Et
tidsbilde, først: Syttende mai, midt på 60-tallet: Vinden skaper mønster av
skygger fra greiner og blad i gamle, ærverdige trekroner. Et skyggespill i takt
med musikken? Nesten til å tro; her mellom trærne ved foten av byfjellet Aksla.
Nordavinden
får også korpsmusikken til å bære i ulike retninger, med ulik styrke. De hvite,
røde og blå remsene i 17. mai-sløyfa finner sin egen, blafrende rytme. Det lille
flagget jeg har hatt med meg i toget, henger for det meste slapt ned. Utmattet
etter å ha blitt viftet med i ett kjør langs den lange togruta fra kirka inn
til sjukehuset og ut igjen – til endepunktet Utstillingsplassen.