Luxor i januar

Inngangen til Karnak-templene.

Verdens største friluftsmuseum! 

- Det var karakteristikken guiden brukte da han loset turistbussen inn mot Luxor, eller Theben som denne byen en gang het. Luxor ligger ved øvre Nilen, ikke langt fra Aswan. Og byens sentrale rolle i oldtidens Egypt, var noe denne engasjerte egyptologen med stor tålmodighet, og på utmerket engelsk, gjorde sitt beste for å formidle overfor oss 14 nordmenn som fulgte ham, denne tidlige mandagen i januar 2012.

Karnak

Et par kilometer utenfor sentrum av Luxor parkerer vi ved Karnak-templene. Nettopp her skal det ha vært at faraoens datter oppdaget lille Moses liggende og flyte i ei kurv i elvesivet. Hun tok ham til seg i hemmelighet. Den tida var det jo bestemt at guttebarn skulle avlives. Men Moses vokste som kjent opp. Seinere ble han den som ledet sitt folk ut av egypternes grep, krysset Rødehavet, og gikk inn i Sinai. Førti år med ørkenvandring fulgte. Og resten er bibelhistorie.

Motiv fra tempelvegg i Karnak.

Flere faraoer bygde sine templer i Karnak. Utbyggingen ble satt i gang av Sesostris I., under det såkalte Mellomriket (1991 – 1786 f. Kr.) Etter Sesostris synes det som om en hver farao med respekt for seg selv hadde ambisjoner om å etterlate seg monumenter ment for evigheten, nettopp her.

Obelisken

Enda i dag tydeliggjøres dimensjonene. Størrelsen og soliditeten i søyler, veggkonstruksjoner og, ikke minst, i arkitravene: disse steinbjelkene med ei vekt opp i 70 tonn som hviler på søylegangene, er overveldende.  Og, selvsagt, obelisken, plassert syd for tempelet. Slank, høyreist, med pyramideforet topp står den der; rikt dekorert med hieroglyfer og figurer. Opprinnelig var toppen belagt med det reineste gull. Gullet reflekterte solskinnet, og lyset viste vegen til inngangen til tempelet.

Flere spørsmål melder seg når man vandrer omkring på dette området: Hvordan i all verden klarte egypterne å konstruere disse byggverkene? Hvorledes maktet de å reise de mektige steinsøylene på en slik måte at de fremdeles, den dag i dag, kan møte de 8 million turistene som er innom Luxor hvert år; like stødige som noensinne, og stadig med det samme, uforanderlige uttrykket av uforgjengelighet?

Kongenes dal

Fra Karnak-templene følger kryssing av Nilen og videre til Kongenes dal. I Kongenes dal ble de fleste av faraoene begravd, inkludert den mest mystiske av dem alle, unge Tut- Ankh- Amon. I dette trange dalføret er i alt 63 gravkammer avdekket så langt. Og flere vil nok bli funnet i framtida, påpeker guiden. Én grunn til at gravene ble samlet et slikt sted, var at de da ble lettere å beskytte mot gravplyndring. Det viste seg nemlig at pyramidene i Giza var svært utsatt for slikt – også kort tid etter at de var tatt i bruk.

Oversiktsbilde over Kongenes dal.
Da der var fotoforbud - er dette bildet hentet fra Wikipedia.

En annen årsak er religiøs, og knyttes til de pyramidelignende fjellformasjonene her på stedet. For i stedet for å bygge egne pyramider, slik som det tidligere var gjort i Giza, valgte de å legge gravkamrene inn under disse formasjonene.

Beskjedne hvilesteder er dette likevel langt i fra å regne. Gangene går gjerne både 60 og 70 meter inn i fjellet. Hele vegen er veggene dekorert med fargerike figurer og forunderlige skrifttegn. Enorme steinkister finnes fremdeles i enkelte av kamrene. Men, bortsett fra nettopp Tut-Ankh-Amon, er de mumifiserte faraoene for lengst flyttet. Flere kan i dag beskues ved Det Egyptiske museet i Kairo. Den ellers svært så balanserte guiden klarer imidlertid ikke å undertrykke en viss vrede over at mye av innholdet er havnet på museer ulike steder i Europa. Tidlig på 1900-tallet sørget europeiske arkeologer for å hente ut adskillige gjenstander, også fra Kongenes dal.

