Løa på Østre Korsahaug

Mellom Storgata og Hellebroa  lå den eldste  forbindelsen mellom det østlige og det vestlige Ålesund. På kart fra 1700-tallet, snor der seg en sti over de to haugene;  Østre og Vestre Korsahaug.  Begge disse haugene var bosted for Rønneberg-familien. To av husa etter denne familiens virke er ennå ikke fjernet. Det er nr. 16, som huser Aalesunds Museum, og så er det Rønnebergløa  - eller museumsløa - som den i dag helst kalles.
Denne løa stod der iallfall så tidlig som  i 1812 - da "Carl i Korsen", den første Rønneberg i Ålesund, etablerte handelsvirksomhet her. Siden har den stått på nøyaktig samme sted. Og  har overlevd bybrann, bombing og "byfornyelser" av ymse slag. Ingen liten bragd det - for ei uunnseelig, gulmalt løe!

 Ærbødighet bør forbipasserende derfor vise denne utløa - til tross for at det går sterke rykter om at den opprinnelig stammer fra Romsdalen. Altså at den har blitt plukket ned og flyttet til Ålesund en gang for om lag 200 år siden. Både fór og ly bød den Rønneberg sine kyr, da de beitet på haugene - og var nok med og berget familien fra hunger og nød. - under tunge år i kjølvannet av napoleonskrigene.

Trives i sentrum har løa utvilsomt gjort. Omtrent i passernålas midtpunkt; mellom øst og vest og nord og syd i denne lange, smale byen, står den plassert. Godt stell får den også. Ellers har den nok ikke blitt værende der mer enn hundre år lenger enn noen av sine langt mer bejublede naboer, jugendhusa.

Bybrannen var ei påkjenning - liten tvil om det. Men at den kunne gi husly til familier som flyktet fra ildens herjinger, var nok med å øke aktelsen til denne beskjedne bygninga. Mon tro om ikke mindreverdighetsfølelsen steg da den i åra etter brannen så seg omkring; for så å oppdage at monumentale mesterverk i mur reiste seg på alle bauger og kanter. Forseggjorte utsmykninger, skifertak som skinte etter regnbyger; bygninger topp moderne; stein, glass og smijern, med buer, tårn og spir som strakk seg langt, langt lengre til værs enn de små uunseelige trehusa som var blitt flammenes rov noen få år før.

Så kommer 30-åra og løa si tid som løe er over. Men mye av det som den må huse, kjenner den likevel igjen da den begynner sin virksomhet som lager for bymuseet sine samlinger fra tider som er i ferd med å bli forgangne. I alle fall for alle andre enn løa!

Tyskerne tar over noen år - men lar løa stort sett i fred. Seksti- og syttiåra blir langt verre da - med Korsatunnel og utsprengninger så den rister i sine grunnvoller. Men standhaftig stående blir den, stadig på samme sted.

Forbipasserende av ymse slag; unge som gamle, gir kjærkomment avveksling i tilværelsen. Tåle må den da en og annen ruteknuser - og en og annen gjeng med ølnettbelastet ungdom på veg til et ganske så uformelt vorspiel i det fri;  til lystige lag i ly av løa.

Slik farer folk daglig forbi den gulmalte museumsløa helt fram til en augustdag i 2008 - da  gata brutalt kappes over. Slutt da, så langt, for ferdselsåra mellom øst og vet. Den eldste i byen. Den eneste muligheten til en liten, bilfri spasertur midt i bysentrum, der Ålesund - slik den en gang var, kunne fornemmes. En spasertur over brostein og langs aleer. En liten avstikker fra kjøpesentrenes og biltrafikkens ustanselige ståk. Noe som alle burde unne seg - en gang i blant.

 Rasmus Rønnebergsgate, oppkalt etter Rasmus Gerhard Rønneberg (1822- 1885), ikke bare forretningsmann og leder for det ledende firmaet i byen, men også kulturelt og sosialt engasjert. Arbeiderforeningens eksistens kan i stor grad tilskrives ham. Portrettet kan enda der skues. Og fram til like før finanskrakket kunne vi altså vandre langs gata som bærer hans navn, fra museumshaugen til Arbeiderforeningen. Men ikke lenger. Nå slutter vandringa brått og brutalt - i et krater ved Korsegata.

Like fullt; sta er den, løa - så  fremdelses lar dette landemerket seg skue. Stolt kneisende på det som er i gjen av høydedrag i en by der slike tidligere var selve særpreget. Osende av erfaring og alder: Aner vi kan hende også  en smule arroganse i sin holdning over det som skjer omkring den?  Iallfall kan en betrakter tydelig skimte en viss overbærenhet fra løa si side: over vår manglende respekt for opprinnelig topografi, og over vår tids ulykksalige hang til dynamitt.

 Så verdt et skue er den så absolutt, løa på Østre Korsahaug. Derfor denne oppfordringa: Ta den skikkelig i øyesyn neste gang høvet byr seg! Tydeligere fortelling om det den en gang var kan nok knapt den utsprengte byen vår by på.