Ved milesteinen

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland. Nicolaikirken nærmest.

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland, Nicolaikirken og Mariakirken, er vel verdt å dvele ved. Ikke minst på en sein ettermiddag i oktober.  Stillheten, sammen med skyggene som sakte senkes ned fra de kompakte steinbygningene og brer seg utover gravsteinene som omgir dem; der de forlenges etter hvert som dag omskapes til kveld, setter ei stemning hvor tid ikke lenger innebærer avstand. Snarere fornemmes tett tilstedeværelse i det som en gang har vært.

To kirker - i møte med en dikter.

Kirkene

Nicolaikirken er størst av de to. Den har plass til 250 mennesker. Nicolaikirken ble bygget omkring 1150, og var trolig kirke for hele Hadeland fylke. Den er oppført som en basilika, med midtskip og to sideskip med kraftige søylerekker i romansk stil. Mariakirken er eldre, og mindre – med plass til 150 mennesker.  Den framstår i dag som en langkirke i romansk-gotisk stil. Mariakirken ble trolig brukt som sognekirke for Gran sogn.

Utenfor porten til søsterkirkene står en milestein plassert. Milesteinen forteller at herfra er det nøyaktig 533 km til Nidaros. Steinen viser oss at Granavollen var mer enn et religiøst samlingssted. Granavollen var også et stoppested for folk på vandring; både for pilegrimer og for dem som var ute på langt mer prosaiske ekspedisjoner enn som så. 

Dikteren

Gjennom skyminga skimtes et mannshode. Det står plassert ved inngangsporten til kirkegården. Hodet er støpt i bronse. Hvilende på en sokkel av stein.  Blikket er skarpt og klart, og rettet mot inngangsdøra til Nicolaikirken. Selv den mest hastige kirkegjenger klarer neppe å unngå de skarpe,  granskende øynene til Aasmund Olavsson Vinje. For det er han som har fått sitt minnesmerke her ved søsterkirkene. «3000 landsmenner sette detta minnet paa legstaden hans» - står det på steinen.

Aasmund Olavsson Vinje på sin sokkel.

Sommeren 1870 kom Vinje hit. Da hadde den 52 år gamle dikteren vært syk ei stund. Tapet av kona, som døde 12. april samme år, gikk hardt inn på ham, og tilstanden forverret seg. Vinje ble innlagt på Rikshospitalet, men lengtet til fjells. Så han sørget for å bli utskrevet, og ga seg av sted nordover. Vinje la inn et stopp her på Granavollen. Han fikk losji på garden Sjo hos sin gode venn, pastor A. Chr. Bang. Og her, på gjesterommet på garden, sovnet Aasmund Olavsson Vinje stille inn, om morgenen den 30. juli i 1870.

Flogvitet Vinje, fra bratteste Telemark; fjellmannen som ga selveste Jotunheimen sitt navn, endte altså sine dager her - på flate Hadeland.  Paradoksalt det også. På linje med det at to kirker står her, tett i tett. Likevel: Utstråler ikke de to praktbygningene en smule stolthet, nærmest selvgodhet? Gjennom halvmørke synes det iallfall slik. Og hvorfor skulle de da ikke det? Sammen har de jo trosset tidens forgjengelighet i snart 1000 år. I seg selv en prestasjon som er de aller færreste bygninger forunt. Og stadig kneiser søsterkirkene her, høyt hevet over alt omkring dem; som en egen, visuell kategori her på flatlandet.

I denne bygninga på garden Sjo
 døde dikteren Vinje den 30. juli i 1870.

 Stolthet er også et ord som kan brukes om språkmannen og journalisten, lyrikeren og fjellvandreren Vinje. Vinjes stolthet, og ikke minst hans mot, skinner også gjennom i Ivar Aasen sine ord om ham:

«…Han var ikke plaget af denne Frygsomhed og Blyghed, som ofte er til Besvær for unge Mænd af Bondestanden, naar de komme du i en videre Kreds; tvertimod optraadte han i Skrift og Tale med en saadan Djærvhed, at det af og til vagte Ængstelse hos hans Venner og Uvilje paa visse andre Steder…»

Aasmund Olavsson Vinje levde et liv på vandring, som en rastløs og søkende sjel. Betegnende derfor, at han fikk sitt siste hvilested nettopp her på Granavollen. Mellom milesteinen og søsterkirkene. Mellom symbolene på tidløshet og opphøyd ro, og den konstante påminnelsen om vegen videre - og om målet som et annet sted enn her. 

Kan hende fant også Vinje det han søkte nettopp her, i brytningen mellom hvile og oppbrudd. Kan hende kan historien også leses slik. Iallfall synes det som en besnærende tanke, i den timen da ettermiddag blir til kveld; idet himmelen omskaper til sort sin siste rest av rosa, og omgivelsenes konturer sakte viskes ut; av milestein, av kirkespir - og av en dikters grav.

Søsterkirkene i skyminga.

-----------

Sammen med Ivar Aasen var Aasmund Olavsson Vinje en pioner når det gjaldt å forfatte sangbar lyrikk på nynorsk.
Ett eksempel er diktet «Den dag kjem aldri»: