Ved Den Hvite Sjøen

Hvitträsk - Den Hvite Sjøen.

Oktobersola sprer sine lave, skarpe stråler utover delegasjonen av museumsfolk på studietur til Finland. Vi befinner oss tre mil vest for hovedstaden Helsinki. Likevel er det lite som minner om by, idet bussen svinger opp på et høydedrag, og en parkeringsplass åpenbarer seg i ei lysning midt i tjukke skogen. Busker, trær og blomster rammer inn bygningene som så kommer til syne: En staselig villa. Faktisk to, viser det seg.

Bygningene, oppført i tømmer og granitt, er det arkitektene Gesellius, Lindgren og Saarinen som står bak. Den såkalte «lille» villaen rommer i dag restaurant og kafe. Her bodde Gesellius. Hovedbygninga, på hele seks etasjer, ga husvære for Lindgren og Saarinen, og kontor til de tre arkitektene.

Hovedbygninga på Hvitträsk.

Det var i 1896 at arkitektstudentene Eliel Saarinen (1873 – 1950), Herman Gesellius (1874 – 1916) og Armas Lindgren (1874 – 1929) bestemte seg for å etablere et felles kontor i Helsinki. Bare to år seinere fikk de den prestisjetunge oppgaven med å tegne den finske paviljongen til verdensutstillingen i Paris i 1900. Paviljongen ble bygd i nasjonalromantisk stil, og vakte stor beundring. Prosjektet gjorde arkitektene landskjente. Oppdragene strømmet på, og i 1901 bestemte de seg for å flytte ut av byen. De kjøpte et område på 16 mål ved den idylliske innsjøen Hvitträsk – «Den Hvite Sjøen».

Den "lille" villaen. I dag kafé og restaurant.

Vår utmerkede, svensktalende guide forklarer oss hvorfor disse framstående arkitektene valgte å legge det pulserende hovedstadslivet bak seg, for å slå seg ned her ute i skogen. Årsakene var flere: Først og fremst ønsket de å etablere et bo- og arbeidsfellesskap, avskjermet fra byens oppjagede livsrytme; der de i fred og ro kunne utvikle sine ideer. Dernest ønsket de nok også å ta med seg elementer og motiver fra nasjonalromantikken inn i en bolig bygd for det nye hundreåret – i Jugendstilens ånd: Med svungne linjer, asymmetriske inndelinger i rom og flater samt annet stilmessig snop hentet ut av datidas arkitektoniske overflødighetshorn.

Slik framstår hovedbygninga da også: Først og fremst som et kunstverk. Et helhetlig sådant; der hver enkelt gjenstand som hører huset til er tilpasset den omsluttende romutforming og rominndeling. Også plasseringen understreker det helhetlige: På et høydedrag, omgitt av naturpark med stier, trapper, planter og trær; speilende i den krystallklare innsjøen som har gitt eiendommen navn.

Arkitektene, framstilt på glassmaleri i musikeres skikkelse,
og fruen som sliter med å velge mellom dem...

Forbløffet over den arkitektoniske balansen, gjennomført over hele seks etasjer, mellom helhet og detaljer i interiør; de uventede trappe- og korridorsystemer som binder rom og etasjer sammen; mangfoldigheten i farger, finesser og former på stoler og bord, hyller og skap, på krukker, vaser, lamper og ryer - vandrer vi omkring i dette huset mens guiden forteller om idegrunnlag og om bruk: Om fester med champagne og høy sigarføring. Om et titalls kakkelovner med et enormt ved-behov. Om samarbeid og splid. Om fruen som valgte fra seg mannen til fordel for hans kollega. Om de små som vokste opp i omgivelser der selv lekerommet var arkitekttegnet.

For familien Saarinen hadde nemlig to barn, Eva-Liisa («Pipsan», 1905 – 79) og Eero (1910 – 61).  Oppveksten i et slikt totalinnredet hus skremte dem likevel ikke fra å følge i foreldrenes fotspor. For; som sin mor, ble også «Pipsan» interiørarkitekt. Eero ble, som sin far, arkitekt.

Lekerommet med arkitektegnede miniatyrmøbler.

Bofellesskapet mellom disse tre arkitektkollegene varte ikke lenge. Allerede i 1905 flyttet familien Lindgren fra Hvitträsk. Gesellius døde i 1916. Etter det eide Saarinen Hvitträsk i sin helhet. I 1922 fikk Saarinen 2. plass i arkitektkonkurransen omkring byggingen av Chicago Tribune Tower. Dette ble hans gjennombrudd i USA, og ett år seinere flyttet familien dit. Saarinen beholdt likevel Hvitträsk, og besøkte stedet nesten hvert år fram til han solgte det i 1949.

Deretter var eiendommen i Vuorio-familiens eie i 20 år før en stiftelse tok over, og Hvitträsk ble omgjort til museum. I dag står den finske stat som eier.

Fra interiøret i første etasje.

Saarinens storslåtte prosjekt her ved Den Hvite Sjøen, var altså en del av ei nasjonalromantisk retning ved inngangen til det tjuende århundret. Ei retning som preget ulike kunstarter i mange land: Med en felles vektlegging på å bruke forbindelsen mellom fortid og nåtid til å peke inn i framtida.

 Også en irsk poet lot diktene sine gjennomsyre av nasjonalromantikken. Og mens Saarinen og hans kolleger søkte å bringe med seg tradisjonselementer inn i en nyskapende arkitektur tilpasset et nytt århundre, framstilte poeten en lengsel tilbake i tid i innhold, først og fremst, men formidlet i et friere formspråk enn før. Poeten var William Butler Yeats (1865 – 1939), fra Dublin. Yeats oppnådde etter hvert brei anerkjennelse for sin dikting, og i 1923 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

I høst har gruppa Waterboys med Mike Scott i spissen, gitt ut plate der de har satt musikk til en del av diktene til Yeats. Utgivelsen, «An Appointment With Mr. Yeats», er resultat av et arbeid som har gått over flere tiår.

Tanker omkring nasjonalromantikk, modernitet og lengsel etter livet på landet synker inn i det bussen forlater skogen, kjører inn på motorvegen i retning Helsinki, og passerer en rekke høyreiste forretningsbygg i stål, glass og betong. Med et slikt utsyn fra sidevinduet passer det også å innta litt av det poetiske univers som Yeats formidlet, og som Mike Scott har tonesatt. Her er «Song Of Wandering Aengus»: