Ved milesteinen

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland. Nicolaikirken nærmest.

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland, Nicolaikirken og Mariakirken, er vel verdt å dvele ved. Ikke minst på en sein ettermiddag i oktober.  Stillheten, sammen med skyggene som sakte senkes ned fra de kompakte steinbygningene og brer seg utover gravsteinene som omgir dem; der de forlenges etter hvert som dag omskapes til kveld, setter ei stemning hvor tid ikke lenger innebærer avstand. Snarere fornemmes tett tilstedeværelse i det som en gang har vært.

En danskekonge på Brunholmen

Ålesund anno 1733,
 med den kongelige flotiljen trygt oppankret ved Brunholmen.
(Tegning av Knut Ekroll.)

I 1733 var kong Christian den 6. på norgestur. Han reiste imidlertid langt fra alene: Kona, Sophie Magdalene, var med. Det var også svigermora, Sophie Christiane av Wolfstein, markgrevinne av Kulmbach-Baireuth. Dessuten en rekke embetsmenn og ansatte ved hoffet; til sammen et følge på hele176 personer.

Det at en konge drog med seg familie, slekt, venner, ministre og skrivere, kusker og lakeier – ja, store deler av det kongelige hoffet – var ikke bare uvanlig. Det var rett og slett noe få nordmenn, og knapt noen sunnmøringer, hadde vært vitne til tidligere.

Ved Den Hvite Sjøen

Hvitträsk - Den Hvite Sjøen.

Oktobersola sprer sine lave, skarpe stråler utover delegasjonen av museumsfolk på studietur til Finland. Vi befinner oss tre mil vest for hovedstaden Helsinki. Likevel er det lite som minner om by, idet bussen svinger opp på et høydedrag, og en parkeringsplass åpenbarer seg i ei lysning midt i tjukke skogen. Busker, trær og blomster rammer inn bygningene som så kommer til syne: En staselig villa. Faktisk to, viser det seg.

Danskekonger på Sunnmørsferd

Nørvasundet; fotografert 307 år etter at kong Frederik 4. seilte gjennom det.

Rykter har til alle tider fulgt i kjølvannet av kongebesøk. Når ryktene blir gamle nok, blir de mest levedyktige av dem til sagn, og slike finnes det utallige av. Olav den hellige er uten tvil den kongen som har fått flest sagn knyttet til sin person. Neppe kommer noen til å gjøre ham den rangen stridig. Danskekongenes sunnmørsturer ga imidlertid skral næring til sagntradisjonen. Den eneste som det ble heftet noe ved, var Christian 4. Her skal ei overnatting på Valderøy i april 1599 ha resultert i at ei tjenestejente fra Sykkylven ble gravid. Hun fødte en sønn som, i følge sagnet, skal ha arvet «…den store oldenborgske næse…»

OL i september

Hopperen Bredesen i svevet.

Gjenkjennelse føyer en ekstra dimensjon til museumsbesøk. Få grep virker sterkere enn det å skape utstillinger der elementer fra vår egen tid, og våre egne opplevelser, inngår. Norges Olympiske Museum på Lillehammer har en stor fordel i så måte. De aller fleste nordmenn har minner fra da de satt benket ved radioapparatet eller foran fjernsynsskjermen og fulgte med på dramatiske spurtoppgjør i skisporet, spektakulære skihopp eller utenkelige rundetider på skøytebanen.

Glimt fra kommunevalgåret 1904

Deler av Ålesunds sentrum kort tid etter bybrannen.
Murbygninga som står igjen, er byens fengsel.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Brannåret 1904 var også valgår i Ålesund. Den nedbrente byen dannet ei dyster ramme rundt valgkampen. Men inn i mellom brannruiner og provisoriske boligbrakker, vokste planer om en ny by fram.

Sunnmøres første kjendis jubilerer!

Rollon; strengt pekende fra sin sokkel i byparken i Ålesund. Er det fødestedet sitt han markerer?
Lite trolig, da tilsvarende statuer både finnes i Frankrike og i USA.
 Kanskje er det ugresset i blomsterbeddene  han vil henlede vår oppmerksomhet mot...

