Minus femten ute, denne torsdagskvelden midt i mars. Toget rister, nærmest skaker, under en øredøvende støy. Vi har funnet oss hvert vårt klapp-sete i den trange vogna, og holder oss fast så godt vi kan. Egentlig en passende introduksjon - tenker jeg: dette skiftet fra den behagelige og vel tempererte turbussen, og over hit. For nettopp dette er det jo museumsformidling egentlig dreier seg om: Å trekke publikum direkte inn i den historiske rammen av det som skal fortelles. For de mange som hadde sitt daglige virke her i sølvgruvene på Kongsberg, representerte for øvrig togturen inn i fjellet et stort framskritt; nærmest et kvantesprang bort fra de uendelig lange og bratte stigene som tidligere måtte forseres for å komme til og fra de mørke og dype gruvesjaktene.
