Byparken

Byparken i høstmørket. Fotografert i desember 2015.

Et tidsbilde, først: Syttende mai, midt på 60-tallet: Vinden skaper mønster av skygger fra greiner og blad i gamle, ærverdige trekroner. Et skyggespill i takt med musikken? Nesten til å tro; her mellom trærne ved foten av byfjellet Aksla.

Nordavinden får også korpsmusikken til å bære i ulike retninger, med ulik styrke. De hvite, røde og blå remsene i 17. mai-sløyfa finner sin egen, blafrende rytme. Det lille flagget jeg har hatt med meg i toget, henger for det meste slapt ned. Utmattet etter å ha blitt viftet med i ett kjør langs den lange togruta fra kirka inn til sjukehuset og ut igjen – til endepunktet Utstillingsplassen.

Softisen i den andre handa er begynt å smelte. Krokanen siger sakte forbi kanten av kjeksen. Is-inntaket må derfor intensiveres om ikke det meste skal renne av. Skoene gnager også. Syttende mai-sko har det jo med det. Nyinnkjøpte som de pleier å være. Slike plager oppheves likevel i rikt monn av det viktigste: Å få være nettopp her. Å få nyte solskinn og softis på syttende mai i selveste Byparken i Ålesund. For en tiåring kunne ikke livet bli stort bedre enn akkurat det.

Tilbake til 2015:

Den 16. mai dette året ble de nye trappene fra Byparken opp til Fjellstua tatt i bruk. De siste åra er det gjort mye for at også selve parken i dag framstår i langt bedre forfatning enn på lange tider. Både stier, benker og belysning er fornyet. Gamle, ærverdige trekroner har fått trim og pleie. Vilje til vedlikehold viser vilje til verdsetting. For, som rekreasjonsområde har parken hatt betydning for byens befolkning, lenge. Svært lenge.

Byparken i sin spede begynnelse, i 1890-åra.
(Foto tilhører Aalesunds Museum.)

Også lektor og museumsbestyrer Kristian Bugge var opptatt av Byparkens rolle, i si byhistorie fra 1923: 

"...For et moderne bysamfunn regnes det som en kulturel nødvendighed at anlægge parker hvor folk kan skaffe sig en smule rekreation og hygge efter dagens slit og slæp..." ( Bind 2, s. 73)

Hvordan oppstod så ideen om å anlegge en park i dette området av Ålesund?

Den lille kystbyen på Nordvestlandet opplevde en kraftig folkevekst i tiåra etter bystatusen i 1848. Særlig fra 1860-åra av var tilflytningen stor. De fleste kom fra øyer og fjordbygder omkring på Sunnmøre. Men også fra andre deler av Vestlandet, og ikke minst fra Bergen, var det mange som valgte å dra til Ålesund. I Ålesund var det arbeid nok; både innenfor den ekspanderende fiskerinæringa, men også innenfor håndverk, handel og annen virksomhet som oppstod i kjølvannet av moderniseringen av fisket.

Med folkeveksten fulgte behov for offentlige institusjoner. Og både videregående skole og kombinert fattighus og sjukehus, ble anlagt.  På et geografisk avgrenset område omkring sundet, ble det dermed stadig tettere bebyggelse.

Aksla bar og snau. Fotografert ca 1910.
(Foto tilhører Aalesunds Museum)

Dette gikk selvsagt på bekostning av friområder og hageanlegg. Fra før av var det sparsomt med vegetasjon på disse øyene som byen ble bygd på. Fra sentrum og inn til Nørvasundet fantes der nesten ikke ett, eneste tre. Unntaket var noen få, spredte, i Volsdalen. Disse stod der, "...som en oase i ørkenen..." – ifølge Kristian Bugge. Når byfjellet Aksla også lå bar og snau, opplevde befolkningen desto sterkere behov for et parkanlegg.

Volsdalen - en oase i ørkenen, i følge Kristian Bugge.
( Foto fra 1877. Tilhører Aalesunds Museum.)

Byselskapet, eller «Selskabet for Aalesund Byes Vel», spilte en sentral rolle når det gjaldt å sikre arealer for rekreasjon og naturopplevelser for innbyggerne i Ålesund. Byselskapet, som ble opprettet i 1862, sørget blant annet for at små grøntområder ble anlagt omkring i byen, med spaserveger og kvilebenker. 

I 1880-åra kom spørsmålet om å anlegge en bypark, opp for alvor. Ulike forslag ble lansert. Blant annet ble det sett på muligheten for å erverve grunn på Aspøya: nærmere bestemt fra Svaneapoteket og nordover, mot det som i dag er Øwregata. Den værutsatte beliggenheten, og det bratte terrenget, gjorde imidlertid at disse planene ganske så snart ble forlatt.  

I stedet begynte flere å ta til orde for å anlegge park i området mellom Aksla, Einarvika og brannkanona ved trappene opp til fjellet. En innsender i Aalesunds Blad 24. april 1885 argumenterte varmt for ei slik plassering:

"...Her finnes et passende terræng med let adgang og med vakker utsigt såvel mot havet som mot fjeldene i sydost. Den såkalte Trollhaug kan bli et vakkert utsigtspunkt, og jordsmonet omkring egner sig særlig til beplantning..." 

Slik ble det som kjent også. Noe vi, som jevnlig spaserer i området, kan konstatere var et godt valg! Også i et 130-års-perspektiv var det utvilsomt det!

                                                              -----
Den britiske popgruppa The Small Faces valgte et helt annet sted enn Byparken i Ålesund som ramme for sin musikalske parkvandring. Etter sigende skal det ha vært Little Ilford Park utenfor London som inspirerte gruppas sanger Steve Marriot til å skrive låten «Itchycoo Park». Ordet «Itchycoo» knyttes opp mot neslene som vokste der, og som påførte de, som var så uheldig å komme i berøring med dem, ei hissig kløe.

Andre, langt mer svevende, forklaringer på innholdet er også lansert. Som ventet det, når man tar i betraktning at låten ble skrevet i 1967: I en periode da det å foreta ulike typer «reiser», eller «trips», var noe å drive med for en fremadstormende etterkrigsgenerasjon – og da ofte med mer omfattende, mentale endringer, enn kløe, som resultat.

Men selv om «Itchycoo Park» således kan sies å være langt mer preget av 60-tallets psykedeliske reiselyst enn det en ettermiddagstur i Byparken har å tilby – tåler den likevel så absolutt et gjenhør: