I 1897 gikk det første 1.mai-toget gjennom gatene i Ålesund. Da steinarbeidere var de som dominerte prosesjonen, har dette i ettertid blitt hetende Steinbrytertoget. Noe symbolsk er det også over dette navnet: De brøt utvilsomt nytt land med sitt krav om 8-timers dag; de par hundre deltakerne som sluttet opp om toget. Kravet innledet nemlig en periode av reformer som samlet kom til å danne fundamentet for det som vi i dag betegner som den norske velferdsstaten. Og at det lyktes å få gjort 1. mai til en politisk kampdag også i Ålesund, det kan vi blant annet takke venstreavisa Søndmørsposten for!
Bakgrunn
Bakgrunnen for arrangementet i 1897 var dannelsen av den Andre Internasjonale i Paris åtte år tidligere. Der var det blitt vedtatt å gjøre 1. mai til en internasjonal kampdag for arbeiderklassen. På denne dagen skulle det mobiliseres til demonstrasjoner for sosiale og politiske reformer. I første omgang var kampen for 8-timersdagen den viktigste.
I Ålesund var det to personer som stilte seg i spissen for å få til ei slik markering også her: Den ene var Bernhard Riise; en ung malersvenn som i flere år hadde agitert for at arbeidere burde organisere seg i fagforeninger. I 1896 hadde han lyktes med å få dannet Malersvennenes forening. Denne første fagforening i Ålesund fikk også i stand en av landets første kollektive tariffavtaler. Denne ga malersvennene 9-timers arbeidsdag, samt et lønnsnivå på 35-45 øre timen.
Den andre var Erik Petterson: en svensk steinarbeider som etter å ha vært med på et forlis utenfor sunnmørskysten, hadde slått seg ned i Ålesund. Petterson var en del eldre enn Riise, og hadde også lengre erfaring med fagforeningsarbeid.
I januar 1897 hadde disse to fått opprettet en samorganisasjon av fagforeninger, der det som fantes av slike i Ålesund, var representert. Foruten malersvenner og steinarbeidere, bestod samorganisasjonen av repslagere, skomakersvenner, tømrer- og bygningsarbeidere, blikkenslagere samt fiskere og kaiarbeidere.
Om samtlige av disse foreningene så seg tjent med et nærmere faglig samarbeid for å bedre arbeidsfolks levekår, var enigheten betraktelig mindre når det gjaldt valg av kampmidler. Derfor fikk heller ikke Riise og Petterson til noe felles initiativ for å markere 1. mai.
Andre allianser
Riise og Petterson lot seg likevel ikke stanse. De valgte i stedet å søke støtte der slik var å finne. I dette tilfellet fant de det i venstrekretsen rundt Søndmørsposten. Redaktør Ivar Flem stilte seg udelt positivt til initiativet, og avisa ofret adskillig spalteplass på saken utover våren.
I en omfangsrik lederartikkel 28. april, gikk redaktøren ut med ei sterk oppfordring om at flest mulig burde slutte opp om tiltaket: Innledningsvis tok artikkelen for seg arbeiderklassens situasjon, og påpekte at "...hele arbeiderens liv gaar, som det nu er, op i et uafladelig og uafbrudt slit for at skaffe sig og sine det nødtørftigste til legemets underhold..."
Arbeidsfolk burde imidlertid også gis anledning til å leve et liv utover "...det haarde madstræv..." En arbeidsdag på 8 timer, fulgt av 8 timers hvile og 8 timers søvn, kunde nettopp bidra til å skape "...en ganske anderledes livskraftig, oplyst og lykkelig arbeiderstand..."
Avslutningsvis ble arbeidsgiverne oppfordret til ikke å legge hindringer i vegen for tiltaket. Arbeiderne, på sin side, burde slutte direkte opp om toget, uten å bruke tid på å gå hjem og skifte til finklær.
Det viktigste var å vise at 1. mai var blitt til noe mer enn en vanlig arbeidsdag!
Fra Aspøyskolen til Godtemplaren
Dagen opprant, med en 8-skudds salutt kl. 9. Etter arbeidstid tok så folk til å samles ved startpunktet for det planlagte toget. Så kl. 17.00 satte prosesjonen seg i bevegelse fra Aspøyskolen, øverst i Kirkegata.
I følge Søndmøstposten talte prosesjonen 200 deltakere. Byens konservative avis, Søndmøre Folketidende , mente at dette anslaget var for høyt: 170 var et mer realistisk tall. Steinarbeiderne var som sagt i flertall, og det var da også Erik Petterson som skulle holde talen for dagen.
Om der hadde vært uenighet mellom avisene om oppslutningen, var det for en liten bris å regne i forhold til den stormen som uenigheten om det som skjedde inne i godtemplarlokalet, skapte. For mens Søndmørsposten formidlet inntrykket av et arrangement i svært så siviliserte former, sparte ikke dens konservative kollega på kruttet. I følge Søndmøre Folketidende gjorde Petterson svensk-norske uttale det svært vanskelig å oppfatte hva som ble sagt. I tillegg ble talen holdt "...med vældig, af ophidseldse dirrende røst, kraftige gestikulasjoner og slag i talerstolen..."
Avisa konkluderte med at å bruke "...slige skrigende opviglere..." vilde gjøre mer skade enn gavn for arbeidernes sak.
Trass i god støtte fra Søndmørsposten, ville Petterson gjerne selv ta til motmæle mot denne framstillingen. Ei hake var det imidlertid: Han kunne ikke skrive! Derfor gikk han raskt i gang med å lære seg også den kunsten. Og et drøyt halvår seinere, i januar 1898, mestet han skrivingen så godt at han like gjerne gikk i gang med å starte ei ny avis i byen; Arbeidernes Blad.
Selv om Søndmørsposten uttrykte skuffelse over oppslutninga omkring 1. mai, var avisa likevel optimistisk på arbeidernes vegne. Ivar Flem minte om hvor liten flokken rundt feiringen av 17. mai opprinnelig hadde vært. Her hadde det tatt adskillige år før dette virkelig ble en dag utenom det vanlige. For ett mente Flem iallfall kunne slås fast: noen engangsforeteelse skulle dette så visst ikke bli!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar