Om å formidle vår samtid - og det ufattelige

Foran Stortinget, 31. juli 2011.

Fredag 22. juli 2011 vil for alltid være risset inn i vår kollektive hukommelse. Grusomhetene som fant sted i Oslo og på Utøya den dagen, er hinsides de målestokkene vi vanligvis opererer med når det gjelder menneskelige handlinger. At slike hendinger vil påvirke vår historie, er det liten tvil om. På hvilken måte er imidlertid altfor tidlig å si noe om. Sammenlikninger til krigs- og okkupasjonstid har blitt trukket. Terrorangrepet fra en av «våre egne» er imidlertid vanskelig å sette inn i en slik ramme. Det at historiske paraleller knapt nok finnes, gjør hendingene denne beksvarte fredagen om mulig enda vanskeligere å fatte.



Museumsinstitusjoner forvalter og formidler minner fra nær og fjern fortid – materielle og ikke-materielle. Musea er imidlertid også blitt utformet av den samtid de ble etablert i, og er på mange måter bundet opp av de tradisjoner og føringer som museumsstifterne la for «sine» institusjoner. Disse føringene legger premisser både for innsamling og for formidling. Ikke minst vi som driver friluftsmuseer, må i stor grad ta utgangspunkt i de fysiske rammene som ble skapt den gangen de opprinnelige planene for institusjonen ble utformet. Både antikvariske bygninger og båter er krevende objekter å ta vare på. Det er også krevende å få til nye formidlingsformer innenfor slike veletablerte rammer. Samtidig er det helt nødvendig om ikke museumsbygningene skal ende opp med først og fremst å fortelle historien om hvorledes museet i si tid ble til.

I en slik sammenheng må vi også trekke inn elementer fra vår egen tid. I økende grad tar norske museer denne utfordringen på alvor. Ett eksempel kan nevnes, fra De Heibergske Samlinger- Sogn Folkemuseum, som jeg besøkte tidligere i sommer:


Gert Falch Heiberg (1871-1944)



Det første som møter meg ved inngangen er bysten av Gert Falch Heiberg. Heiberg grunnla dette museet i 1909. Uten å vite stort om Heiberg, fornemmer jeg at han var bevisst på at det var et museum han skulle skape – og ikke et mausoleum over sitt eget livsverk. Hadde den godeste Heiberg kunnet se inn i dagens utstillinger, tror jeg derfor han ville nikket fornøyd.



De Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum: Fra friluftsmuseet.



Sogn Folkemuseum har i stor grad maktet å kombinere det tradisjonelle med det nyskapende. Redskap og utstyr fra eldre tider presenteres sammen med de mer moderne. Tekster og bilder skaper sammenheng og forståelse. Utstillinga «Skaut og hijab» føyer for eksempel nye perspektiv til hijab-debatten. Ei utstilling om «Unge sogningar 2000», lar ungdommen selv fortelle om hvorledes deres hjem var innredet ved inngangen til dette årtusen. Denne utstillinga avdekker samtidig et dilemma: Hvordan plukke med seg elementer fra ei samtid der varer produseres, forbrukes og kasseres i stadig større tempo? Gjenstander som var hypermoderne da, har et gammelmodig preg i dag. Utstillingen får dette fram på en svært så tydelig måte.



Fra utstillinga "Unge sogningar 2000".



Sogn Folkemuseum er altså et godt eksempel på et museum som våger å velge samtida som innfallsvinkel på en del av utstillingsvirksomheten. Men for all del, også andre museum, inklusive de her på Sunnmøre, nyttiggjør seg slike grep i stadig økende grad. Å skildre fenomen i samtida som et ledd i en historisk utvikling, blir altså en stadig mer integrert del av vår hverdag. Her kan årstall og begivenheter knyttes til forutsetninger og til konsekvenser. Dette bidrar til å gi publikum økt innsikt i vår mangfoldige historie.

 Terroren som rammet fredag den 22. juli ligger - heldigvis - langt utenfor de forståelsesrammer som  vi museumsfolk vanligvis opererer innenfor. Å skulle etablere meningsfull formidling omkring en slik tragedie, vil derfor bli svært krevende. Vi plikter likevel å forsøke. Derfor er det nå viktig at historiene og minnene knyttet til terroren blir tatt var på, slik at tragedien også kan synliggjøres i åra som kommer. Synliggjøring hjelper oss til å unngå å glemme. Og i en slik sammenheng vil musea utvilsomt ha ei rolle å spille i åra som kommer.



Ved Oslo Domkirke, 31. juli 2011.



Å være i Oslo siste søndagen i juli gjorde inntrykk: Hele kvartaler avstengt. Politivakter i gatene. Rekker av bygninger med platekledte vinduer. Og blomster. Blomster overalt i byen: På fortau, langs husveggene, festet til gjerdestolper og til gatelykter. Rekkverket foran Stortinget og løvene på Løvebakken var dekorert med  buketter i alle farger, med flagg og med tegninger.  Og plassen foran Domkirken: Et hav av roser, flagg, lykter, kosedyr og hilsener.

 Når ord ikke strekker til; framfor alt da er det at vi trenger musikk. En av de sangene jeg har lyttet til i det siste, er Joe Strummer og Johnny Cash sin versjon av Bob Marley’s «Redemption Song»: