Om fyr, ferdsel og farne tider

Molja med fyrlykt og Hurtigruta i bakgrunnen, fotografert en seinvinterdag i mars 2011.

Hukommelsen er en selektiv innretning. Vi bør vel være takknemlige for det. Likevel: For en som jobber på museum kan det være både nyttig og fascinerende å reflektere litt rundt hvordan historie skapes. Hvordan velger vi ut hva vi skal ta med oss inn i framtida av muntlige overleveringer, skriftlige beretninger, visuelle gjengivelser og, ikke minst, tredimensjonale gjenstander?

Årets tilskuddsbrev fra Kulturdepartementet aktualiserer slike spørsmål. Der blir musea minnet på at 2014 – og dermed 200-årsjubileet for Grunnloven – står for døra. Våre institusjoner blir oppfordret til å gå i gang med å planlegge markeringer i den forbindelse.

Oppfordringa fra departementet gjorde at jeg tok til å tenke på hvordan mine egne oppfatninger knyttet til begrep som “nasjon” og “nasjonsbygging” var blitt utformet. Det brakte meg tilbake til historiebøkene i grunnskolen: Hva la skolebøkene vekt på, når slike sentrale begrep skulle konkretiseres? Og hvordan ble dette forstått av oss som vokste opp her i Ålesund - ute ved havgapet?



Deler av Ålesund, med Aspøyskolen ruvende på høyden bak
sjøbuene i Molovegen. Godøya i bakgrunnen.



På slutten av 60-tallet, som i dag, anløp Hurtigruta Ålesund to ganger i døgnet; en på sør og en på nord. Disse ruvende skipene var velkjente innslag i bybildet; der de lå trygt fortøyd ved Skansekaia. Hurtigruta var imidlertid også mer enn det: Dens tilstedeværelse ga oss en daglig påminnelse om at Ålesund og Sunnmøre var en del av et mye større geografisk område; nemlig norskekysten. Langs store deler av norskekysten, så langt sør som til Bergen – og så uendelig langt nord som til Kirkenes, både bodde og virket adskillige mengder mennesker som Hurtigruta også stod til tjeneste for.

Når vi streifet omkring i bygatene i langfriminuttet eller etter skoleslutt hendte det at vi så at Hurtigruta kom og at Hurtigruta gikk. Noe særlig vesen gjorde vi neppe av den saken. Det var slik det alltid hadde vært – og slik det sikkert skulle være. Vel tilbake i klasserommet fikk vi høre mye både om Grunnloven og om framveksten av Norge som nasjon. Vi fikk også vite at utbygging av kommunikasjonslinjer var avgjørende for å kunne skape én nasjon ut av dette vidstrakte og tidvis uframkommelige fjell- og fjordlandet. Helt avgjørende, faktisk. Og for å få det til måtte jernbanen bygges ut. Årene 1851, da togstrekningen mellom Kristiania og Eidsvoll ble påbegynt, og 1854, da den ble fullført, fikk dermed også symbolsk betydning; som merkeår i nasjonsbyggingsbestrebelsene. Derom talte historiepensumet både tydelig og klart. Hurtigruta derimot, som var en del av vårt daglige liv, ble knapt nok ofret omtale overhodet.

Siden mine skoledager har mye skjedd; også innenfor historiepensumet. Den betydning kystleia har hatt for nasjonsbyggingen har utvilsomt blitt anerkjent og vektlagt i en ganske annen grad enn da vi ungdomsskoleelevene sleit med å huske årstalla for jernbaneutbyggingen i Norge. 200-årsjubileet for Grunnloven bør likevel nettopp brukes til å trekke fram kysten som stamveg. For fremdeles trengs fokus på denne stamvegen; både i et historisk og i et framtidsretta perspektiv.

Runde fyr. Fyrstasjonen her er den eldste på
Sunnmøre, etablert i 1767. (Foto: Rune Nylund Larsen.)

I en slik forbindelse er det mange tema som kan belyses, og mange innfallsvinkler som kan velges. Ett eksempel er den betydning de mange fyrstasjonene har hatt, og fremdeles har, for samferdsel og bosetting. Langs hele kysten finner vi de svært synlige, meterhøye monumentene, konstant blinkende fra steile holmer og skumoverstrødde skjær. Som urokkelige utropstegn i stein minner de oss stadig på hva som til alle tider har vært landets viktigste ferdselsåre.

Etter hvert er det gitt ut en rekke bøker og artikler som er med på å tydeliggjøre at bygging av fyr og merker langs kysten faktisk var en viktig del av nasjonsbyggingen. Som eksempel kan nevnes boka “Fyrene. Kystens katedraler” som kom i 2009, og som et par av bildene her er hentet fra. Gjennom poengterte tekster, tydelige faktarammer og fortellende fotografier, framhever forfatter Knut Baar Kristoffersen og fotograf Rune Nylund Larsen nettopp de mange fyrstasjonenes betydning for samferdselen langs kysten. Fyrbyggerne blir da delaktige i moderniseringen av Norge på lik linje med de som bygde veger, anla jernbaner og fabrikker, konstruerte bruer og sprengte ut tunneler.

 En nyttig påminnelse, det! Ikke minst ved opptakten til det store nasjonaljubileet.

Alnes Fyr.
 Fyrstasjonen her på nordsida av Godøya
 ble etablert i 1853. (Foto: Rune Nylund Larsen.)