Munch og Warhol på Lillehammer

Fra utstillinga på Lillehammer Kunstmuseum.

Lillehammer Kunstmuseum   (http://bit.ly/aSmOki)  er absolutt verdt et besøk. Ikke minst i disse dager da museet viser en felles presentasjon av to av kunsthistoriens mest kjent navn, Edvard Munch og Andy Warhol. Jeg skal villig innrømme at jeg på forhånd skjønte lite av denne sammenstillinga. Å presentere Edvard Munch sitt forhold til lille Åsgårdstrand i lag med den hyperurbane, New York-baserte Andy Warhol  var vel bare en ny måte å trekke flere til museet på - tenkte jeg i det jeg forserte trappene til utstillingssalene i andre etasje.



Tilfeldigvis var jeg innom museet på samme tid som det skulle være omvisning. Og det tok ikke mange minutter i lag med en usedvanlig ivrig og kunnskapsrik guide før jeg skjønte at her hadde jeg tatt skammelig feil. Fellesnevnerne formelig fløt fram i de fleste formuleringer fra guidens munn etter hvert som vi beveget oss fra det ene bildet til det neste. Mange paraleller knyttet til kjærlighetsliv, ensomhet og sjalusi var det som preget begge disse kunstfaglige nybrottsmenn. Dessuten - og ikke minst - hadde de en felles trang til å utvikle uttrykksformer gjennom stadig nye variasjoner av enkelte motiv. Denne repeterende tilnærmingen var også, slik jeg oppfattet det, en rød tråd i utstillinga.

Edvard Munch

Egentlig er dette imidlertid to utstillinger. Den ene heter "Kjærlighetens strand. Edvard Munch og Åsgårdstrand." Den andre heter "Edvard Munch by Andy Warhol." Men i og med disse er satt opp samtidig, og blir presentert i lag, er vel fellesnevnerne mellom disse kunstnerne, viktige å få fram.

Munch-utstillinga er et samarbeid mellom flere museer, og er ment som et første ledd i markeringen av 150-årsjubileet for Munchs fødsel, som er i 2013.

Warhol-utstillinga tar utgangspunkt i motiver Warhol lånte fra Munch; presentert i form av maleri og ulike varianter av silketrykk. Begge utstillingene er altså vel verd å se - men sørg for å få med omvisninga. For en som ikke er kunstfaglig utdannet, var det inspirerende guiding som gjorde  besøket på Lillehammer Kunstmuseum til noe langt mer enn ei vanlig vandring blant kunstverk.

Edvard Munch by Andy Warhol

Fra 1960-tallet og fram til hans død i 1987 var Andy Warhol sitt studio, The Factory, samlingssted for unge og nyskapende kunstnere i New York. Ikke bare de som drev med billedkunst, men også forfattere og musikere brukte The Factory som treffpunkt, feststed og, ikke minst, som kunstnerisk inspirasjonskilde.

Ei gruppe unge musikere, med John Cale og Lou Reed i spissen, dannet i 1965 gruppa Velvet Underground. Gruppa, som eksisterte fram til 1973, regnes i dag for inspirator for det meste innenfor punk og annen alternativ rock. Også Andy Warhol var tett knyttet opp til Velvet Underground. Og det berømte banan-motivet på debutalbumet deres, var Warhols verk.

Lang tid etter at deres veger skiltes, både musikalsk og visstnok også personlig, kom Reed og Cale sammen igjen etter Warhols død. Som en hyllest til deres store inspirator, ga de ut albumet "Songs For Drella" i 1990. "Drella" var et oppnavn som ble brukt på Warhol. Oppnavnet skal være ei sammenstilling av Dracula og Cinderellla - og sier jo en del om hvordan omgivelsene oppfattet ham. "Songs for Drella" tar for seg faser i Warhols liv. Delvis skildret i første person, delvis i tredje.

 Her er et par musikalske smakebiter fra et svært så særpreget album - som også tåler gjenhør etter 20 år. Den første låten beskriver The Factory som "Open House":

-Og de som hadde "The Style it Takes" slapp også inn på The Factory: