Vigra Kringkaster

Vigra Kringkaster, fotografert 12. april 2011.

Assosiasjoner er enklest å få fram når de visualiseres. Slik også med Vigra Kringkaster. I dag forbindes nok denne stasjonen først og fremst med ei radiomast som skaper problemer for flytrafikken. Kringkastingsstasjonen rommer likevel langt mer enn det. Og når nå masta skal fjernes, er det på tide å få tilført også andre assosiasjoner, enn de rent flyinnskrenkende, til dette spesielle anlegget.


I bilen ut til Vigra denne solblanke ettermiddagen i førpåskeuka var det mange tanker jeg gjorde meg: Om øyene i Giske som havner og handelssteder tilbake til førhistorisk tid. Om gravrøyser og storfolk. Om høvdingætter og maktkamper. Om tyske flyangrep og flukt over havet under 2. verdenskrig. Om ferjer, flyforbindelser og tunneler. Men først og fremst om kringkasteren – eller “Vigra lokal” – som de fleste kjenner den som.

For oss som vokste opp på 60-tallet var  det Radio Luxemburg som gjaldt. "Radio Lux" var røsten fra den store verden. En verden befolket av ungdom, energi og ny og spennende musikk. Annerledes da med lokalradioen. Her gir vel ordet “traust” den rette betegnelsen; med et innhold preget av korsang, janitsjarmusikk og evindelige meldinger om fiske. Langt fra noen kioskvelter denne lokalradioen altså, for én  hvis musikalske interesse først og fremst dreide seg om Stones og  Who og andre britiske band.

Solnedgang over radiomasta på Vigra.

Imidlertid: Års alder har det med å tilføre nye perspektiver på det nære. Særlig gjelder det når lokalhistoriske linjer samtidig kan risses. Slik kan nok mitt forhold til Vigra lokal også karakteriseres. Som et himmelropende utropstegn streker den 232 meter høye masta opp synsranden langs vegen til Synnes. Et utropstegn som ikke minst favner om det dramaet som utspant seg her i aprildagene 1940.

Den tyske invasjonen av Norge om morgenen den 9. april ble fulgt av timer og dager med usikkerhet og forvirring: Hva skulle man gjøre? Skulle man ta opp kampen? Eller var det best å se situasjonen an? Fra de lovlig valgte styresmakter var det lite å høre.

Blant de titusener som gikk og frustrerte seg over situasjonen var bestyreren for Vigra Kringkaster, Oskar Stinesen. Med sine 100 kW sende-effekt var Vigra-senderen den kraftigste i landet. Signalene fra denne flate øye utenfor Ålesund nådde omtrent ut til hele Sør-Norge.

Skjebnedagen, den 9. april, fikk ikke Stinesen noe informasjon om hvordan han skulle forholde seg til den situasjonen som var oppstått. Klokka halv åtte om kvelden skjedde det imidlertid noe. Da annonserte NRK at formannen i Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, ville komme med ei erklæring. Stinesen sørget imidlertid for å få koblet ut senderen. Quislings røst denne dagen ble således ikke formidlet over Vigra Kringkaster.

Noen dager seinere, den 13. april, var stasjonen på Vigra fremdeles en del av det frie Norge. I disse få, men skjebnetunge dagene da pålitelig informasjon var det som manglet mest, var den dermed en enslig, fri stemme i det okkuperte Sør-Norge.

I si bok “Småsamfunn i storkrig” skildrer Ragnar Ulstein det som skjedde denne dagen:

“…(Stinesen) heldt på å gå frå vit og forstand av mangel på ordrar. Nå hadde han fått denne meldinga frå påliteleg kjelde: “22 tyske fly på veg nordover.” Stinesen melde med kraft: - “22 tyske fly passert Sognefjorden på veg nordover.” Han ropte det deretter ut på engelsk over halve Europa og store hav. – Twenty-two German aircrafts… Meldinga vart høyrd, blant anna av ein britisk jagarflotilje som låg like ved, ved innløpet til Ålesund, og av skolelærarar på nordvestkysten. Dei kom inn i klassane med beskjed til elevar som sat med oppspilte auge: Ned i kjellaren, i dekning! Eller: Heim! Skolen slutt for i dag!...”

To dager seinere, den 15. april, lyktes imidlertid de tyske bombeflya med å sette senderen på Vigra ut av spill. Og denne siste frie kringkastingsrøsten i Sør-Norge forstummet. Da den seinere ble reparert, var den under tysk kontroll.

Kringkastingsstasjonen på Vigra etter bombinga 15. april 1940.
(Foto hentet fra Flatmark/Grytten: Ålesund i hverdag og krig. 1988)

Langt fredeligere er da det ærend jeg kommer i denne tirsdagskvelden i førpåskeuka. Det var årsmøte i venneforeningen til Vigra Kringkaster. Og i og med at den siste sendinga over mellombølgenettet fra Vigra formidles 30. juni i år, er det ei historisk epoke som går mot sin ubønnhørlige slutt. Derfor er også møtet med venneforeningen viktig. For nå gjelder det å finne ut hvorledes denne historien skal tas vare på og formidles for framtidige generasjoner. For ett er vi skjønt enige om: Det bør den. For dette er historie som handler om langt mer enn informasjon om vær og vind og nyheter om stort og smått. Historien om Vigra Kringkaster bærer i seg viktige bestanddeler til det limet som gjennom det forrige hundreåret bidrog til å binde Norge sammen.