Zorro på Løvenvold Kino

Løvenvold Kino, fotografert den 22. februar 2012.

Zorro var innesperret. Omgitt av solide steinmurer på alle kanter. I et rom uten vinduer. Fortvilelsen var tydelig å lese selv gjennom ansiktsmaska han bar. Han, Zorro, som ellers hadde løsninger på det aller meste, som ved hjelp av sitt sverd, sin pisk og sin pistol snodde seg elegant ut av de mest illevarslende situasjoner som et menneske kan tenkes å stå overfor, virket denne gangen nærmest rådvill. Og ikke nok med det: Nå var rådvillheten i ferd med å gå over til rein og skjær resignasjon.

Situasjonen virket lite lovende, for å si det mildt. Svært lite lovende. Og verre skulle det bli: For plutselig begynte to av veggene å bevege seg. Sakte, men sikkert, kom de nærmere og nærmere vår svartkledte helt. Sakte, men sikkert, ble rommet mindre. Og mindre. Stadig mindre. Zorro var handlingslammet. Han ble stående helt stille. Paralysert. Fullstendig paralysert!

Luxor i januar

Inngangen til Karnak-templene.

Verdens største friluftsmuseum! 

- Det var karakteristikken guiden brukte da han loset turistbussen inn mot Luxor, eller Theben som denne byen en gang het. Luxor ligger ved øvre Nilen, ikke langt fra Aswan. Og byens sentrale rolle i oldtidens Egypt, var noe denne engasjerte egyptologen med stor tålmodighet, og på utmerket engelsk, gjorde sitt beste for å formidle overfor oss 14 nordmenn som fulgte ham, denne tidlige mandagen i januar 2012.

Trær falt, men Kniven stod

Kniven, med Ålesund og Godøya i bakgrunnen - fotografert den 28. desember 2011.

«Kniven står der iallfall fremdeles!» - Det var det første som slo meg da jeg nærmet meg Fjellstua et par dager etter uværet første juledag. Orkanen Dagmar hadde herjet stygt her på Nordvestlandet. Ikke bare med skog – men også med folk og fe, hustak, naust, hytter, campingvogner – ja, til og med ei kunstgrasbane var blitt orkanens vergeløse offer.

Ved milesteinen

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland. Nicolaikirken nærmest.

Søsterkirkene på Granavollen på Hadeland, Nicolaikirken og Mariakirken, er vel verdt å dvele ved. Ikke minst på en sein ettermiddag i oktober.  Stillheten, sammen med skyggene som sakte senkes ned fra de kompakte steinbygningene og brer seg utover gravsteinene som omgir dem; der de forlenges etter hvert som dag omskapes til kveld, setter ei stemning hvor tid ikke lenger innebærer avstand. Snarere fornemmes tett tilstedeværelse i det som en gang har vært.

En danskekonge på Brunholmen

Ålesund anno 1733,
 med den kongelige flotiljen trygt oppankret ved Brunholmen.
(Tegning av Knut Ekroll.)

I 1733 var kong Christian den 6. på norgestur. Han reiste imidlertid langt fra alene: Kona, Sophie Magdalene, var med. Det var også svigermora, Sophie Christiane av Wolfstein, markgrevinne av Kulmbach-Baireuth. Dessuten en rekke embetsmenn og ansatte ved hoffet; til sammen et følge på hele176 personer.

Det at en konge drog med seg familie, slekt, venner, ministre og skrivere, kusker og lakeier – ja, store deler av det kongelige hoffet – var ikke bare uvanlig. Det var rett og slett noe få nordmenn, og knapt noen sunnmøringer, hadde vært vitne til tidligere.

Ved Den Hvite Sjøen

Hvitträsk - Den Hvite Sjøen.

Oktobersola sprer sine lave, skarpe stråler utover delegasjonen av museumsfolk på studietur til Finland. Vi befinner oss tre mil vest for hovedstaden Helsinki. Likevel er det lite som minner om by, idet bussen svinger opp på et høydedrag, og en parkeringsplass åpenbarer seg i ei lysning midt i tjukke skogen. Busker, trær og blomster rammer inn bygningene som så kommer til syne: En staselig villa. Faktisk to, viser det seg.

Danskekonger på Sunnmørsferd

Nørvasundet; fotografert 307 år etter at kong Frederik 4. seilte gjennom det.

Rykter har til alle tider fulgt i kjølvannet av kongebesøk. Når ryktene blir gamle nok, blir de mest levedyktige av dem til sagn, og slike finnes det utallige av. Olav den hellige er uten tvil den kongen som har fått flest sagn knyttet til sin person. Neppe kommer noen til å gjøre ham den rangen stridig. Danskekongenes sunnmørsturer ga imidlertid skral næring til sagntradisjonen. Den eneste som det ble heftet noe ved, var Christian 4. Her skal ei overnatting på Valderøy i april 1599 ha resultert i at ei tjenestejente fra Sykkylven ble gravid. Hun fødte en sønn som, i følge sagnet, skal ha arvet «…den store oldenborgske næse…»