Om grever i den glemte byen

Larvik Museum

Grever er ikke hverdagskost. Iallfall ikke her til lands. Og spesielt ikke etter 1814. Før grunnlovsåret kunne imidlertid ett og annet adelig eksemplar tidvis skues også her. Særlig var Vestfold åsted for slikt. Under eneveldet huset Vestfold adelsmenn med makt langt utover herregårdens porter. Som kongens fremste embetsmenn i landet, omfattet deres innflytelse både offentlig styring og handel og kjøpmannskap. Dermed er det vel verdt å virvle opp denne historien – ikke minst i all nasjonsbyggingsiveren framfor grunnlovsjubileet i 2014.

Foran museumsbygningen kan rester av industrivirksomheten fremdeles skues.

Solrike septemberdager i Larvik er langt fra å forakte. Seinsommervarmen gjør det reint trivelig å spasere langs kanalen som deler byen i to, eller å nyte utsikten mot en fjord så speilblank at slikt sjelden lar seg skue på Sunnmøre. Ekstra pluss blir det om oppholdet også lar seg kombinere med omvisninger på Larvik Museum. For å finne det, må ferden gå til bydelen Langestrand, og inn på eiendommen til det tidligere jernverket, Fritzøe Verk.

Under de danske enevoldskongenes regime var det meste av Norge inndelt i amt. Her fantes imidlertid også to grevskap; Jarlsberg  - og Larvik. Grevskapet Larvik ble opprettet for den danske adelsmannen og kongesønnen Ulrik Fredrik Gyldenløve i 1671. Gyldenløve var en såkalt uekte sønn av kong Fredrik 3. og Margrethe Pape. Således ble Larvik residensby for Norges stattholder og fremste adelsmann. Dermed fikk byen en posisjon blant landets fremste, kanskje den aller fremste; med en voksende sjøfarts- og handelsvirksomhet, og med et blomstrende kulturliv.

Med dette som bakteppe inntar vi utstillinga «Den glemte byen – Mennesker og makt i Larvik 1671 – 1783.» 

Fire kvinneskulpturer hilser oss velkommen. Skulpturene representerer «De fire dyder» - Troen, Håpet, Kjærligheten og Tålmodigheten. Grunnen til at disse er plassert akkurat her er at de knyttes opp mot perioden: Etter ombyggingen av Larvik Kirke på 1700-tallet utgjorde skulpturene en sentral del av dekoren i kirkerommet.

Fra utstillinga "Den glemte byen. Mennesker og makt i Larvik 1671 - 1783."

De vakre skulpturene minner oss om at historien om 16- og 1700-tallet langt fra bare er historien om eneveldet, og om danske adelsmenn som tok for seg av landets naturressurser og etterlot et folk i nød og fattigdom. For, som museet selv skriver på sine nettsider; 1700-tallet var også århundret da offentligheten ble skapt: med aviser, teater, konserter, kunst – og museer. Under nasjonsbyggingen på 18- og 1900-tallet rådet imidlertid oppfatningen om at alt som smakte av fremmed og unorsk skulle gjemmes og glemmes. Derfor også tittelen – «Den glemte byen.»

Et hovedpoeng med denne utstillinga er å framheve at Larvik i denne perioden ikke bare var nærmere maktens sentrum i København enn vel noen annen norsk by. Larvik var også en pulserende sjøfartsby, der handel og næringsliv blomstret, og svingte, i takt med kriger og konjunkturer.

Ulrik Freddrik Gyldenløve.
(Foto: Wikipedia.)

For å lykkes som handelsborger, var imidlertid det å holde seg inne med greven, ei absolutt forutsetning.

Ulrik Fredrik Gyldenløve spiller dermed ei sentral rolle i historien om framveksten av Larvik som by. Naturlig nok preges også utstillinga av grevens gjøren og laden. Viktig likevel å føye til at Gyldenløve ikke kom til Norge sammen med opprettelsen av grevskapet. Allerede i 1664 ble han utnevnt til stattholder i Norge. En posisjon han hadde fram til 1699 – fem år før han døde. Som stattholder var Gyldenløve opptatt av å utvikle den norske hæren, og fikk den økt til 12 000 mann. Disse ledet han, med suksess, gjennom den skånske krig, også kalt Gyldenløvefeiden 1675 – 79. Så når gater og hoteller i flere byer bærer Gyldenløves navn, har altså det ei langt videre forklaring enn at han etablerte grevskapet, og dermed byen, Larvik.

En som overhodet ikke har adelig bakgrunn, men som likevel tilhører adelen inne moderne rock, er Ian Hunter. I mer enn 40 år har den nå 73 år gamle briten tryllet fram den ene godlåten etter den andre. Først som en del av gruppa Mott The Hoople, og seinere som soloartist. 2012 er ikke noe unntak i så måte. På sitt siste album røper Hunter heller ingen ambisjoner om å bli adlet. Men preget som han nok er av å ha bodd i New York en del år – er det i stedet presidentembetet som tydeligvis virker tillokkende. Her er iallfall «When I’m President»: