Trær falt, men Kniven stod

Kniven, med Ålesund og Godøya i bakgrunnen - fotografert den 28. desember 2011.

«Kniven står der iallfall fremdeles!» - Det var det første som slo meg da jeg nærmet meg Fjellstua et par dager etter uværet første juledag. Orkanen Dagmar hadde herjet stygt her på Nordvestlandet. Ikke bare med skog – men også med folk og fe, hustak, naust, hytter, campingvogner – ja, til og med ei kunstgrasbane var blitt orkanens vergeløse offer.

På byfjellet Aksla hadde de mange nedfallstrærne omskapt stiene til hinderløyper av varierende vanskelighetsgrad. Fra Fagerlia til Fjelltun lå velvoksne nåletrær som knekte fyrstikker for den iltre damens farlige føtter. Mange av disse trærne hadde, bokstavelig talt, sine røtter helt tilbake til de skogplantingsprosjektene som ble gjennomført her tidlig på 1900-tallet.  Før den tid lå Aksla bar og snau, slik den hadde gjort siden trelasthandelens storhetstid 300 år tidligere.

Liv og røre i byparken under avdukingen av Rollon-statuen i 1914,
 mens Aksla fremdeles var bar og snau. (Foto: Aalesunds Museum.)

På 1870-tallet tok byselskapet de første initiativ til skogplanting på Aksla. 

Særlig fart i arbeidet ble det imidlertid først etter at Ålesund fikk sin egen bygartner i 1919.
Et par år seinere lanserte bygartneren ideen om «Aksla som naturpark», med tilkomstveger og naturstier:

«…Ja, fik man helt skogkle «Aksla» - god kjørevei til Fjeldtun og spadservei til Fogdegaarden – da hadde byen en herlig stor sundhedsaare borte fra Borgundveiens støv og larm».
- Slik lød den visjonære konklusjonen på bygartner Eilert Bele sitt innlegg i Aalesunds Avis den 30. november 1921.

Siden har adskillige timer med skogplanting blitt lagt ned av ungdomslag, idrettslag og andre frivillige organisasjoner. Byens skoleelever var også i mange år med på dette arbeidet. I de seinere åra har foreningen Aksla Vel gjort en enorm innsats både for å ta vare på denne «sundhedsaaren» midt i byen, og for å gjøre den enda lettere tilgjengelig.

Også bygninger fikk nærkontakt med noen av
Akslas mange trær, under orkanen Dagmar.

                                                          ------------------------------------------

Svartsmurt, rank og rett, og som alltid tilbøyelig til å vise vindretning for forbifarende og flytende farkoster av de fleste fasonger. Slik stod den altså, heldigvis fremdeles, Kniven; landemerket på vestenden av byfjellet, da jeg avla den et besøk i romjula. Fullstendig uanfektet av Dagmars heseblesende herjinger. Skulle vel egentlig bare mangle om ikke Kniven skulle klare seg denne gangen også. Kniven, som har overlevd det meste av vind og vær, bybrann og bombeangrep gjennom ett og et halvt hundre år.

Det var Byselskapet som også finansierte oppsettingen av denne vindfløyen, eller vindpila, vest på Aksla. I følge byhistoriker Harald Grytten (i «Byvandring», bind 4)  var årstallet enten 1862 eller 1867. Enten fyller dermed Kniven 150 år i inneværende år, eller den ligger ganske nært en slik alder. 

Ideen til det hele, og utformingen av Kniven, kom fra optiker Nils Svabø (1835 - 1912). Som optiker var Svabø vant med å utforme kompass og annet navigasjonsutstyr for fiskere og sjøfarende. Det heter seg at han fikk ideen da han så at fiskerne i byen brukte å stå og spytte på en finger og holde den opp i lufta, for å finne ut hvilken retning vinden kom fra. En vindretningsviser på et høyt og synlig sted måtte da være langt mer pålitelig, tenkte Svabø – og skred til verket.

Til monteringen fikk han hjelp av en svensk steinarbeider. Etter sigende skal svensken ha vært av det drikkfeldige slaget. Han måtte derfor på tro og ære love at han skulle holde seg edru under monteringsarbeidet med Kniven. At monteringen skjedde uten at der oppstod en eneste skjevhet hverken i stang, stag eller vindpil, tyder på at han holdt ord.

Kniven - like rank og rett, sine 150 år til tross.

Etter at jobben var utført, skal den svenske steinarbeideren ha blitt avholdsmann. At årsaken var at den spektakulære utsikten fra Kniven opplevdes som tilstrekkelig berusende og dermed døyvet behovet for mer kunstige stimuli, kan selvsagt ikke fastslås med sikkerhet. At teorien så absolutt bør ha noe for seg, kan nok likevel skrives under på av de mange som har hatt det privilegium å kunne sette seg ned og lene ryggen mot fundamentet til denne riktignok alderstegne, men like fullt robuste, vindpila; gjerne etter en frisk tur over fjellet, og gjerne på en stille sommerkveld; i det solskiva sakte synker ned i horisonten langt der vest....

Det var nok ikke Dagmars herjinger som fikk Nick Lowe til å komponere låten «Homewrecker». Helt upassende også i denne sammenhengen kan den vel likevel ikke sies å være: