Østfoldingen som oppdaget Sunnmørsfjella

Kneisende på sin sokkel øst for Fjellstua.

"Kneisende" er et ord som ikke er blant de vanligste i dag. Sannelig om jeg egentlig vet lenger hvilke assosiasjoner det ordet innbyr til. Som beskrivelse av statuen av Kristofer Randers fant jeg likevel ikke noe mer passende uttrykk. Iallfall ikke der og da - vel forsynt med kaffe og eplekake på Fjellstua, og klar til å begynne på hjemturen denne seinvintersøndagen i mars.
Ansiktets borende, irrgrønne blikk er for alltid fokusert mot sunnmørsalpene. Kroppens positur utstråler kraft og vilje. Kraft og vilje tett knyttet til et evigvarende engasjement for denne tinderekka som her åpenbarer seg for hans åsyn. Ikke bare engasjement forresten.  Hele figuren sikter mot disse brattlendte formasjonene sør i synsranden. Da får heller det betydelig mer bedagelige byfjellet, Aksla, ha mannen på sokkelen unnskyldt. For: Jønshorn, Slogen eller liknende utfordringer er utvilsomt hva han her sikter seg inn mot. Høyre fot har allerede tatt første steg. Og er i gang med å bestige de surrealistiske, sanseskjerpende, melkesyreskapende sunnmørsfjella.

Synes derfor evig synd på fyren. Han kommer jo ikke av flekken.
Trøsten må være at den virkelige Kristofer Randers i løpet av sine 66 år her på jorda rakk å bestige det fjellscenariet som bronsefiguren av i dag må nøye seg med å skue mot. I den klassiske reisehåndboka "Søndmøre Reisehaandbok" (mest kjent som "Randersboka"), som kom første gang i 1890, gir han en detaljert oppskrift på hvorledes de ulike fjellformasjonene kan forseres - samt fyldig beskrivelse av rutevalg, vanskelighetsgrad og forventet tidsbruk. Topografi, geologi, samferdsel og historie blir også behandlet. Ikke rart da at  Randersboka fremdeles regnes som standardverket for den som vil utforske sunnmørsnaturen. Det er også grunnen til at boka har kommet i stadig nye, reviderte utgaver.


Hvem var så denne Kristofer Randers? Mannen som ikke bare står på sokkel ved Fjellstua; men som også har fått en veg i Ålesund oppkalt etter seg - og som enda til skrev Ålesund sin offisielle bysang, "Unge skudd på Norges byers stamme."

Mannen, som altså må regnes som vår fremste læremester når det gjelder bruk av Sunnmørsfjella i rekreasjonssammenheng - var fra et sted langt mindre kupert og langt nærmere svenskegrensa; Aremark i Østfold. Her ble Kristofer Randers født den 1. april 1851. Hans far var lege, og familien flyttet først til Salten og siden til Ålesund. Her avla han sin studenteksamen ved Latinskolen i 1896. Allerede på den tida viste Randers talent for diktning, og skrev sine norskstiler på vers.

Siden fulgte studieår i Kristiania, der han avla juridisk embetseksamen i 1873. Etter noen år som fullmektig hos sorenskriveren i Hardanger og Voss, fikk Randers jobb i Indenrigsdepartementet. Han begynte som sekretær, og ble etter hvert byråsjef. I denne perioden ble han en flittig skribent, ga ut diktsamlinger og var fast lyrikk- og teateranmelder i Aftenposten.

Kristofer Randers regnet Ålesund som sin egentlige hjemby, og holdt kontakten ved like hele livet. Og så ofte som mulig la han turen til sunnmørsfjella. Det ble turer dit  hvert eneste år - ofte også flere i året -  fram til han døde i 1917.

Kristofer Randers (1851-1917)

Jeg har tidvis undret meg over hva som drog denne østfoldingen til Sunnmørsfjella. Hva var det som gjorde at nettopp han gikk i bresjen for å vekke den lokale interessen for fjellturer som rekreasjon? Da Ålesund og Sunnmøre turistforening ble stiftet i 1889, gikk styret straks i gang med å finne en forfatter til ei planlagt reisehåndbok. En forfatter, som - for å sitere forordet i 4. utgave: "...kjente det overveldende stoff og som hadde tilstrekkelig lokalkjennskap til å kunne påta seg oppgaven og fullføre den i løpet av et år."

Fjerde utgave av Randersboka kom i 1962.

Nærmest ei forklaring kommer vi nok ved å lese det han selv skrev. Ikke minst gjennom innsyn i det engasjement, den innlevelse og den innsikt som han maktet å formidle. Før foto var særlig til faktum, levendegjorde Kristofer Randers opplevelsen av naturen i våre nære omgivelser på en måte som vel knapt noen her på Sunnmøre hadde gjort før ham. Som for eksempel i kapittelet "Fjellbestigninger". Der han blant annet skildrer  hvorledes det
- etter en lang og strabasiøs oppstigning -
 føles å stå på fjellets topp:

"...den lette luft i høyden sammen med synets herlighet og hvilens behag etter anstrengelsen - alt dette vekker en følelse av befrielse og velbefinnende, som man sjelden ellers kan nå."


Og selv om andre fjellpartier så absolutt har sin sjarm,  mener Randers at synsinntrykkene fra for eksempel toppene i Jotunheimen ofte skjemmet av mange "døde punkter i de nærmeste omgivelser". Disse viser kun "...en trøstesløs ensformighet, og den deilige blånende ramme i horisonten ligger for langt borte til å gi det øvrige landskap det manglende liv..."

Annerledes da med Sunnmørsfjella:
"...Her har man alt like inn på livet. fjordene, dalene, tindene i broket flokk og ute i synskretsen der hvor steinen og snøens linjer slipper, blinker i rolig høyhet en lokkende stripe av det store, blånende hav..."


-Og med de orda vinker vi den gamle fjellvandrer og forfatter farvel - og begir oss ut på neste etappe...