Trenaglen fra "Fox". Del 1.

Aalesunds Museum (bilde fra museets hjemmeside)

En  trenagle. Gjenget. 2o cm lang med en diameter på 3,5 cm. Det var museumsgjenstanden jeg satt bøyd over en høstdag for noen og tjue år siden. Kjellerrommet på Aalesunds Museum var fylt med gjenstander, av ymse størrrelser, slag og tilstand. Gjenstandene var delt i to grupper; de som hadde fått et løpenummer med museets signatur, og de som ikke hadde noe slikt. Den siste gruppen var den enkleste. Den kunne bare omplasseres for videre lagring. Den første gruppen hørte til i kategorien protokollførte, tilhørte museets tilvekst gjennom snart hundre år, og måtte dermed behandles med utstrakt grad av ydmykhet og respekt.
Slik skjedde det: Etter behørig å ha fotografert 24 gjenstander i sort/hvitt, levert filmen til fremkalling, hentet de fremkalte bilda ei uke seinere, sortert og nummerert negativene i en egen album; da var det tid for å ta fram registreringsskjemaet fra NKKM ( - som stod for noe slikt som Norske Kunst- og Kulturhistoriske Museer).

 Det hvilte alvor over ei slik handling: Et offisielt skjema. Fra selveste NKKM. Utstyrt med den velkjente museumskringla nede i hjørnet. Et slikt skjema var ikke å kimse av - for oss som var blitt kallet til å registrere kulturarven for kommende slekter. Å bruke ordet "ærefrykt" er kan hende i sterkeste laget for å beskrive hvordan vi følte det, når vi satt bøyd over et skjema fra NKKM. Men noe som lignet var det utvilsomt.

Skjemautfylling fordret følgelig pinlig nøyaktighet: Finne fram limstiften, plassere oversiktsbildet av gjenstanden på NKKM-skjemaets forside. Eventuelle detaljbilder kunne festes på skjemaets bakside.  (For øvrig over et fritekstfelt av det mer rause slaget, skjemaets øvrige stringens tatt i betraktning.)

Dersom gjenstanden var utstyrt med interessante detaljer, knyttet til opphav; som stempel, inskripsjon - eller egenartet dekor - kunne man koste på seg et bilde eller to ekstra. Det hadde jeg lært på registreringskurs i NKKM-regi.

Når fotografiet var vel plassert og limet tørket, var det å finne fram HB-blyanten, og se til at den var passe spiss. I og med at dette var et kladdeskjema, var blyant det beste. Det hadde også kurset lært meg. Penn var bannlyst. Blyanten burde imidlertid ikke være for hard. Feilaktige opplysninger burde kunne enkelt la seg viske ut igjen. Dessuten var det ofte slik at nye opplysninger kom til undervegs. Da var HB-blyanten et viktig, ja, faktisk det aller viktigste, redskapet for å sørge for fleksibilitet i registreringen. Og på kladdestadiet var fleksibilitet et høyverdig mål å strebe etter.

Det svarte papirskjemaet for kladd var mitt domene. Like så samvittighetsfullt som var det selveste selvangivelsen det gjaldt, fylte jeg ut felt etter felt: for eier, giver/selger, opphav/produsent, form, farge, dekor, må/vektl, tilstand og "utfyllende opplysninger" - og sikkert flere med. For enkelte felt måtte også tallkoder  brukes. På den måten skilte man mellom sikre opplysninger, sannsynlige opplysninger og opplysninger "i følge tradisjon".

Fra museets samlinger: Fartøymodeller. (Foto: Aalesunds Museum.)

 Allerede i min registratorperiode hadde det amerikanske klassifikasjonssystemet Outline inntatt våre breddegrader. Og Outline var ikke for pingler. Dyp konsentrasjon og pinlig nøyaktighet krevdes for den som våget i gi seg Outline i vold! Her gjaldt det for all del ikke å bomme. Feil kategorisering førte til feilplasserte skjema. Og feilplasserte skjema kunne for all framtid føre til at en gjenstand som ellers ville kunne hatt en trygg og tidvis trivelig tilværelse blant likesinnede, og fått jevnlig oppmerksomhet såvel fra forskere som fra formidlere, i stedet fikk sin levnetsbeskrivelse hensatt til ei hengemappe i lag med gjenstander av helt andre, og vilt fremmede, kategorier. Bortimot vanskjøtsel var det å regne, å utsette en alderstegen museumsgjenstand for slik behandling!

Registreringen var således  heller ikke avsluttet før det utfylte skjemaet var trygt plassert i den Outline-inndelte hengemappa som stod på nederste hylle bak kontorpulten min. Og mens jeg fant fram et nytt skjema og en ny gjenstand, funderte jeg over framtida for museumsregistratoren. Det fantes nemlig også NKKM-skjemaer med rødt trykk. De var ellers lik de svarte, men de røde var av papp, ikke papir. Og planen var, at en gang i ei fjern framtid, så skulle opplysninger fra mine blyantutfylte kladdeskjemaer skrives over på disse røde  pappskjemaene. Med det fikk de sin endelige status som "ferdigregistrert gjenstand".

Overføringen fra svart papirskjema til rødt pappskjema skulle skje ved bruk av ei kulehodemaskin fra en landsmann av Outline, selveste IBM. Museet hadde lenge hatt planer om å skaffe seg ei slik elektrisk skrivemaskin, der skrifttypen enkelt kunne varieres ved å skifte kulehode. Men ikke bare det:  Registreringsstandardkulehodet ville med tid og stunder gjøre skjemaet lesbart på data. På DATA! Tenk det!

Ei virkelig framtidsretta innretning, denne kulehodemaskina - det måtte den absolutt være, i og med at den innehadde et slikt science-fictionaktig potensiale!  Ei ny kulehodemaskin fra IBM kostet imidlertid noe rundt  8000 kroner; et uendelig beløp på den tida, ikke minst for et museum. Så å få slike nymotens saker inn på budsjettet, var mer enn en skarve registrator så seg i stand til. Selv ikke museets bestyrer skjønte hvordan en slik pengemengde skulle kunne la seg skaffe til veie!

Museumsutsilling anno 1922. (Foto: Aalesunds Museum.)

Så, i stedet for å strebe mot det uoppnåelige, valgte registratoren å konsentrere seg om de fortellingene som gjenstandene bar med seg. Så fikk jeg klare meg med HB-blyant, lim og viskelær - til så lenge...

Fortellingene var mange, og mange av dem var facinerende. Ikke minst den om trenaglen fra "Fox". Denne er imidlertid vel verdt et blogginnlegg for seg selv,  uten NKKM-kort, kulehodemaskiner eller andre forstyrrende elementer.
Fortellingen om  seilskipet "Fox" følger altså i neste blogginnlegg. For å komme i den rette maritime stemninga,  kan ventetida kortes ned med The Ship Song: