Om akevitt, agentinner og artenes opprinnelse

Trondhjems Sjøfartsmuseum.

Synlig er det. Og sentralt. Fra samtlige sider. Beliggende midt mellom hotell Royal Garden og broa som går over til bydelen Solsiden.  Likevel er jeg den eneste besøkende denne lørdagen midt i november. Slik bør det så absolutt ikke være! Trondhjems Sjøfartsmuseum synliggjør nemlig viktige brikker i det puslespillet som utgjør denne byens lange og mangfoldige historie.

Fra utstillingene i første etasje.

Vel inne viser det seg at huset er uventet romslig. Utstillingene fordeles over to etasjer, tematisk tilpasset rominndelingen i den gamle murbygningen på Brattøra; der museet for øvrig har hatt tilhold siden 1971. I første etasje er det utstilt en rekke modeller av større og mindre fartøyer fra ulike tidsperioder. Hovedfokus her er på dampskipsperioden. Den imponerende modellsamlingen gir et tydelig innblikk i de stolte sjøfartstradisjonene som byen bærer med seg.

Utstillingene i andre etasje er viet sjøfart og sjøfolk.

I andre etasje er utstillingene nærmere konsentrert om sjøfartsbyen og skipsbyggingsbyen Trondheim, og om sjømannslivet. Ved hjelp av montrer innfelt i veggene fortelles det om alt fra etablering av skipsverft, via mer eller mindre eksotiske gjenstander som sjøfolka brakte med seg hjem, til fart i farlige farvann med sjørøveri og forlis.

Enkelthistoriene fascinerer. Ikke minst den om linjeakevitten:

(foto: Wiki/Strinda:)

Catharina Meincke Lysholm (1744 – 1815) må sies å ha spilt en rolle i oppdagelsen av linjeakevittens kvaliteter. Som ung enke drev hun forretningene videre etter sin avdøde mann, Broder B. Lysholm. I 1779 var Catharina med på å etablere Trondhjems Skibsværft, på Bakklandet. Her ble det bygd skip som gikk i langfart for eget rederi.

Enkefru Lysholm, eller «Hoffagentinnen» som hun ble kalt, regnes som en svært innflytelsesrik forretningskvinne - i ei tid da det jo var rimelig langt mellom slike. Selv om hun trakk seg ut av aktiv forretningsdrift i allerede 1790, kom hun til å være en sentral skikkelse i byens næringsliv, og, ikke minst, selskapsliv, også i åra som fulgte. Så sterk var hennes posisjon, sies det, at det ble saluttert i Trondheim hver gang «Hoffagentinnen» ankom byen.

 «Trondhjems Prøve», som for øvrig var det første skipet som ble bygd ved Trondhjems Skibsværft, la i 1805 ut fra havna i byen. Skipet var fullastet med eksportvarer av ulikt slag. Målet for ferden var de hollandske besittelser i det fjerne Østen – dagens Indonesia. Blant varene om bord fantes der også noen tønner med potetbrennevin. Brennevinet var lagret på eikefat, som tidligere hadde vært brukt til lagring av vin. Håpet var at potetbrennevinet skulle falle i smak også på den andre siden av kloden.

Linjeakevitt - i monter.

Her ble imidlertid de driftige trønderske eksportørene skuffet. For verken innfødte eller hollandske styresmakter syntes noe særlig om denne drikken fra det høye nord. Da var det lokalproduserte brennevinet langt å foretrekke. Så mens de øvrige varene fant ivrige kjøpere, måtte eikefatene til slutt lastes om bord i skipet igjen, og fraktes tilbake til Norge.  Og i 1807, like før jul, ankret «Trondhjems Prøve» igjen opp på havna i Trondheim, medbringende brennevinet.

Om det skyldtes ekstra behov for en førjulsdram, eller om der lå andre årsaker bak, vites ikke. Iallfall ble det tatt smaksprøver av dette brennevinet som hadde krysset ekvator to ganger. Prøvesmakingen ga en ganske annen opplevelse enn den dette fluidet hadde gitt før det la ut på sin lange seilas. Denne gang smakte det faktisk som et helt annet produkt! Den konklusjonen delte de, alle som testet det hjemkomne brennevinet.  Således ble linjeakevitten til. Og det i Trondheim for ganske nøyaktig 205 år siden; midt under bitre napoleonskriger og i ei ellers hektisk førjulsstrid. 

                                              ------------------------

                         

Charles Robert Darwin. (foto: Wikipedia.)

I desember 1831, 24 år etter at «Trondhjems Prøve» var trygt tilbake i trønderhovedstaden, la en ung Charles Darwin ut på ei lang sjøreise. Trass i farens tydelige skepsis, hadde det til slutt lyktes det den unge naturfagentusiasten å få bli med marinekapteinen og naturforskeren Robert FitzRoy på hans planlagte jordomseiling med HMS «Beagle». Hele fem år varte turen, og omtrent to tredjedeler av tida brukte Darwin til å utføre undersøkelser på de landområdene skipet passerte. Studiene han foretok, ikke minst på det søramerikanske kontinent, dannet grunnlaget for Darwins utforming av utviklingslæren. Den læren har som kjent satt svært solide spor etter seg – på flere områder. Faktisk også i musikken.

Så da passer det å avslutte med The Low Anthem og «Charlie Darwin» - mens jeg funderer på hva som hadde skjedd dersom Charles’ far virkelig hadde fått viljen sin til slutt: