På sokkel på museumshaugen

Streng. Faktisk en anelse morsk. På avstand, iallfall, kan det se slik ut. Ved nærmere ettersyn oppdages det milde draget i det markante ansiktet. Noe overbærende, kan hende, i blikket hans? Med et snev av det sydlandske? Kanskje skyldes det den kraftige mustasjen. Eller de markante øyenbrynene. Ett eller annet der. Ett eller annet med måten han skuer over det hvitmalte stakittgjerdet, fra sin plass i museumshagen på Østre Korsahaug i Ålesund. Skuer mot den gulmalte Rønnebergløa og mot det eneste gjenværende eksemplaret av den overbygde livbåten «Uræd». Trygt forankret den også, sin nyervervede kjendisstatus som «Norsk Attraksjon» til tross. Her, solid sikret på en sokkel av stein, på denne nesten naturstridige fjellknausen midt i en by der for øvrig dynamitten har preget utviklingen mer enn noe annet, finner vi altså bysten av Peder Elibert Tonning.

Bysten av Peder Elibert Tonning, en av de siste verkene fra billedhugger Ambrosia Tønnesen

Som en vokter står den der, med et blikk som følger en hver museal haugvandrer på veg inn i denne særpregede empirevillaen som huser Aalesunds Museum. Og uansett ærend: Bysten av Peder Elibert Tonning kan man ikke unngå å passere dersom man vil besøke Aalesunds Museum. Og hvorfor i all verden skulle man forsøke å unngå det? Det er der jo overhodet ingen grunn til! Snarere tvert i mot, tør jeg påstå. For opphavsmannens egen historie er så absolutt verdt et øyeblikks fartsdempende dveling før de byhistoriske utstillinger inntas:

Fritidsfisker som han var på sin hals, gjorde at Peder Elibert Tonning ble et årvisst innslag på hotell Union på Øye i Hjørundfjorden. Alltid på det samme hotellet, og alltid medbringende sin trofaste, spanske tjener. Før han satte kursen innover fjorden, var han like årvisst innom forretningsforbindelser i sin fødeby Ålesund. Forhandlet med dem om priser og leveranser, og tegnet nye kontrakter. Besøket ble avsluttet med en bedre bacalaomiddag på ett av byens hoteller. Årvisst det også; et sikkert sommertegn i denne lille kystbyen. Greit nok alt dette, for så vidt.  Men ikke noe av det kvalifiserer til plassering på sokkel utenfor Aalesunds Museum. Så her må det ligge andre årsaker bak:

Selv om han bodde størstedelen av sitt liv i Spania, glemte Peder Elibert Tonning aldri sin fødeby.  Generasjonene før ham hadde da også vært med på å sørge for at båndene til Ålesund var svært så solide: Bestefaren, Peder Tonning – tollbetjent og postmester - var blant dem som stod bak den vellykkede kampanjen for å skaffe Ålesund fulle losse- og ladestedsrettigheter i 1824. Peder Tonning ble byens første ordfører etter formannskapslovene i 1837, og var stortingsmann for Romsdal Amt i hele 5 perioder.

Peder Elibert Tonning ble født på Steinvågneset den 7. september 1847, knapt et halvår før unionskongen Oscar 1 valgte å tildele Ålesund formell status som by. Unge Tonning begynte sin løpebane på kontoret hos Knud Olsen, som drev fiskeforretning. Etter noen år etablerte han sin egen forretning i fisk og sild. Og tidlig på 1870-tallet utrustet han flere ekspedisjoner til området rundt Svalbard, for å fange hvitfisk og torsk. Tonning var selv med på disse turene.

Peder Elibert Tonning.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Det var helsemessige årsaker som gjorde at Peder Elibert Tonning i 1874 bestemte seg for å flytte til Spania. I Santander etablerte han importfirma for fisk og rogn, sammen med den spanske fiskeskipperen Velasco. Velasco førte for øvrig selv i mange år fartøyene «Concordia» og «Paz» i klippfiskfart mellom Spania og Norge – og var ofte innom Ålesund: Byens økende betydning som eksporthavn for fisk og fiskeprodukter gjorde det nødvendig med hyppige besøk hit.

Fra sin base i Spania gikk Tonning også inn i arbeidet med å få bygget tråleren «Hai» i 1906. «Hai» regnes som den første norskbygde tråler. Dette prosjektet må sees som en del av den ekspansjonslyst og optimisme som rådet i de maritime næringene i Ålesund i åra etter bybrannen.

Selv om trålersatsingen ikke ble noen direkte suksess, opparbeidet Tonning seg etter hvert et svært så solid firma. Da hans spanske kompanjong døde, fortsatte firmaet under navnet «E. Tonning». Tonning ble i 1898 norsk/svensk, seinere norsk, visekonsul i Santander. For sin samfunnsinnsats ble han tildelt St. Olavs Orden i 1917.

Peder Elibert Tonning fortsatte sin forretning fram til han døde den 18. mars 1927. Størsteparten av hans betydelige formue ble testamentert til Ålesund Gamlehjem og til Aalesunds Museum, med en halvpart på hver.  Museet sin andel utgjorde ca. 170 000 kroner. 170 000 kroner var et betydelig beløp på den tida. Styret for museet, som i mange år hadde arbeidet med å få ervervet et eget bygg, fikk med dette muligheten til å sette sine planer ut i live.

Den 16. mai 1930 ble dermed Rasmus Rønnebergsgate 16 kjøpt fra Rønneberg-firmaet til en pris av 100 000 kroner. Eiendommen bestod av hovedbygninga og et større tomteareal. Noen år seinere ble også løa ervervet.

Elleve år etter at Aalesunds Museum hadde overtatt eiendommen på Østre Korsahaug, avsluttet den 82 år gamle billedhuggeren Ambrosia Tønnesen sin portrettbyste i bronse av museums-mesenen Peder Elibert Tonning. Rasmus Rønnebergsgate 16 var på dette tidspunktet rekvirert av de tyske okkupantene. Og samlingene var evakuert, og plassert i tryggere omgivelser i Norddalen. Dermed ble det først etter krigen at Tonning-bysten kunne settes opp i museumshagen.

På sin sokkel foran hovedbygninga til Aalesunds Museum.

Siden har den stått her, trygt plassert på denne grønne oasen midt i byens sentrum. Passelig tilbaketrukket – men stadig like nærværende. En personifisert påminnelse om en by som ikke minst kan takke fiskeeksporten til Spania for sin framvekst. Og som Aalesunds Museum kan takke for sin stadige eksistens her på Østre Korsahaug. Altfor sjelden, dessverre, er det at påminnelser som dette trer fram. De som faktisk finnes fortjener derfor så visst å bli støpt i bronse!

Avslutningsvis en annen som foretok en "Spanish Stroll" - Mink deVille: