lørdag 19. juni 2010

Platebutikkene - en epoke går mot slutten

Vinylentusiaster får ha meg unnskyldt - men liten tvil er det at en historisk epoke går mot sin avslutning. Epoken da musikk var noe fysisk. Noe man ikke bare fylte ørene med , men som også opptok hylleplass i stua - eller på gutterommet. Musikk var noe å holde fast ved: Omslaget. Tekstene. Bildene: Rom for fortolkninger. Rom for informasjon. Rom for beundring. Og, ikke minst, statussymbol for ungdom, i ei tid da få slike fantes. Noe vi stolt viste fram. Noe vi diskuterte i friminuttene. Noe å skryte av.


Ei vinylplate var ikke noe flyktig. Ei vinylplate var tvert i mot noe av det mest håndfaste vi kunne bruke penger på. Vi, som måtte spe på konfirmasjonspengene med å jobbe på fiskebu det meste av sommerferien for å få råd til ny platespiller. Eller kraftigere forsterker. Eller større høyttalere. Vi, som forbauset oppdaget at AS Rosenberg  Musikk hadde klebet den blå etiketten med LP 3 til den siste plata til Taste (med ingen ringere enn Rory Gallagher på gitar). Vi ristet overbærende på hodet da vi fikk øye på godbiten i tilbudshylla. Forsvant så raskt vi kunne ut av butikken med vårt nyinnkjøpte funn under armen - før noen rakk å komme på at kanskje burde den egentlig vært LP 4 - for ikke å snakke om LP 5. Inndelinga hadde selvsagt med pris å gjøre. Den skilte 27,50 (Eller var det 33? Uansett; en noenlunde oppnåelig sum) fra kr. 55 (eller var det 59?) Samme det, for: For en skoleelev tidlig på 70-tallet var femtilappen - for ikke snakke om høyere beløp - langt utenfor daglig rekkevidde. Slike investeringsønsker måtte som regel henlegges  til bursdager eller til jul.

LP 4. Fra Calumet i Kirkegata.
                                     

Dermed står unntakene desto sterkere spikret i minnet: For eksempel den stoltheten som fylte ungdomsskoleeleven da han kunne bære med seg et rykende ferskt eksemplar av Led Zeppelin III ut av Rosenberg-butikken i Løvenvoldgata. Det fantasifulle omslaget - påklistret LP 5 -  lå forsvarlig forvart i det hvite plastnettet med butikkens logo på: den blå, stilliserte platespilleren. Slikt ga status blant medelevene på holdeplassen på MIL - og i skolebussen langt innover Borgundvegen.

Eller; som gymnasiast på Latinskolen: Der ble langfriminuttet gjerne tilbrakt i den tidligere fiskematbutikken, som på det tidspunktet var blitt platebutikken til Aarflot. Spesielt stor stas var det da Steinar - mot alle mulige odds - hadde klart å skaffe til veie den  andre LP'en til Free. Den som hadde bandnavnet som tittel, og som fra før av bare fantes i et skurrete og utslitt kassettopptak (Agfa C 90), gjort med mikrofon. Den dagen var både juleselskap og sirkusbesøk i ett!

For en student  i Bergen med musikksmak utover den gjengse hadde feriene i hjembyen sine fordeler også på dette området. Mens hansabyen manglet det jeg anså som ei anstendig plateforretning  - hadde Ålesund "Calumet". Og butikken øverst i Kirkegata må vel ha vært blant de svært få i landet der det  i 1976 og 1977 gikk an å skaffe seg det aller siste fra England og USA: Ei tid da en ny musikkbevegelse, under betegnelser som Punk og New Wave, sørget for å røske en rekke av våre tidligere rockehelter skikkelig opp med rota.

                                          ...og slik så forsida ut.


Calumet varte ikke lenge. Markedet var for skrint til det. Og i dag, drøyt 30 år seinere, er altså snart også de andre tradisjonelle platebutikkene en saga blott. Et tidsskifte finner sted. Og som sådant fortjener det sin omtale. En omtale som  favner takknemlighet for at disse butikkene fantes, i ei tid som ga få andre muligheter til å følge med på rock- og pop-fronten. Takknemlighet for all den flotte musikken de formidlet. Og, ikke minst, for innsikten de etterlot: Innsikt; i nye, fremmede og spennende kulturuttrykk. Innsikt i opprør. Innsikt i endring. Innsikt i ungdommelig vilje til å finne egne uttrykksformer.

Men la nå også det være sagt: Noen musikkbutikker finnes fortsatt. Noen holder standhaftig stand. Gjerne betegnet som såkalte nisjebutikker; med innehavere som holder fast ved at musikk bør være mer enn butikk - og som samtidig  klarer å leve av det: All ære til slike! De fortjener så absolutt et besøk av og til!

Vinylheltene på 70-tallet var mange. Her er ett eksempel::

2 kommentarer:

  1. Mimre, mimre...

    Min første plate kjøpte jeg i 1965. I kjelleren på Sunnmørspostens bygg i Storgata/Einarvikgata. Om jeg ikke husker feil var det Rosenberg som hadde butikk der, før de flyttet i Løvenvoldgata. Dette husker Steinar bedre enn meg...

    Forresten ikke få plater jeg kjøpte av Steinar og Leif i platebutikken hos Aarflot. Og der var det service!

    SvarSlett
  2. Enig med deg at Aarflot hadde det meste på den tida! Tror imidlertid at det var Havnevik si musikkavdeling som holdt til i Sunnmørspostbygget, og ikke Rosenberg. Kan ikke huske at Rosenberg holdt til andre steder enn i Løvenvoldgata - men muligens har de gjort det før mi tid.

    SvarSlett