Finnmarkstur 1: Slettnes Fyr og Gamvik Museum

Midnattsol over Slettnes.

Døgnvillhet kan være villet. Iallfall av og til. Slik var det tirsdag 14. juni 2011. Da var vi en gjeng søringer som ankom verdens nordligste fastlandsfyr. Klokka nærmet seg halv tolv om kvelden. Likevel var det lyst som dagen. Å tørne inn etter en lang flytur virket, under slike forhold, temmelig absurd. I stedet gikk det meste av denne såkalte “natta” med til mer eller mindre dypsindige samtaler omkring disse heldøgnskinnende strålenes betydning for oss nordboere – mens vi satt og myste mot skiva som absolutt avslo å synke i havet.



Slettnes Fyr
Tilgang til midnattssol var nok likevel ikke det som gjorde at fyret ble plassert nettopp her; som en ytterste utpost mot Nordishavet. Snarere var det sikring av skipstrafikken som var motivet for at det i 1905 ble satt opp et fyr på stedet. På dette tidspunktet var dampskipstrafikken langs finnmarkskysten økende. Hurtigruta var etablert, og i ferd med å dekke større deler av fylket. Ei og annen selfangstskute passerte også. For dette var ei tid der Kvitsjøen hørte med til de områdene der nordmenn fangstet.

Trappa mot tårnet.

Som kjent var 1905 også det året da Norge trådte ut av unionen med Sverige. Fra da av gjaldt det å utforme den nye nasjonen som et selvstendig og enhetlig rike. I et slikt perspektiv var regelmessig kommunikasjon mellom landsdelene nødvendig. Å øke farbarheten langs vår viktigste ferdselsåre, norskekysten, ved hjelp av fyr- og seilingsmerker, ble dermed også en del av byggingen av det moderne Norge.

Fyrstasjonen på Slettnes, slik den framstår i dag.

I en slik sammenheng signaliserer fyrtårnet på Slettnes så vel spenst som spennvidde: Med sine 39 meter ruver det suverent over de mest bisarre bølgehøyder som Nordishavet makter å mobilisere. Samtidig synliggjør Slettnes de bestrebelser som lå bak det å sette opp slike symbolmettede monument langs en værhard kyst.

Kan hende virket den livgivende symbolikk i fyrenes konstante lys-sveip ekstra provoserende på de tyske soldatene, da de i 1944 valgte å sprenge bort fyrtårna i Finnmark, som en del av den brente jords taktikk. Sprengningen av fyrtårna var slik sett en siste desperat handling fra en fiende på flukt – og fra en ideologi i oppløsning: Fyrtårna skulle utraderes, om aldri så mye dynamitt måtte til!

Fyrbyggere, blant annet fra Sunnmøre, dukket opp på Slettnes få år etter krigen. De fikk satt opp igjen tårnet slik det står i dag - i massivt støpejern. Selv etter fredning i 1998 og avbemanning i 2005, er fyret fremdeles i full vigør med å veilede sjøfarere trygt forbi det ureine farvannet langs denne delen av nordkysten.

Gamvik Museum, fotografert 15. juni 2011.

Gamvik Museum
Om lag 3,5 km sør for Slettnes ligger Gamvik. Museet her er lokalisert i det såkalte “Brodtkorbbruket”i dette tradisjonsrike fiskeværet. Gamvik Museum rommer fortellinger som setter spor. Ikke minst de som er knyttet til krigsåra, da disse sårbare småsamfunnene opplevde den totale utslettelse. Men også andre etterlater inntrykk:

Et eksemplar av førsteutgaven av Bibelen på samisk finnes ved museet. Den kom ut i 1895. I ei tid med sterkt fornorskningspress var det ingen offentlige midler å hente til ei slik storsatsing. Så det var frivillige krefter som sørget for finansieringen. Fram til språket ble tillatt brukt i norsk skole i 1959, var kirken den eneste offentlige institusjon der samisk kunne benyttes. Dermed har denne bibelutgaven også hatt stor betydning for bevaringen av det samiske skriftspråket.

Fra hvalfangstutstillinga.

Museet viser også historien om Finnmarksfangsten etter hval. Denne kystnære fangsten kulminerte med det dramatiske Mehamnopprøret i 1903. Bakgrunnen for opprøret var at fiskerne mente at det var hvalen som jagde åte og fisk mot land. Hvalen var dermed en viktig forutsetning for å drive fiske. For ble hvalen borte, ville også torsken forsvinne fra kysten.

I disse åra var det flere sesonger med labert fiske. Og rundt pinsetider i 1903 lå 2000 fiskere uvirksomme ved havna i Mehamn. Stedet hadde på denne tida 123 fastboende. Mange av disse jobbet i hvalfabrikken. Denne virksomheten ble sett på med ublide øyne fra de som drev fiske. Etter at den nye bestyreren for hvalfabrikken nektet å hjelpe en fiskebåt som kom inn fra havet med ødelagt ror, kokte det over for fiskerne: Rundt 1500 mann gikk løs på fabrikken og raserte bygninger og anlegg. Militære fra Vardø og Harstad kom etter hvert til, men da var det meste ødelagt. 18 av fiskerne ble satt under tiltale, og 11 ble kjent skyldige og fikk fengselsstraffer.

Likevel viste det seg at mange hadde sympati for fiskernes sak. Kystfisket ble sett på som viktigere enn hvalfangst. Ikke minst  innenfor det framvoksende Arbeiderpartiet. Ved valget samme høst kom partiet for første gang på Stortinget. De fire representantene, alle fra Nord-Norge, hadde “ridd til Tinget på hvalryggen” – som det het. Og ikke lenger etter vedtok Stortinget at hvalen skulle totalfredes innenfor norsk sjøterritorium i de tre nordligste fylkene.

På veg til hurtigrutekaia i Mehamn.

Så fra kaia i Mehamn, fremdeles fokusert på bryske fiskere i kamp mot hvalfangst, går jeg ombord i Hurtigruta. Blar opp medbrakt reiselektyre; Herman Meville’s “Moby Dick” - mens kursen settes mot Berlevåg. Musikalsk reisefølge kobles også til. Den besørges av Emma-Lee Moss - Emmy The Great - og heter nettopp - "North":