 I disse dager strømmer skoleelevene til musea i Ålesund og Giske for å få vite mer om Rollon – eller Gange-Rolv. Vikinghøvdingen som etter sigende var så kraftig at ingen hest kunne bære ham. Rolv satt likevel ikke hjemme på Giske og deppa av den grunn. Tvert i mot! Støtt og stadig var mannen på reisefot. En rastløs sjel, tydeligvis. Helt til han en dag i året 911 roet seg ned og ble hersker over Normandie. Det skjedde altså for 1100 år siden i år. Derfor er samtlige sjetteklasser i Ålesund og Giske invitert på museumsbesøk for å få vite mer om denne sunnmøringen - som skal ha vært stamfaren til selveste Wilhelm Erobreren.

Den første skolen på Sunnmøre



Kristian 6. (Bildet hentet fra Wikipedia.)

Flere av danskekongene gjestet Sunnmøre, og var mer eller mindre fornøyd med sitt opphold her. Noe mindre fornøyd, var nok Kristian VI., den pietistiske monarken som i tillegg til mye annet også opplevde å bli liggende værfast på Brunholmen i Ålesund i åtte døgn under sin norgesferd i 1733. Hans sekretær ga derfor stedet navnet «Taalesund». Før turen til Norge hadde Kristian konsentrert seg om å utbre pietismen på hjemlige trakter. Blant annet sørget han for å få stengt Københavns teater, og sendte dermed også Ludvig Holberg ut i lediggang.

Om å formidle vår samtid - og det ufattelige

Foran Stortinget, 31. juli 2011.

Fredag 22. juli 2011 vil for alltid være risset inn i vår kollektive hukommelse. Grusomhetene som fant sted i Oslo og på Utøya den dagen, er hinsides de målestokkene vi vanligvis opererer med når det gjelder menneskelige handlinger. At slike hendinger vil påvirke vår historie, er det liten tvil om. På hvilken måte er imidlertid altfor tidlig å si noe om. Sammenlikninger til krigs- og okkupasjonstid har blitt trukket. Terrorangrepet fra en av «våre egne» er imidlertid vanskelig å sette inn i en slik ramme. Det at historiske paraleller knapt nok finnes, gjør hendingene denne beksvarte fredagen om mulig enda vanskeligere å fatte.

Om ferie - før og nå



Feriemåleksempel 1: Dome Beach, Kypros.



De fleste har noen jobbritualer som må utføres før ferien setter inn. Selv rydder jeg skrivebordet. Å forlate kontoret med ei skinnende, tom skrivebordsplate, er en viktig forutsetning - kanskje den aller viktigste - for å kunne tre inn i såkalt feriemodus. Ryddejobben gir anledning til å se over mye av det som er gjort siste året. Dermed markeres avslutning på en arbeidsperiode, og nullstilling før den neste tar til. Og mellomrommet fylles, av nettopp - ferie!

Finnmarkstur 2: Berlevåg Havnemuseum og Kjølnes Fyr.

Med ryggen mot Ishavet: Berlevåg havn.

Mitt forhold til tetrapoder var lenge fjernt. Det skal glatt innrømmes. Selvsagt så jeg filmen «Heftig og Begeistret»; om mannskoret som avholdt sangøvelsene sine ytterst ute på moloen i Berlevåg. Med bølger opp i hushøyde og stadige stormbyger virvlende inn fra Ishavet, er det vel få steder i Norge som kan kalles mer værhardt enn dette.
Så når hurtigruta ankommer Berlevåg denne onsdagskvelden i juni, er det framfor alt ett spørsmål som melder seg der vi står ved rekka og skuer inn mot dette nordvendte fiskeværet ytterst ute på finnmarkskysten: Hva er det som må til for at folk skal kunne bo og livnære seg under slike barske forhold? For oss som er spente på slikt, finnes det én måte å finne svaret på. Og det er å oppsøke stedets museum:

Finnmarkstur 1: Slettnes Fyr og Gamvik Museum

Midnattsol over Slettnes.