Egypternes evne til å gjennomføre, byggverk, bokstavelig talt for evigheten, blir ytterligere understreket i Kongenes dal. Gravkammeret til Ramses III, ett av dem vi stiger ned i, tok det for eksempel 5000 mann fem år å grave ut og dekorere. Hammer og meisel var de viktigste redskapene til dette arbeidet. For å få lys så langt inn i fjellet, ble et sinnrikt system av kobberplater stilt opp. Kobberplatene sørget for å sende sollyset innover lange korridorer og nedover bratte trappeløp.

Klippetempelet

Neste stopp på turen forlater vi bussen i dalbunnen nedenfor dronning Hatsjepsuts tempel, og begir oss oppover den breie vegen som fører til dette byggverket som er omkring 3500 år gammelt, og som ble reist til ære for guden Amon. Tempelet regnes som ett av de aller vakreste byggverk fra egyptisk oldtid

Klippetempelet ved Theben-fjellene.

Hatsjepsuts tempel ligger ved foten av Theben-fjellene, på østsiden av Kongenes dal. Fra terrassene foran søylegangene har vi en vidstrakt utsikt mot vestbredden av Nilen. Denne plasseringen ga nok også en sårt tiltrengt beskyttelse. Dronningen representerte et brudd på en mannsdominert rekke av faraoer, og var dermed særlig utsatt. Framstillinger av Hatsjepsut i mannsdrakt finnes der flere av her, og disse kan nok sees som en del av hennes bestrebelser på å synliggjøre styrke i et samfunn som dyrket maskulinitet og krigerånd.

Utsikt fra terrassen på klippetempelet.

Hatsjepsut kan regnes som en av de aller første kvinnelige regenter i historien. Ulikt de fleste faraoer fra denne perioden, drog hun ikke på erobringstokt. I stedet sørget Hatsjepsut for å sende en større ekspedisjon sørover til det mystiske landet Punt; et rike som skal ha lagt omtrent der Eritrea ligger i dag. I bytte for armringer, perlebånd, dolker, økser og annet, hentet egypterne hjem gull, sølv, edelstener, ibenholt og andre edle treslag. Dessuten elfenben, panterskinn og leopardskinn. På toppen av lasten skal en flokk orangutanger ha vært plassert. De skulte nok heller mistroisk ned på sine nye herskere, får vi tro...

Punt ble også kalt røkelsens hjemland. Så for å kunne framstille røkelse selv sørget egypterne for å frakte med seg 30 myrratrær, med en stor jordklump rundt hvert enkelt. Trærne ble så plantet på terrassene foran dette klippetempelet.

Fra tempelinngangen.

Etter Hatsjepsuts død tok Tuthmosis III over makten. Tuthmosis sørget for å få utradert minnene etter dronningen, noe som også gikk utover de mange statuer og relieffer i dette rikt utsmykkede tempelet.

Hvordan Hatsjepsut endte sine dager, vites visstnok ikke. Flere spørsmål enn svar svirrer derfor gjennom hodene våre i det vi forlater tempelet ved Theben-fjellene. Inntrykk har hun etterlatt seg, denne dronningen som tydeligvis utfordret det mannsdominerte samfunnet så pass sterkt at etterfølgeren la ned et stort arbeid bare for å tilintetgjøre de fysiske framstillingene av henne.

 Men selv om det meste fremdeles er hyllet inn i historiens mørke, og en god del nok enda må regnes som egyptologenes eget, eksklusive domene, har denne dagen likevel brakt med seg nye fliker av innsikt i oldtidens Egypt. Fliker som også har bidratt til økt forståelse av, og, ikke minst, fascinasjon for, den kolossale kulturarven som dette fattige landet fremdeles forvalter – på vegne av oss alle.

På bussturen tilbake til hotellet hører musikk med. Og utvalget inkluderer da selvsagt gode, gamle Brinsley Schwarz og, nettopp, låten «Egypt":