En danskekonge på Brunholmen

Ålesund anno 1733,
 med den kongelige flotiljen trygt oppankret ved Brunholmen.
(Tegning av Knut Ekroll.)

I 1733 var kong Christian den 6. på norgestur. Han reiste imidlertid langt fra alene: Kona, Sophie Magdalene, var med. Det var også svigermora, Sophie Christiane av Wolfstein, markgrevinne av Kulmbach-Baireuth. Dessuten en rekke embetsmenn og ansatte ved hoffet; til sammen et følge på hele176 personer.

Det at en konge drog med seg familie, slekt, venner, ministre og skrivere, kusker og lakeier – ja, store deler av det kongelige hoffet – var ikke bare uvanlig. Det var rett og slett noe få nordmenn, og knapt noen sunnmøringer, hadde vært vitne til tidligere.

Beretningene knyttet til kongens norgesreise ble derfor flere og mer rikholdige, enn det de andre danskekongene etterlot seg. Og da følget la fra kai i Larvik den 4. september 1733, hadde de oppholdt seg hele 3 måneder på norsk jord. Også det var ganske enestående.

Reiseruta

Det var den 3. juni at de kongelige ankom Kristiania. Fra hovedstaden fulgte de den gamle kongeruta over Romerike, om Kongsvinger og Elverum til Hamar. Herfra videre gjennom Gudbrandsdalen til Trondheim. Fra Trondheim gikk turen med båt sørover langs kysten: Til Sunnmøre, Bergen, Stavanger, Kristiansand – og med Larvik som siste stopp.  

Overalt ble mottakelsen storslagen: Soldater ble utkommandert, æresporter ble reist, og det ene hyllingsdiktet mer pompøst enn det andre ble framført. I det hele tatt uttrykte nordmennene enorm glede over å se «…Nordens tvillingssol så nær Nordens pol…» - som det het i ett av disse diktene.

Brunholmen

Triumfferden fikk imidlertid et langt mindre pompøst, og i høyeste grad ufrivillig, avbrekk på handelsstedet Brunholmen i Ålesund. Der ankret de kongelige opp den 1. august, i påvente av at været skulle bedre seg såpass at de kunne fortsette sørover.

Christian 6. med familie - 11 år etter det ufrivillige
 oppholdet i Ålesund.
Og tilsynelatende uskadet av det.(Maleri av Marcus Tucher).

Ålesund var på dette tidspunkt langt fra noen by å regne. Snarere et knippe handelsplasser og småbruk spredt utover Nørvøya og Aspøya. De få sjelene som bodde her, var heller ikke særlig velstående. De hadde evig nok med å sørge for det daglige utkomme til seg og sine. Og de var alt annet enn forberedt på å ta i mot en eneveldig monark og hans tallrike, adelige reisefølge. Nå var riktignok våningshuset på Brunholmen, der kongen ble innlosjert, blant de største i Ålesund på denne tiden. Men i forhold til slottsalene i København, framstod vel bygget snarere som et kongelig kott.

Kongen som ikke kom til Molvær

Ikke alle syntes det var like festlig at kongen ble liggende værfast på et utvær på mørekysten. Ikke en gang amtmannen, Christian Sohlgaard, som holdt til like i nærheten - på Molvær i Sula - valgte å ta turen over Borgundfjorden for å treffe sin øverste sjef. Muligens var årsaken at amtmannen ble fornærmet over at ikke kongen kom til ham i stedet. For, i følge folkeminnegranskeren Peder Fylling, var Sohlgaard svært så innstilt på å ta i mot det kongelige følget. Ja, han hadde til og med fått pyntet amtmannsgården med 24 vimpler. Dessuten hadde husholdningen stått på i ukesvis med brygging og baking, steiking og reingjøring. Desto mer sviende følte han nok nederlaget; når regenten ikke en gang fant det bryet verdt å stikke innom en snartur!