Døgnvillhet kan være villet. Iallfall av og til. Slik var det tirsdag 14. juni 2011. Da var vi en gjeng søringer som ankom verdens nordligste fastlandsfyr. Klokka nærmet seg halv tolv om kvelden. Likevel var det lyst som dagen. Å tørne inn etter en lang flytur virket, under slike forhold, temmelig absurd. I stedet gikk det meste av denne såkalte “natta” med til mer eller mindre dypsindige samtaler omkring disse heldøgnskinnende strålenes betydning for oss nordboere – mens vi satt og myste mot skiva som absolutt avslo å synke i havet.

I Fjords fotspor på Norsk Litteraturfestival.

Krøllete, halvlangt grått hår dekker kragen på den hvite kappa. Ei lita skulderveske i slitt skinn slenger skjødesløst ned fra høyre skulder. I venstre hand en gjennomsiktig plast-paraply – av slikt slag som neppe hadde gjort særlig nytte i vestlandsvær. Det gjør imidlertid lite her. For dette er innlandet. Og her regner det som regel rett ned - når det regner, da. Denne dagen er det oppholdsvær.  Så paraplyen forblir sammenslått her på Lilletorget, i sentrum av Lillehammer. Klokka nærmer seg 11 på formiddagen. Det er lørdag den 28. mai 2011 - og folk strømmer til.

Vigra Kringkaster

Vigra Kringkaster, fotografert 12. april 2011.

Assosiasjoner er enklest å få fram når de visualiseres. Slik også med Vigra Kringkaster. I dag forbindes nok denne stasjonen først og fremst med ei radiomast som skaper problemer for flytrafikken. Kringkastingsstasjonen rommer likevel langt mer enn det. Og når nå masta skal fjernes, er det på tide å få tilført også andre assosiasjoner, enn de rent flyinnskrenkende, til dette spesielle anlegget.

Blått blod i bygatene



Kongens gate - fotografert i det den er i ferd med å få navnet sitt:
  sommeren 1904. (Foto: Aalesunds Museum.)


Sommeren 1904 var solrik for sunnmøringene. Særlig juli var usedvanlig tørr og varm. Dette gjorde oppryddingsarbeidet etter bybrannen ekstra tungt.

Onsdag 27. juli gikk en “vred borger” ut i lokalavisa “Søndmøre Folketidende” og sammenliknet forholdene i den nedbrente byen med ørkenen Sahara. Riktignok ikke på grunn av temperaturen. Det var støvet som voldte problemer.

Platebutikkdagen

Musikalsk mekka i Ålesund - med meter på meter med vinyl i alle varianter:
Fra Rosenbergs platebutikk i Løvenvoldgata i Ålesund.
Fotografert omkring 1970 av Dagfinn Havnen (Utlånt av Jan Olav Flatmark.)

I dag markeres den internasjonale "Record Store Day" - eller Platebutikkdagen; dersom vi skal forsøke på en oversettelse. Som navnet sier har dagen til hensikt å slå et slag for platebutikkene; og den fagkunnskap disse innehar når det gjelder å plukke ut kvalitetsnyheter på musikkfronten. Nå er det nå dessverre slik at disse små, uavhengige oasene av musikk som fantes rundt om i vårt landstrakte land for noen år siden, er i ferd med å forsvinne.

Om fyr, ferdsel og farne tider

Molja med fyrlykt og Hurtigruta i bakgrunnen, fotografert en seinvinterdag i mars 2011.

Hukommelsen er en selektiv innretning. Vi bør vel være takknemlige for det. Likevel: For en som jobber på museum kan det være både nyttig og fascinerende å reflektere litt rundt hvordan historie skapes. Hvordan velger vi ut hva vi skal ta med oss inn i framtida av muntlige overleveringer, skriftlige beretninger, visuelle gjengivelser og, ikke minst, tredimensjonale gjenstander?

