Motstandsmuseet i Amsterdam

Museumsbygninga. (Bildet er hentet fra museets egne hjemmesider.)

Av og til tar museumsbesøk en annen vending enn forventet. Slik også en septemberdag i Amsterdam. Det nederlandske "motstandsmuseet", eller Verzets Museum er blinket ut som besøkmål denne tirsdagen.

Verzets Museum ligger i The Plancious Building, like over gate fra zoologisk hage. The Plancious Building var opprinnelig et konsertlokale, bygd i 1876 av diamant-arbeidere "With a passion for culture", som det står på plaketten ved inngangspartiet. Bygninga var i mange år et kulturelt samlingssted for den jødiske menigheten i byen, og har også vært brukt som synagoge.

Motstandsmuseet
Verzets Museum har holdt til her siden 1999. Og etter at audio-guiden er koblet til og hodetelefonene forskriftmessig påsatt, er vi klar til et dypdykk i den nederlandske fortellingen om krig, okkupasjon og motstand. Eller rettere: det er to hoved-akser denne historien dreier seg rundt. Den ene er knyttet til Nederland. Og den andre, og for mitt vedkommende langt mer ukjente fortellinga, er om hvorledes den andre verdenskrigen var en utløsende faktor for frigjøringen av landets kolonier i Indonesia. Ved at kolonihistorien presenteres i et eget rom i rommet, synliggjøres også krigen som et vendepunkt for kolonimakta Nederland.

Utstillinga om den andre verdenskrig og Nederland gir ei klar framstilling av de dilemmaene de stod overfor, disse som fikk den tyske krigsmaskinen rullende over seg noen skjebnetunge maidager i 1940. Dette var dilemmaer som vi, som i ettertid sitter med historiens fasit, har vanskelig for å skjønne omfanget av, og som kan plasseres langs aksen «samarbeid - samtykke -  motvilje – motstand».

Fra hovedutstillinga.

Ringeklokker
 Gjennom engelsk tekst og bruk av audio-guider blir publikum stilt overfor skiftende perspektiver, fra krigens gang på kontinentet til enkeltmenneskenes handlingsrom, eller mangel på slike; stilt overfor den tilsynelatende uovervinnelige tyske krigsmakten.

Tre unnselige ringeklokker ved ei stengt inngangsdør illustrerer dette bedre enn noe: Du står der som flyktning med en koffert i hånda, på desperat jakt etter et skjulested. Hvilke av de tre klokkene du trykker på, avgjør din videre skjebne: Om du blir avvist, får sympati og gode råd, men ikke hjelp, eller om du slipper inn. I et tett befolket land som Nederland fantes der mange slike dører. En del av dem var stengt, men der fantes også dem som åpnet seg for mennesker på flukt.

Kan hende var det de i mellomsjiktet som var de verste å komme ut for. De som la for dagen stor sympati og forståelse, men som ikke ville utsette seg og sine for belastningen det var å ta imot flyktninger. "For er ikke mitt liv like dyrebart som ditt, kanskje?", er det retoriske spørsmålet som vi blir stilt overfor når vi trykker på ringeapparatet i midten. Og i denne kategorien havnet nok de aller fleste, i Nederland så vel som ellers i det okkuperte Europa.

Jødenes skjebne
Et særlig sårt kapittel er jødenes skjebne. Anne Frank har jo personifisert denne tragedien, og huset der hun holdt seg i skjul, er i dag blant de mest besøkte museer i Amsterdam. Men også på Verzets Museum,  er dette dystre kapittelet framstilt på en gripende måte. Bykart over Amsterdam, med avmerking av der jødene bodde; der en blyantprikk markerer hver tiende person, ga de tyske okkupantene ei enkel oppgave når de skulle spore opp jødene. Om lag 60 000 jøder ble deportert fra Amsterdam. Deportasjonene forteller også ei historie om samtykke og aktiv medvirkning, og gir et spesielt dystert, men også tankevekkende perspektiv til utstillinga i museet der ordet "motstand" ligger i selve navnet.

For de nederlandske koloniene i Indonesia ble den andre verdenskrigen et tidsskille. Den motstandsbevegelsen som oppstod som følge av japansk okkupasjon, og ikke minst som følge av den ufattelige brutalitet som okkupantene framviste, bar også i seg kimen til nasjonal frigjøring og selvstendighet. Dermed opplevde også Nederland, på lik linje med Storbritannia og andre kolonimakter at de vant krigen, men tapte koloniene.

Ved å framstille denne epoken som ei fortelling i fortellinga, blir også dette kapittelet tydeliggjort som et tidsskille i landets nyere historie. Klare fiendebilder blir tilslørt ved at koloniherrer og innfødte, som kjempet i lag mot okkupantene, etter hvert skiller lag. Dette skillet kommer til uttrykk lenge før den tyske og den japanske overgivelsen i 1945. Dermed underbygger denne utstillinga den mangfoldighet som begrepet "motstand" favner; en mangfoldighet som også bærer i seg indre spenninger og motsetninger.

Kart over systemet av GULAG-leireri Sovjetunionen og i landa rundt.

GULAG
Som skiftende utstilling denne høsten presenterer Verzets Museum temaet GULAG-systemet, om terror og vilkårlighet i Sovjetunionen. GULAG-systemet hadde som kjent sitt utspring i det nettverk av konsentrasjonsleirer som ble etablert de første åra etter revolusjonen i 1917. Systemet ble gradvis avviklet i åra etter Stalins død. I 1953. Rammene for denne dystre utstillinga er imidlertid videre enn denne perioden. For i tillegg til å se på hvordan systemet fungerte, omfatter de også hvordan vesten oppfattet det, og, ikke minst, hvordan historien om GULAG-leirene blir framstilt i dagens Russland.

Noen svært få gjenstander er tatt vare på fra disse fangeleirene.

Dette siste punktet gir også en påminnelse om at kampen om historien fremdeles pågår, ikke minst i land der nye nasjonalistiske bevegelser får rotfeste.

Utstillinga forteller også om nederlendere som måtte sone i sovjetiske fangeleirer. Flere tusen av dem, faktisk: Det var idealistiske kommunister som var reist til Sovjetunionen for å være med på å bygge den nye "idealstaten". Det var krigsfanger, og det var frontkjempere, som også havnet her. Et stort arbeid med å identifisere de nederlendere som satt i GULAG-leirer, har vist at det dreide seg om ca. 2000 mennesker.

Etter ei slik dyster avslutning er museumkafeen god å ty til. Kafeen innbyr til ei rolig stund til å bearbeide mange inntrykk: Av krig og konsentrasjonsleirer. Av totalitære regimer, og av motstand og kamp for frihet og menneskeverd. Kanskje mest av alt: om privilegiet med å oppleve historiefortellinger som synliggjør at fasit hører ettertida, og etterpåklokskapen til. Samtida, der historien blir formet er breddfull av veivalg, nyanser og dilemmaer. Krig og okkupasjon spisser slike. Dette makter Verzets Museum å formidle, nøkternt og troverdig.

Tradisjonen tro avsluttes blogginnlegget med et musikkinnslag. Og hva ligger vel nærmere enn Midnight Choir og "Amsterdam Stranded"?