I sølvberget

Minus femten ute, denne torsdagskvelden midt i mars. Toget rister, nærmest skaker, under en øredøvende støy. Vi har funnet oss hvert vårt klapp-sete i den trange vogna, og holder oss fast så godt vi kan. Egentlig en passende introduksjon - tenker jeg: dette skiftet fra den behagelige og vel tempererte turbussen, og over hit. For nettopp dette er det jo museumsformidling egentlig dreier seg om: Å trekke publikum direkte inn i den historiske rammen av det som skal fortelles. For de mange som hadde sitt daglige virke her i sølvgruvene på Kongsberg, representerte for øvrig togturen inn i fjellet et stort framskritt; nærmest et kvantesprang bort fra de uendelig lange og bratte stigene som tidligere måtte forseres for å komme til og fra de mørke og dype gruvesjaktene.

Fra utstillingshallen.

Gruvedrift har her ikke vært siden slutten av 50-tallet. I dag er deler av anlegget blitt museum, med utstillinger og festlokale. Anlegget skal for øvrig ha en total utstrekning på omkring 100 mil, med hele 350 ulike innganger.

 Etter 12 minutter er togturen unnagjort, og vi kan stige ut i behagelige 6 plussgrader, mer enn 300 meter under jorda. Vi befinner oss i en fjellhall, der vogner og forskjellige typer arbeidsredskap er utstilt. På veggene henger portretter og andre fotografier. Bildene danner en fargerik kontrast til det grå berget. En entusiastisk ung mann går i gang med å vise oss rundt. Han vet det meste og mer til om historien til sølvgruvene. Samtidig følger han godt med oss, og sørger for at vi ikke roter oss vekk i dette konglomeratet av ganger.

Historien om sølvverket startet slik:

Våren 1623 var to gjeterbarn, Helga Verp og Jakob Grosvold, ute med dyra i åsene vest for Kongsberg. Tradisjonen forteller at en av oksene deres stanget horna inn i fjellveggen, slik at skinnende sølv kom til syne. Fedrene til de to fikk vite om funnet. Sølv ble hentet ut. Og snart var de to fedrene i gang med å støpe sølvknapper, som de reiste rundt på markedene med.

Ut på høsten nådde nyheten om det bemerkelsesverdige funnet København og kongen, Christian 4. Han sørget raskt for at det ble satt i gang gruvedrift her. Dermed innledes en industriepoke som skulle komme til å vare i hele 335 år. 

Mange veger å velge...

Omviseren gir oss ei levende skildring av hvordan det var å jobbe på et slikt sted, flere hundre meter inne i fjellet. Han beretter om uendelig lange nedstigninger til de sparsommelige opplyste gruvegangene - og tilsvarende oppstigning når dagen var omme. Stigene ble avløst av primitive heisanordninger, bestående av to parallelle stokker som beveget seg opp og ned, og som hadde trinn der man kunne trå fra ett over til det neste. Etter å ha sett hvordan slike innretninger fungerte, er det liten tvil om at overgangen til skinner og tog virkelig var en omveltning for gruvearbeiderne.

Det var tyskere, rekruttert fra saksiske bergverk, som dominerte drifta de første århundrene. Alt fra organisering og administrasjon til navngivning av gruver, ble preget av tyske bergverkstradisjoner. Sølvet fra Kongsberg holdt svært god kvalitet, og både Christian 4. og hans etterfølgere på den dansk-norske tronen, prioriterte utbygging og utvikling av sølvgruvene høyt. Blant annet ble den første offentlige kjerreveg i Norge anlagt i 1624 mellom Kongsberg og Horten, nettopp som transportveg for gruveselskapet.

Striper av sølv.

Siste halvdel av 1700-tallet var selve storhetstida for Kongsberg Sølvverk. Mer enn 4000 personer var i perioder i arbeid i gruvene i disse åra. Fra 1800-tallet ble forekomstene mindre, og i 1810 la en bybrann mye av bergstaden i aske. Virksomheten ved sølvverket ble imidlertid snart tatt opp igjen, og utover på 1800-tallet fant man gode forekomster. Ikke minst ved Kongens gruve, som ble drevet ned til en dybde av mer enn 1000 meter.

Fallende sølvpriser gjorde at virksomheten ble mindre lønnsom utover på 1900-tallet. Så den 17. mars 1957 gjorde Stortinget endelig vedtak om nedlegging av drifta ved Kongsberg Sølvverk.

Deler av de gamle gruvegangene er altså blitt museum. Et museum der så vel anlegget i seg selv, som de enkelte installasjoner fra ulike epoker i denne imponerende lange industrihistorien, blir gjort levende av en meget engasjert omviser. En omviser som makter å koble fortellingene knyttet til det daglige slitet her under bakken, til framveksten av landet vårt som industrinasjon. For den økonomiske betydning dette 1700-tallets oljereservoar hadde for bygginga av det moderne Norge, kan nok knapt overvurderes.

Grafisk framstilling av de ulike gruvene. Eiffeltårnet i grønt antyder dimensjonene.

Vel ute av sølvberget, under en stjernehimmel som denne kvelden forekommer meg langt mer tindrende enn på aldri så lenge, er det gode gamle Ulf Lundell, og låten «Eld i Berget» - som dukker fram fra stillheten: