Speidere i hundre år

Klar for speidertur, med avreise fra Rutebilstasjonen, tidlig på 60-tallet.
 (Foto fra boka.)

Allerede i 1911, nærmere bestemt den 8. mars, ble den første speiderguttavdelingen stiftet i Ålesund. I landssammenheng er dette svært tidlig. Det er til og med 17 dager før det landsomfattende Norsk Speiderguttforbund ble stiftet.

Historien om speiderguttbevegelsen i Ålesund er nå samlet mellom to permer, under tittelen «Ålesund Speiderguttavdeling. Speiding i Ålesund i 100 år.» Det er lektor og lokalhistoriker Kjell Skorgevik som har forfattet boka. Den kom ut i 2011, som Skrift nr. 2 i skriftserien til Stiftelsen Kjell Holm.

Speiderpartrulje under ledelse av Karsten Larsen, fotografert i 1918.
(Foto fra boka/Aalesunds Museum.)

Ålesund for hundre år siden, var en by i vekst. Gjenreisningen etter bybrannen, motoriseringen av fiskeflåten og det ekspanderende havfisket, var med på å gjøre byen til en magnet for ungdom som søkte arbeid. Fra bygdene og øyene omkring på Sunnmøre kom de i hopetall. Men også fra Romsdal og Nordmøre, fra Nordfjord og enda lenger unna. Og for dem som ikke ville satse på fiskeri eller sjøfart, fantes der alltids muligheter til arbeid på land. Både på skipsverft og hermetikkfabrikker, fiskemottak og trandamperier. Mange tok også til å lære seg håndverk: Hos repslagere, seilmakere, bøkkere og blokkmakere var arbeidskraft etterspurt.

Av de som bodde i byen omkring 1910 var der altså mange første- og andregenerasjons-ålesundere. Og mens slekta utgjorde det viktigste sosiale nettverket på landsbygda, innebar tilflytting til byene ofte en svekkelse av ættetilhørighet. Dermed oppstod nye sosiale behov. For å kunne møte slike behov, vokste der fram en rekke organisasjoner, både religiøse og verdslige, i den unge kystbyen.

I 1910 fantes der ikke egne organisasjoner for barn og unge i Ålesund. I ei tid der de unge møtte voksenlivet langt tidligere enn i dag; der mange var med på fiske eller annet arbeid lenge før de ble konfirmert, så man vel heller ikke helt hensikten med organiserte fritidsaktiviteter.

Byens første, kvinnelige speidere. Fotografert etter deres aller første juletrefest,5. juledag 1925.
(Foto fra boka/Aalesunds Museum.)

«Aalesund Tropp»

Landets første speidertropp ble dannet i Kristiania den 1. mai 1910. Dannelsen inspirerte snart til tilsvarende aktiviteter andre steder i landet. Ålesund var intet unntak i så måte: Allerede samme høst møttes flere grupper regelmessig til ulike friluftsaktiviteter. Alle med utgangspunkt i speiderbevegelsens ideer:

«…Store gutteflokker kom sammen og valgte deres «høvding»(…) Naar de saa var fri skolen, bar det ut i skog og mark hvor de drev idrett, kampleke, badet og solet sig for saa i kvældingen ved kaffikjælen og trækspillet at samle sig ved leirbaalet. Dette romantiske liv drog flere og flere gutter til at danne patruljer, eller bander som de ofte kaltes, og snart var der en hel del av dem, som i dristige dragte (med) musik og sang drog ut fra byen naar helgen kom…»

(Fra jubileumsberetningen, som kom ut i 1921. Sitert fra boka, s. 15)

Slike aktiviteter var tydeligvis noe som fenget mange unggutter i Ålesund. For knapt ett år etter at speiderbevegelsen hadde fått sin første lokale avlegger, var hele 250 gutter tilsluttet «Aalesund Tropp».

Gjennom de drøyt hundre år som er gått siden den tid, lar forfatteren oss følge i fotsporene til speiderbevegelsen i Ålesund. Og selv om hovedfokus er på guttespeiderne, får vi innblikk i aktivitetene både til jentespeidere og til andre grupper, som for eksempel sjøspeiderne.

Framstillingen er i hovedsak kronologisk, med vekt på aktiviteter og organisatorisk utvikling gjennom skiftende tider. Ikke minst interessant er innblikk i organisasjonsarbeidet under krigstid og gjennom de første etterkrigsåra: Den 11. september 1941 kom Terbovens forordning om oppløsning av speiderorganisasjonene. Både protokoller, medlemslister, bankbøker og kontantbeholdning skulle leveres inn. Men selv om organisasjonen ble liggende nede, var det mange speidere som deltok i Det sivile luftvernets sanitetstjeneste - som medlemmer av Ålesund Røde Kors hjelpeforening. Mange av speiderne tok dessuten aktivt del i motstandskampen ute og hjemme.

Fra landsleiren i Mandal i 1948. Ålesund bys 100-årsjubileum markeres.
(Foto fra boka.)

Etterkrigstid

Ved freden i 1945 ble speiderarbeidet raskt tatt opp igjen. Det beslaglagte avdelingsarkivet ble imidlertid ikke funnet igjen. Det meste måtte derfor etableres helt på nytt. Men selv om mye manglet, var innsatsviljen stor. Friske krefter kom til, og medlemstallet økte jevnt og trutt gjennom de første tiåra etter krigen.

Noe av det mest imponerende i dette frivillige arbeidet finnes også her: Den enorme oppslutningen, og den utrettelige dugnadsinnsatsen de la til grunn, de mange som engasjerte seg i de første tiåra etter krigen. Og da etterkrigsgenerasjonen vokste til, økte tilslutningen ytterligere. Det var en gullalder for det frivillige organisasjonslivet blant barn og unge - og speideren var blant de aller mest populære tilbuda.

Gjennom navn - et nærmest uuttømmelig oppbud av navn - leirsamlinger, utflukter, hyttebygging og arrangementer av ymse art, får vi et innblikk i det sosiale limet som speiderbevegelsen var med på å skape. Gjennom felles opplevelser ble kontakter etablert og vennskap knyttet - gjerne for livet.

Her ligger kanskje også den fremste verdien av den rike dokumentasjonen av navn og begivenheter som boka inneholder: Plassert inn i en slik sammenheng gir dokumentasjonen et informativt innblikk i bysamfunnets gjennomgripende endringer de siste hundre åra. Fra oppvekst i overfylte bygårder, der behov for lys, frisk luft og tumleplass var framtredende, til dagens vidstrakte bosetningsmønster, med mer enn nok tumleplass både inne og ute - for de aller, aller fleste.

Spennende blir det å se om speiderbevegelsen vil leve og blomstre videre i vårt underholdningsoverdådige samfunn. Et samfunn der så mangt og mye stjeler tid og oppmerksomhet både fra friluftsliv og fra fellesskap. I vår tid, der dette med egenaktivitet og fysisk utfoldelse for barn og unge representer ei ganske annen utfordring enn bare for noen få år siden, er det imidlertid liten tvil om at organisasjoner som speiderbevegelsen behøves. Mer enn kanskje noen gang gjør den det.