Byens bursdag

Unionskongen Oscar 1. ga sitt samtykke til at Ålesund skulle bli by i 1848.
(foto: Wikipedia.)

I dag har Ålesund bursdag. Det var den 13. april 1848 at byen fikk «kjøpstadsprivilegier» – altså rettigheter som by. Den statlige godkjenningen kom etter årelang innsats fra lokale handelsmenn og politikere. At det skulle være et slikt styr å få dette til, er nok vanskelig å skjønne i dag; da stadig flere tettsteder, i mulig tro på urbaniseringens økte attraksjonsverdi, bestemmer seg for å bli by, enkelt og greit.

På sokkel på museumshaugen

Streng. Faktisk en anelse morsk. På avstand, iallfall, kan det se slik ut. Ved nærmere ettersyn oppdages det milde draget i det markante ansiktet. Noe overbærende, kan hende, i blikket hans? Med et snev av det sydlandske? Kanskje skyldes det den kraftige mustasjen. Eller de markante øyenbrynene. Ett eller annet der. Ett eller annet med måten han skuer over det hvitmalte stakittgjerdet, fra sin plass i museumshagen på Østre Korsahaug i Ålesund. Skuer mot den gulmalte Rønnebergløa og mot det eneste gjenværende eksemplaret av den overbygde livbåten «Uræd». Trygt forankret den også, sin nyervervede kjendisstatus som «Norsk Attraksjon» til tross. Her, solid sikret på en sokkel av stein, på denne nesten naturstridige fjellknausen midt i en by der for øvrig dynamitten har preget utviklingen mer enn noe annet, finner vi altså bysten av Peder Elibert Tonning.

På sporet av Ambrosia

Spor 1:Kirkegata i Ålesund. Nederst i denne gata vokste Ambrosia Tønnesen opp.

Hellebroa, Ålesund: De innlagte mikrorundkjøringene på begge sider av broa kan være strie å forsere. Iallfall i bil. Og iallfall på en fredags ettermiddag når himmelen er blå, sola står høyt, og de mest brautende blant bilister har fått skistativ på taket, solbriller på nesa, flerfoldige salvesorter med svindyr solfaktor sirlig senket ned i ryggsekkens smale sidebur, og GPS’en nøyaktig plottet inn mot målet: hytta på Bjorli.

Likevel var det dette jeg satt meg fore denne første fredagen i mars 2012. Det fikk bare være slik denne gangen, lød budskapet jeg gjentok for meg selv under broforseringen. For om trafikkbildet var kaotisk, var oppdraget desto mer tydelig: Søk opp skulpturelle spor etter Ambrosia Tønnesen, landet første kvinnelige billedhugger! Og det kjapt: Blogginnlegget skal foreligge 8. mars, kl. 08.00 presis!

Zorro på Løvenvold Kino

Løvenvold Kino, fotografert den 22. februar 2012.

Zorro var innesperret. Omgitt av solide steinmurer på alle kanter. I et rom uten vinduer. Fortvilelsen var tydelig å lese selv gjennom ansiktsmaska han bar. Han, Zorro, som ellers hadde løsninger på det aller meste, som ved hjelp av sitt sverd, sin pisk og sin pistol snodde seg elegant ut av de mest illevarslende situasjoner som et menneske kan tenkes å stå overfor, virket denne gangen nærmest rådvill. Og ikke nok med det: Nå var rådvillheten i ferd med å gå over til rein og skjær resignasjon.

Situasjonen virket lite lovende, for å si det mildt. Svært lite lovende. Og verre skulle det bli: For plutselig begynte to av veggene å bevege seg. Sakte, men sikkert, kom de nærmere og nærmere vår svartkledte helt. Sakte, men sikkert, ble rommet mindre. Og mindre. Stadig mindre. Zorro var handlingslammet. Han ble stående helt stille. Paralysert. Fullstendig paralysert!

Luxor i januar

Inngangen til Karnak-templene.

Verdens største friluftsmuseum! 

- Det var karakteristikken guiden brukte da han loset turistbussen inn mot Luxor, eller Theben som denne byen en gang het. Luxor ligger ved øvre Nilen, ikke langt fra Aswan. Og byens sentrale rolle i oldtidens Egypt, var noe denne engasjerte egyptologen med stor tålmodighet, og på utmerket engelsk, gjorde sitt beste for å formidle overfor oss 14 nordmenn som fulgte ham, denne tidlige mandagen i januar 2012.

Trær falt, men Kniven stod

Kniven, med Ålesund og Godøya i bakgrunnen - fotografert den 28. desember 2011.

«Kniven står der iallfall fremdeles!» - Det var det første som slo meg da jeg nærmet meg Fjellstua et par dager etter uværet første juledag. Orkanen Dagmar hadde herjet stygt her på Nordvestlandet. Ikke bare med skog – men også med folk og fe, hustak, naust, hytter, campingvogner – ja, til og med ei kunstgrasbane var blitt orkanens vergeløse offer.

Ved milesteinen

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland. Nicolaikirken nærmest.

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland, Nicolaikirken og Mariakirken, er vel verdt å dvele ved. Ikke minst på en sein ettermiddag i oktober.  Stillheten, sammen med skyggene som sakte senkes ned fra de kompakte steinbygningene og brer seg utover gravsteinene som omgir dem; der de forlenges etter hvert som dag omskapes til kveld, setter ei stemning hvor tid ikke lenger innebærer avstand. Snarere fornemmes tett tilstedeværelse i det som en gang har vært.