Da C. J. Hambro var med på å hjelpe Ålesund.

Ålesund i ruiner. Buholmen er en av få bydeler som står igjen.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Da den knapt 19 år gamle Carl Joachim Hambro en januardag i 1904 satte seg ned i sitt hjem i Bergen for å bla gjennom dagens avis, måtte han gni seg i øynene. Han måtte lese om igjen. Og om igjen. Overskriftene formelig slo mot ham: En av landets driftigste byer, fiskeribyen Ålesund, var utslettet! Tusenvis av mennesker var drevet på flukt av flammehavet. Under den kraftige vinden var hundrevis av bygninger i løpet av få timer forvandlet til rykende ruiner. 

Den unge studenten nølte ikke, men bestemte seg der og da for å delta i hjelpearbeidet i den brannherjede byen. Han ble dermed én av mange bergensere som meldte seg som frivillige for å være med på å hjelpe de mer enn 10 000 ålesundere som var blitt offer for ildens herjinger denne skjebne-natten, den 23. januar 1904.

Carl Joachim Hambro.
(Foto: Wikipedia.)

I erindringsboken "De første studenterår", som utkom i 1950, gir den seinere avismann, parlamentariker og stortingspresident et levende innblikk i hvorledes representanter for de som kom med nødhjelp til byen, opplevde de første kaotiske dagene etter denne altutslettende brannkatastrofen. Interessant også at han framhever ålesundsbrannen som et tidsskille - ikke bare i norsk historie, men også i et større perspektiv: 

"... Det var en vennlig, en hjelpsom, i tilbakeblikket nesten naiv tid som ebbet ut. Den store krig mellom Japan og Russland brøt ut ennu mens hjelpearbeidet i Aalesund var i full gang. --Port Arthur var den neste by som blev raseret, den første i en lang, lang rekke av byer som er lagt øde av menneskenes brutalitet gjennem firti år..."

Når vi kjenner fasiten på 1900-tallet, har en slik vurdering absolutt noe for seg. Der og da var det imidlertid først og fremst den enorme viljen til å hjelpe, som ble lagt merke til.

"Den var øieblikkelig, og den var spontan."

Keiser Wilhelm 2.
(Foto: Wikipedia.)

– Slik karakteriserer Hambro den tyske keisers storstilte hjelpeaksjon til brannofrene i Ålesund. Så snart som Wilhelm 2. fikk nyss om hva som hadde skjedd, sørget han for at flere skip ble sendt nordover. Fullastet med ulltepper, bygningsmaterialer, telt og medisinsk utstyr, og medbringende leger, sykepleiere og bygningsfolk, ankret de første skipa opp på Aspevågen få dager etter brannen. Tyske marinegaster gikk snart i gang med å bygge brakker og gi hjelp der det trengtes. Deres utrettelige innsats gjennom den første, kaotiske tida, var nok sentral for å skape optimisme og framtidstro i den ødelagte byen.

De tyske hjelpeskipa var imidlertid ikke de aller første som ankom Ålesund. Allerede om ettermiddagen på branndagen lørdag 23. januar, ankret en båt opp ved Skansekaia. Om bord var den aldrende forfatter Alexander L. Kielland. Kielland, som på dette tidspunktet var amtmann og bodde i Molde, hadde rekvirert dampskipet "Rauma" og lastet det med matvarer og ulltepper. Fra havnevesenets lager på Skansekaia, ett av de få bygga som stod igjen i bysentrum, satte Kielland i gang med den første utdelinga til de som hadde mistet hus og hjem. 

Også andre var raskt på pletten for å hjelpe. Agent Br. Brynildsen tok initiativ til innsamling av mat og klær blant sine bysbarn i Bergen. Allerede om kvelden den 23. dro han nordover med "Helga", fullastet med gaver til brannofrene.

Fiskerimyndighetene, med Johan Hjort i spissen, sørget for at misjonsskipet "Eliezer" ble slept nordover for å tjene som losjiskip for husløse ålesundere. Og det var nettopp ombord i "Eliezer" at student Hambro fikk anvist ei køye da han kom til den nedbrente byen.

Ruinbyen Ålesund - sett mot nord.
Bygningene som stod igjen på Skansekaia
ble tatt i bruk som lager for innkomne gaver til brannofrene.
(Foto: Aalesunds Museum.)

Stort bruk for den køya fikk han likevel ikke. For i de ni døgna Hambro var i Ålesund, var han knapt ute av de klærne han stod og gikk i. Hambro ble satt til å være med på sortering og fordeling av mat og klær. Det var et arbeid som for øvrig ble ledet av en annen bergenser, fiskeripioneren Johan Hjort. I følge hans egen skildring, opplevde Hambro få forsøk på tyveri fra varelagrene – trass i at byen manglet det meste av ordensmakt i denne perioden. Til og med drikkevarene fikk stort sett være i fred.

I den grad Hambo opplevde vanskeligheter, var det i forhold til byens myndigheter. Noen tilfeller skildres: For eksempel ble det forlangt at de provisoriske skura som var satt opp ved kaiene, skulle fjernes. Begrunnelsen av var slike bygninger stred mot de kommunale byggeforskriftene. Dette nektet naturlig nok Hambro å etterkomme. Og lagerskura ble stående.

Selv om han tydelig anerkjente den tyske keiserens innsats for å hjelpe ålesunderne, mente Hambro at de store tyske hjelpeskipa også bidrog til å komplisere arbeidet med å dele ut mat og andre nødvendighetsvarer. Utdelingskomiteen fulgte prinsippet om at det kun var de som hadde et arbeid å utføre, som fikk utdelt mat. Andre hadde ikke noe i den nedbrente byen å gjøre, og skulle derfor heller ikke være med i betraktningen når det gjaldt nødhjelp. Slike prinsipp viste seg imidlertid vanskelig å håndheve i praksis. Stadig dukket der opp folk som ikke hadde lovlig opphold i byen. Og ved å ro ut til et av de tyske skipa, ble de tildelt både mat og husrom. I tillegg ble de overdynget med gaver - i følge Hambro. 

Ombord i "Nordstjernen" residerte amtmannen, Alexander L. Kielland. I følge student Hambro passet den aldrende litterat godt inn der: 

For, "...han virket også som en ruin fra en periode med større tømmer, når han vandret rundt med sin pelspjekkert, med pelslue på hodet og stokken i hånden..."

Alexander L. Kielland. Her på sokkel i Molde.

Dessuten tygget Kielland skråtobakk - og det "... ikke uten iver." Studenten ventet andaktsfullt på at et og annet åndfullt ord skulle utgå fra den store forfatterens munn. Det gjorde det ikke. Derfra kom der kun en og annen tynn tobakksstråle.

Carl Joachim Hambro omtaler også den utmattelsen som etter hvert kom til å bre seg blant de ganske få som var satt til å administrere dette omfattende hjelpearbeidet. Dager og uker med minimalt med søvn, satte sine spor. Skråtobakk ble delt ut som oppkvikkende middel for å kunne holde det gående gjennom lange og kalde vinternetter.

Og da beskjeden kom om at hjelpekomiteen skulle oppløses, forlot den knapt nitten år gamle studenten den nedbrente byen med lett hjerte. Lengselen etter et varmt bad og reine klær overskygget alt annet.