Boka om Karl Straume

Karl Straume: Sjølportrett (1967)

Det var ein av desse grå dagane i mars. Ein av dei dagane da våren eigentleg burde ha vore på plass – men framleis let vente på seg. På slike dagar er det som om hausten jobbar langt på overtid - og syt for at stirrige stormkast og rause regnskurar flat-trakkar alle tilløp til snøklokker og krokus-spirer, og dempar begynnande fuglesong til noko som knapt kan høyrast. Ein slik dag var det at ei bok datt inn døra. Boka var skrift nr. 19 frå Hovdebygda soge- og velferdslag, utgjeve av ein komité med Roar Rønning som redaktør, og bar tittelen “Kunstmålaren Karl Straume (1877- 1968)”

Østfoldingen som oppdaget Sunnmørsfjella

Kneisende på sin sokkel øst for Fjellstua.

"Kneisende" er et ord som ikke er blant de vanligste i dag. Sannelig om jeg egentlig vet lenger hvilke assosiasjoner det ordet innbyr til. Som beskrivelse av statuen av Kristofer Randers fant jeg likevel ikke noe mer passende uttrykk. Iallfall ikke der og da - vel forsynt med kaffe og eplekake på Fjellstua, og klar til å begynne på hjemturen denne seinvintersøndagen i mars.

Adelsmannen som forsvant.

Under et sjeldent anfall av loftsrydding forleden, kom jeg over en kartong med gamle punk- og new wave-singler. Ei av disse ansporet til å finne mer ut om forsvinningen til en engelsk adelsmann:

Historien føres tilbake til vinteren 1973. Da ble Richard John Bingham, den 7. jarl av Lucan, skilt fra Veronica Mary Duncan, som han hadde vært gift med siden 1963. De hadde 3 barn sammen. Lorden, som var utdannet ved Eton og hadde ei militær karriere bak seg, var også opptatt av gambling, og hadde etter hvert pådratt seg ei betydelig gjeld.

Da Nansen svingte hatten på Ålesund havn.

Ålesund, 22. juli 1896: Oscar 2. går i land på Skansekaia. (Foto: Aalesunds Museum.)

Året 1896 var preget av flere fasjonable besøk til Ålesund. Den mest prominente gjesten var nok den tyske keiser, Wilhelm 2. Torsdag 16. juli ankret keiserskipet "Hohenzollern" opp på Aspøvågen. Selv om keiseren denne gangen holdt seg ombord med sitt mannskap på 295 personer, sørget skipsorkesteret for at tilroende ålesundere både fikk høre "Ja, vi elsker" og andre musikkstykker framført fra skipsdekket. Trolig fikk også noen glimt av Wilhelm selv -- uten at det vites for sikkert.

Noen dager seinere, 22. juli, var selveste kongen, Oscar 2, på besøk.

Kristofer Uppdal, Reinert Torgeirson og bybrannen i Ålesund

 Natt til lørdag 23. januar 1904 brant Ålesund ned. Det meste av bebyggelsen i sentrum - ca. 850 bygninger - ble flammenes rov. Mer enn 10 000 av byens ca. 12 500 innbyggere mistet hus og hjem. I tida som fulgte søkte en rekke arbeidsfolk fra fjern og nær mot den nedbrente byen. 

En del av de tilreisende var såkalte "nistebønder" ; det vil si folk fra bygdene omkring Ålesund som dro avgårde med båt og nistebomme, overnattet ombord, og levde av maten de hadde med seg hjemmefra. Dermed kunne de jobbe for knapper og glansbilder. Dessuten verken trengte de, eller ønsket, å delta i noen fagforening. De var fiskebønder - sjølhjulpne - og stod som sådan svært langt unna arbeiderbevegelsens ideologiske fundament.

 På motsatt side stod de omreisende arbeiderne, s.k. "rallarar" eller "slusk". Disse var ofte klassebevisste, opptatt av organisering og solidaritet. Slusken sørget for ei radikalisering av det politiske liv i byen, og bidrog til etablering av foreninger innenfor de fleste bygningsfag, og til dannelsen av byens lokallag av Arbeiderpartiet.

Keith Richards, Henrik Ibsen og Hellesylt

Som så mange andre brukte jeg deler av juleferien til å lese Keit Richards' selvbiografi, "Livet". For en som har fulgt denne gruppa mer eller mindre jevnt, siden midten av 60-åra ga Stones-gitaristens framstilling derfor en rekke assosiasjoner også knyttet til egen oppvekst: