Om sykkelens inntog i Ålesund

"Cyclisten"s medlemmer iført klubbens uniform (pluss en ukjent bergenser iført slips) foreviget før starten på et sykkelløp med start og innkomst på Borgundbroa, en søndag i august 1895. Legg spesielt merke til fothvilerne. Disse ble brukt i unnabakker for å holde beina unna pedalene. For disse syklene hadde ikke frihjul. Luft i ringene, var de imidlertid utstyrt med! (Foto: Aalesunds Museum)

Avisene melder for tida om at sykling er blitt den nye folkesporten her til lands. Sykkelløp som Den store styrkeprøven og Birkebeiner-rittet fulltegnes i løpet av noen sekunder, lokale sykkelklubber opplever solid tilstrømning av nyfrelste sykkelentusiaster, og stadig flere bruker tohjulingen til og fra arbeid.

Også her i Ålesund er sykkelinteressen økende. Utbygging av sykkelsstier, traseer og annen tilrettelegging for syklister har imidlertid så langt ikke vært  mye å skryte av.  Så vidt jeg husker rangerte Ålesund høyt blant de byer i Norge som er dårligst tilrettelagt for de som ønsker å ta seg fram med pedalhjelp, i en undersøkelse som ble gjort for ei tid tilbake. Men om ikke syklistene har hatt (eller har) særlige muligheter til å utøve aktiviteten uten å risikere å havne i klammeri med bilister eller andre vegfarende, er det greit å kunne slå fast først som sist: Sykkelen kom til byen før bilen! For, da den første automobil rullet gjennom Ålesund en augustdag i 1908 ( Se Tidsskrift for Sunnmøre Historielag, 1986), hadde sykkelen vært synlig i bybildet en god del år allerede.



Bakgrunnen
To timer, 34 minutter, 53 sekunder. Det var tida nordmannen Wilhelm Henie brukte på 100 kilometer under sykkelmesterskapet i Belgia i januar 1894. Og for den innsatsen ble han kåret til verdensmester.

På samme tid, søndag 21. januar, arrangerte hjulsportklubben "Cyclisten" soaré i Arbeiderforeningens lokaler i Ålesund. I følge referatet i Aalesund Handels- og Søfartstidende var det god oppslutning om arrangementet, der lokale krefter sørget for variert underholdning: Student Sødring leste prologen og fru dr. Sødring og fru grosserer Rønneberg framførte flere sang- og musikkstykker, "...der vakte en Sand Storm av Bifald."

I tillegg var flere av klubbens aktive syklister frampå med tablåer, "...der modtoges med Haandklap."
Dr. Sødring utbrakte et "Leve" for kongen, og siden gikk dansen med liv og lyst til langt på natt.

Hjulsporten
På dette tidspunktet eksisterte det altså et aktivt sykkelmiljø i Ålesund. Sannsynligvis ble "Cyclisten" dannet på et møte i Handelsforeningens lokaler 19. juni 1892. Den første tohjuling viste seg noen år før det; trolig allerede i 1885. Det var en hjemmelaget doning konstruert av Gustav Furmyr. Selv om flere skal ha lært seg å sykle på denne, var det først i 1893 at sykling begynte å få en viss utbredelse blant ålesundere. Dette året dukket det nemlig opp flere lokale sykkelforhandlere. Og blant unge menn fra de mer bemidlede deler av befolkningen ble sykkelen raskt populær.

Blant mange var imidlertid entusiasmen for dette nye fartsvidunderet temmelig laber. Større ble den heller ikke av at uvørne syklister forårsaket flere ulykker, og at byens vognmenn beklaget seg over at hestene ble skremt av dem. Etter en rekke slike klager fant politimesteren det nødvendig å innføre forbud mot sykling i byens sentrum, med virkning fra 1. september 1893. Unntak ble gjort for de viktigste gateløpene i øst-vestlig retning. Dermed ble det fremdeles mulig å sykle gjennom byen.

Likevel skapte forbudet røre i sykkelvennlige kretser, som f. eks. Aalesunds Blad. Denne avisa tok saken opp i en krass lederartikkel 5. september. Artikkelen tok utgangspunkt i at sykkelen, gjennom den popularitet den hadde oppnådd blant byens unge menn, allerede hadde vist at den var framtidas framkomstmiddel. Avisa mente at i stedet for å være negative, burde de som var for gamle til å lære seg å sykle, heller "...tage Hatten af og i Stillhed beundre Symbolet paa den fremrullende nye Tid."

I følge Aalesunds Blad ville det alltid være slik at et hvert framskritt møter motstand.Alle forsøk på å bremse utviklinga, hadde imidlertid så langt vist seg å være fåfengte. Slik ville det også bli med motstanden mot sykkelen. Lederskribenten var ikke nådig mot de som ville ha bort syklistene, og karakteriserte dem som "...Eiere af taabelige Heste og døve og aandssløve Fodgjengere..." Stilt overfor slike motstandere, hadde de syklende unge ålesunderne lite å frykte. -Mente altså Aalesunds Blad.

Lensmann og prest
Om ikke Aalesunds Blad var nevneverdig diplomatisk i sin omtale av sykkelens motstandere, var avisa raskt ute med å påpeke at den hadde solide meningsfeller: I Østre Aker hadde nemlig til og med lensmannen tatt sykkelen i bruk for å komme seg rundt i distriktet.

Og, om man var villig til å løfte blikket mot utlandet - nærmere bestemt mot Italia og Milano- ville man oppdage at der hadde selveste erkebiskopen, riktig nok "...etter et midlertidig Forbud...", igjen tillatt sykling. Denne avgjørelsen ble fattet etter at han, sammen med en rekke av landets fremste geistlige, hadde hørt professor Santalena holde foredrag om "...den velsignelsesrige Opfindelse av Cykler..." Dermed var det heller ikke lenger uvanlig å se unge italienske prester komme trøende til messe.

"Cyclisten"
I Ålesund var utviklinga som sagt ennå ikke kommet like langt. Her foregikk syklinga foreløpig i mer organiserte former."Cyclisten" arrangerte en rekke utflukter for sine medlemmer. Blant de mest aktive deltakere her var Monrad Heggen. Monrad Heggen startet også med import av sykler til byen i 1893.

Monrad Heggen ble norsk importør av Raleigh-sykler i 1893. I Iøynefallende avisannonser under mottoet "RaleighRyttere Rider i Ring Rundt Rivaler" brukte han Wilhelm Henies meritter som belegg for påstanden.

Året etter arrangerte klubben for første gang en lengre tur. Med Sjøholt som mål i det fjerne la ivrige syklister trottig i veg søndag 8. april. "Veiene var tørre og føret pregtigt" -skal vi tro referatet i Aalesunds Handels- og Søfartstidende.

Deltakerne returnerte til byen etter 11 timer; da medregnet "...en længre Middagshvil." Nils H. Musæus var klubbens leder. Han syklet fremst. De øvrige fulgte etter; tidvis på ei, tidvis på to rekker. Musæus brukte fløyte for å signalisere når der skulle endres formasjon.

I det hele var der altså et visst militært preg over Ålesund første sykkelkubb. Medlemmene bar da også uniform.

Men om Monrad Heggen var først ute med sykkelimport og  Nils N. Musæus var "Cyclisten"s ubestridte leder, var der en tredje ålesunder, Rasmus Rønneberg, som utvilsomt hadde det mest behagelig på sykkelsetet. Han var nemlig den første som eide en sykkel med luft i ringene.

Og selv om disse syklene kunne veie opp mot 30 kg, ga de uansett byens ungdom helt nye muligheter til å komme seg omkring. Og det i et helt annet tempo enn tidligere - iallfall i nedoverbakke...

Etter århundreskiftet ble syklene mer utbredt også blant ålesunderne utenfor Cyclistens rekker. Her er et knippe slike, fotografert omkring 1910. (Foto. Aalesunds Museum)