Trenaglen fra "Fox". Del 2:

Sir John Franklin

Sir John Franklin var 59 år da den britiske regjeringen i 1845 ba ham om å lede en ekspedisjon for å utforske Nordvestpassasjen. Nå var ikke dette noe ukjent terreng for den erfarne admiralen. Han hadde ledet flere ekspedisjoner i arktiske strøk tidligere, og også seilt gjennom deler av dette området. 500 kilometer av passasjen var imidlertid ennå ikke kartlagt.

Så den 19. mai 1845 la Franklin av gårde med sine to skip, HMS "Erebus" og HMS "Terror". Foruten seil var skipene også utstyrt med dampmaskiner. Dermed kunne de gjøre ei fart på 4 knop. Ombord var det et mannskap på 134, og proviant og forsyninger for 3 år.

HMS "Terror".

Siste gang ekspedisjonen var observert, var 26. juli 1845. Der etter gikk det to år uten livstegn fra Franklin. Kona ba da det engelske sjøforsvaret om å sette i gang leiting. I og med at ekspedisjonen hadde proviant for 3 år, valgte imidlertid myndighetene å vente ytterligere ett år. Men da det fremdeles ikke var kommet noe livstegn fra ekspedisjonen, ble det i 1848 utlovd ei belønning på 20 000 pund til dem som kunne finne Franklin og hans mannskap. Samtidig sendte både den britiske og den amerikanske marinen ut skip.

Blant skipene som deltok, var også skonnerten "Fox". "Fox" ble kjøpt av Franklins kone i 1857 for å delta i leitinga etter mannen. Fru Franklin hadde siden 1852 benyttet en mindre båt, skonnerten "Isabel", i leitinga. Hun hadde også finansiert flere ekspedisjoner før hun kjøpte "Fox".

"Fox", som også hadde dampmaskin ombord, dro ut fra Aberdeen 1. juli 1857. De neste to år tilbrakte den i isen; som base for et mannskap som gjennomsøkte store områder ved hjelp av hundesleder. Den 6. mai 1859 oppdaget de spor av ekspedisjonen, på King William-øya, mellom Canada og Grønland. Funnene her ga en likevel ikke noe entydig svar på hva som hadde skjedd med Franklin og hans menn.

Den 20. september samme år ankret "Fox" opp utenfor Plymouth. Leitinga etter Franklin var avsluttet.

Året etter var "Fox" på plass utenfor norskekysten. Skuta deltok i det forberedende arbeidet med å legge telegrafkabel over Nord-Atlanteren. "Fox" var i bruk fram til 1912, da den havarerte ved Grønland.

20 år seinere, altså i 1932, var kaptein Sverre Foss innom Aalesunds Museum. Med seg hadde han trenaglen fra "Fox".  Kapteinen kunne fortelle at fartøyet var konstruert på en særdeles solid måte. Skroget bestod av skråbygde planker i  3 lag som var skrudd sammen ved hjelp av uttallige slike nagler. Hvordan Sverre Foss hadde fått tak i denne naglen,  og om hans eventuelle tilknytning til "Fox", har jeg så langt dessverre ikke funnet ut av.

Skonnerten "Fox" (Bildene er hentet fra Wikipedia.)

Hva så med John Franklin og hans menn?
I 1854 var den skotske oppdageren Dr. John Rae i ferd med å utforske halvøya Boothia på nordkysten av Canada. Her kom han i kontakt med Inuit-jegere. Disse ga den mest sannsynlige beretningen om hva som hadde skjedd: Skutene hadde blitt liggende fast i isen. Mannskapet hadde forsøkt å ta seg avgårde til fots for å finne hjelp, men hadde enten frosset eller sultet i hjel. Seinere er det blitt gjort flere funn og undersøkelser som kaster ytterligere lys over hendelsene. I 2006 ble levninger av flere personer som trolig var med på ekspedisjonen, undersøkt. I disse kroppene ble det konstatert høyt blyinnhold - sannsynligvis som følge av boksematen de spiste. Kan hende har dette også vært en av dødsårsakene.

I fjor gjorde den kanadiske arkeologen Robert Grenier ytterligere funn fra Franklin-ekspedisjonen. Blant restene av jegerhytter som Inuitene brukte på 1800-tallet, fant han  metallplater som trolig stammer fra HMS "Terror". Slike plater hadde vært brukt til å forsterke skroget på skipet. Grenier gikk også gjennom rapporten fra John Rae på nytt. Intervjuene Rae gjorde med Inuit-jegere avdekket at de hadde kommet over et skip, som sannsynligvis var HMS "Terror". Inne i skipet hadde de funnet liket av en av mannskapet. Noen var altså blitt igjen om bord. Og "Terror" hadde heller ikke vært forlatt lenge da inuitene fant det: For i følge skildringene kom det fremdeles røyk fra ovnen der maten ble laget da de kom ombord. Dessuten stod ei av mastene i brann.

Selv om John Franklin altså ikke fullførte seilingen gjennom Nordvestpassasjen, blir han likevel regnet som en av de store oppdagere i victoriatidens Storbritannia. Hans statue kan skues både i London og på Tasmania, der han i en periode var guvernør.  Et stort landområde i Canada er også oppkalt etter ham.

Og på Aalesunds Museum finnes der altså en trenagle fra ett av de skipa som var med på leitinga etter den engelske admiralen. Men, er det egentlig en trenagle - eller kanskje burde betegnelsen i stedet være "Treskrue. Hodeløs." Slik satt registratoren og undret seg; en høstdag i et kjellerrom  for noen og tjue år siden...