant og viktig.

    SvarSlett