mandag 4. juli 2011

Finnmarkstur 2: Berlevåg Havnemuseum og Kjølnes Fyr.


Med ryggen mot Ishavet: Berlevåg havn.
Mitt forhold til tetrapoder var lenge fjernt. Det skal glatt innrømmes. Selvsagt så jeg filmen «Heftig og Begeistret»; om mannskoret som avholdt sangøvelsene sine ytterst ute på moloen i Berlevåg. Med bølger opp i hushøyde og stadige stormbyger virvlende inn fra Ishavet, er det vel få steder i Norge som kan kalles mer værhardt enn dette.
Så når hurtigruta ankommer Berlevåg denne onsdagskvelden i juni, er det framfor alt ett spørsmål som melder seg der vi står ved rekka og skuer inn mot dette nordvendte fiskeværet ytterst ute på finnmarkskysten: Hva er det som må til for at folk skal kunne bo og livnære seg under slike barske forhold? For oss som er spente på slikt, finnes det én måte å finne svaret på. Og det er å oppsøke stedets museum:
Fra havnemuseet si båtsamling.

Berlevåg Havnemuseum
Utstillingene ved Berlevåg Havnemuseum fokuserer også nettopp på dèt: Bakgrunnen for framveksten av fiskeværet. Her vises blant annet en film om utbyggingen av det sinnrike molosystemet som måtte til for å holde bølger og brottsjøer unna dette værutsatte stedet.

Bestrebelsene for å skape trygge havneforhold, dannet dermed rammen for næringsutøvelse; også i bokstavelig forstand: I og med at havbunnen utenfor Berlevåg består av grunne fiskebanker, er her kort veg til feltet. Det var nok også bakgrunnen for at fiskebønder tok til å slå seg ned på stedet fra 1850-tallet av. På havnemuseet finner vi fyldig og mangfoldig informasjon om denne utviklingen. Her fortelles historien om hvorledes Berlevåg med åra endrer karakter; fra det naturalhusholdet som fiskerbonden representerte, til å bli en innvevd del av moderne markedsøkonomi. Dette skjer til tross for at Berlevåg var uten forbindelse med riksveg-nettet inntil 1959, og hadde konstant vinterstengte veger fram til 80-åra.

Under slike forhold sier det seg selv at sjøforbindelsen var livsviktig. Dette illustreres aller tydeligst i det såkalte pramhuset ved museet. Pramhuset rommer den åpne båten, prammen, som ble brukt til å frakte gods og passasjerer ut til hurtigruta og andre større båter - før dypvannskaia kom på plass. I båten står også ei kurv plassert. Den tida hurtigruta lå for anker ute i bukta, ble kurva brukt til å heise folk om bord. En svært lite trivelig, og vel også ganske fornedrende opplevelse for de som hang og dinglet langs rekka under hurtigrute-turistenes ivrige fotografering, vil jeg tro.
Tetrapode : Her som museumslogo.

For å få slutt på slike forhold måtte der altså tetrapoder til. Nettopp disse firbeinte betongklossene – eller betongstjernene; for øvrig en fransk oppfinnelse - gjør at moloene i dag kan stå i mot selv de mest tøffe angrep fra vind og fra hav. For når tetrapodene legges på en bestemt måte, griper «beina» inn i hverandre. Dermed skapes et fundament som er solid nok til å tåle større påkjenninger enn noen annen molokonstruksjon. Så når tetrapodene ble satt på plass på 60-tallet, fikk Berlevåg endelig sikre havneforhold.




Kjølnes Fyr.
Kjølnes Fyr
Fra Berlevåg går turen til Kjølnes Fyr for overnatting. De mest arkeologisk anlagte av forsamlingen får også være med på vandring til en av de sjeldne mangeroms-tuftene som er funnet, like vest for fyrstasjonen. Vi andre klatrer opp i fyret, mens vertinnen på Kjølnes beretter levende om kjente og ukjente som har besteget de samme trappene, og betraktet de ulike miniatyrskulpturene som finnes på hver avsats, på sin veg opp til toppen av dette 22 meter høye tårnet.

På vår veg får vi også et blikk inn i Kjølnes sitt spesialtilbud; brudesuiten. Ikke mange fyrstasjoner har slikt å by på! Ei bryllupsnatt her i tårnet, mens vinden uler og Nordishavet fråder få meter unna – er utvilsomt av de opplevelser som bør kunne kalles skjellsettende.
Brudesuiten i fyrtårnet.

Dette til tross; det er nok tetrapodene; deres fortrinnelige funksjonalitet, og deres samfunnsbyggende nødvendighet - som sterkest sitter i minnet, i det jeg dagen etter forlater Finnmarkskysten for å sette kursen sørover.

Fremdeles med Emmy The Great som musikalsk reisefølge. Hun har, så vidt jeg vet, verken sunget om moloer eller om fyrtårn. Men tårn er hun likevel innom. Så her er «Trellick Tower»:



2 kommentarer:

  1. Kjære Ivar.
    Takk for flott og interessant innlegg om Berlevåg. -Og t.o.m. med musikalsk avslutning!
    Du kan mye om bruk av multimedia. Jeg er rene "novisen" i forhold!

    Fortsatt god sommer.

    SvarSlett
  2. Takk skal du ha, Aud! Prøver å formidle noen av de flotte inntrykkene fra turen til Finnmark. Hadde noen virkelig minneverdige dager der!

    Fortsatt fin sommer til dere også!

    SvarSlett