Ganske sikkert har Sohlgaard spekulert mye på hvorfor kongen unnlot å besøke sin fremste embetsmann på stedet. Sannsynligvis har sjølinnsikten fortalt ham at Christian kan ha fått nyss om at Sohlgaard var lite likt blant allmuen på Sunnmøre. Ja, det gikk også rykter om at amtmannen hadde misbrukt sin posisjon til å legge seg opp ei solid formue de to åra han hadde fungert i sitt embete. Den nøkterne og sterkt religiøse kongen ville vel unngå omgang med en embetsmann av et slikt kaliber. Men altså; dette var spekulasjoner. Det faktum at Sohlgaard kom til å bli sittende som amtmann også i åra som fulgte, viser at den eventuelle unåden i så fall var av forbigående karakter.

Ålesund med Brunholmen i forgrunnen - fotografert i 1879.
I det hvite huset til venstre på holmen holdt de kongelige til under
 uværet i augustdagene i 1733.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Amtmannen som holdt seg unna Ålesund

At Sohlgaard på sin side selv ikke fant tid til å besøke kongen i løpet av de åtte svært lange og ufrivillige dagene han lå værfast i «utværet» Ålesund, ga også grunnlag for ryktespredning: Her ble det pekt på at Sohlgaards tvilsomme evne til å berike seg på sitt embete, var en grunn til at også han holdt kongen på avstand. Sohlgaard skal derfor ha sendt bud til kongen om at han var blitt sjuk. Enkelte fortellinger vil ha det til at amtmannen gikk lenger enn som så. Det påstås til og med at han fingerte sin egen begravelse; at han lot en kiste med stein bisettes på Borgund kirkegård.

Det at slike historier bredte seg er nok først og fremst et uttrykk for at folk var svært opptatt av det bisarre i denne situasjonen: Hit kom det desidert største rojale følget som noensinne hadde satt sine bein på norsk jord, samtidig som distriktets fremste embetsmann befant seg rett over fjorden. Og så unngikk han å oppsøke kongen!

Hvorvidt kong Christian selv var oppbragt over dette, vites ikke. Sannsynligvis har vel den improviserte søndagsgudstjenesten, som prosten i Borgund, Peder Strøm, forrettet, virket dempende på eventuelle aggressive tendenser både hos den 34 år gamle og, meget pietistiske, monarken og hans vel enda mer pietistiske dronning.

Skildringer av kongebesøket

Flere har beskrevet kongens ufrivillige opphold på Brunholmen. Den grundigste skildringen finnes i Tidsskrift for Sunnmøre Historielag 1916 – 17, av Knut Ekroll. Ekroll bygger delvis på kongens sekretær, Meretzen, sine dagboksnotater. Meretzen er også den som omtaler stedet som «Taalesund».

Dronning Sophie Magdalene måtte bæres ombord
 av en velvoksen dreng fra Skodje! (Foto: Wikipedia)

Folkeminnegranskeren Peder Fylling har også omtalt oppholdet. Fylling skriver blant annet at det etter hvert tok til å bli lite proviant igjen. Samtidig fikk de kongelige stadige besøk av fattigfolk fra stedet, som tigget mat. Disse undret seg over at kjøkkenpersonalet kastet talg og smør på ovnen for å få det til å brenne bedre.  Det var nærmest å regne som svært uvøren bruk av guds gaver. Til det svarte kjøkkenfolket at man måtte hjelpe seg på den måten man best kunne - i et land som var rikere på smør og talg enn på skikkelig opptenningsved!

Fylling skildrer også avreisen fra stedet: Da været endelig bedret seg, var de kongelige snar til å gjøre seg reiseklar. Bare ett problem gjenstod; hvorledes få manøvrert den lite sjøvante og rimelig velvoksne dronningen trygt om bord. Det fantes nemlig ingen landgangsbrygge på Brunholmen på den tida. En velvoksen dreng fra Skodje, Lars Paulsen Engeset, visste imidlertid råd: Han løftet sporenstreks opp dronning Sophie Magdalene, og bar henne resolutt ombord i båten.

– Det skulle gå adskillige år til neste gang en konge dukket opp i disse traktene igjen…