fredag 29. april 2011

Blått blod i bygatene


Kongens gate - fotografert i det den er i ferd med å få navnet sitt:
  sommeren 1904. (Foto: Aalesunds Museum.)

Sommeren 1904 var solrik for sunnmøringene. Særlig juli var usedvanlig tørr og varm. Dette gjorde oppryddingsarbeidet etter bybrannen ekstra tungt.

Onsdag 27. juli gikk en “vred borger” ut i lokalavisa “Søndmøre Folketidende” og sammenliknet forholdene i den nedbrente byen med ørkenen Sahara. Riktignok ikke på grunn av temperaturen. Det var støvet som voldte problemer.
 Innsenderen var av den oppfatning at ålesundslufta inneholdt “…mindst 60% Sand og anden Veifyld…” Kommunen burde snarest gripe inn, for å avhjelpe denne håpløse situasjonen. Det mest effektive botemiddelet ville være å sette bygatene under en “…vederkvægende Besprøitning…”

Den siste overløper
I samme avis kunne for øvrig ålesunderne finne trøst ved å lese om dem som hadde det enda tørrere: I Omatangora – et sted i tysk Sydvest-Afrika, svettet kolonisoldatene svært under tropesola. Deres eneste oppmuntring i denne ulidelige heten var forsyningene hjemmefra.

Og den 27. mai hadde et vognlass nye forsyninger ankommet. Varene var brakt til det afrikanske kontinent med forsyningsskipet “Darmstadt”, som like før hadde vært i Ålesund med ei hjelpesending til brannofrene der. Ei kasse merket “Aalesund” var imidlertid blitt gjenglemt om bord. Kassa ble da med til Omatangora. Men for de tyske kolonisoldatene hadde nok innholdet begrenset, praktisk verdi: Det bestod nemlig for det meste av dameundertøy, samt noen herreklær. De få herreklærne rakk til å kle opp en av de innfødte – kalt Jacob, og karakterisert som “…den sidste Overløber fra Herreroerne…”

I klær som var beregnet for brannlidte ålesundere, fikk dermed Jacob, stadig i følge Søndmøre Folketidende, “…saaledes for første gang et anstendigt Kostume: Hans sorte Skind har ellers været hans eneste Dragt.”

Og samtidig som Jacob fikk sine første klær på kroppen og ålesunderne pustet inn 66 prosent sand og vegfyll, hadde Ålesund bystyre trukket innendørs. I lange møter den 12., 13., 15. og 18. juli behandlet de folkevalgte forslag til ny reguleringsplan for den nedbrente byen. Forslaget var utarbeidet av den kommunale reguleringskommisjonen, og hadde også gjennomgått ei grundig behandling i formannskapet. Dermed ble debatten i bystyret konsentrert om noen få stridsspørsmål.


Inntil 1904 var dette Tolbodgaden. Her  fotografert på 1890-tallet,
i det krysset som i dag er Kongens gate/Einarvikgata.
 (Foto: Aalesunds Museum.)

Et paradoks
Ett av spørsmålene som skapte heftig debatt gjaldt navnsetting av gata fra St.Olavsplass og nordover; ei gate som før brannen hadde utgjort hoveddelen av Toldbodgaden. Reguleringskommisjonens forslag her var “Kongens gade”. Dette forslaget fikk flere bystyrerepresentanter til å reise bust: Gunnar Øfstie mente for eksempel at gatenavn burde ha lokal tilhørighet. Og i og med at dette området var kjemisk fritt for kongelige innbyggere, ville det virke affektert om en liten by som Ålesund utstyrte ei gate med et slikt navn. Øfstie foreslo i stedet å kalle den “Skansegaden”.

Flere støttet dette forslaget. Kristian Friis Petersen mente for eksempel at navnet “Kongens gade” ville komme til å bli stående som et paradoks ved siden av de andre, mindre høytravende gatenavna.

Blant forkjemperne for kommisjonens forslag var byfogden, Anton Rønneberg. Rønneberg mente dessuten av “Skansegaden” var feil bruk av navn, “…da strøget ikke med rette kunde henregnes til, hvad der rigtig kaldes Skandsen…”

Anders N. Aarsæther ville kalle gata for “Keiser Wilhelms gade.” Det hadde kommisjonen foreslått som nytt navn på Torvgaden på sørsida av byen. Torvgaden lå imidlertid altfor bortgjemt for de tilreisende, mente Aarsæther. Og det var viktig at turistene, som steig i land på Skansekaia, fikk se at byen hadde hedret keiseren med et gatenavn.

Johannes Aarflot støttet ikke Aarsæthers syn. Han mente at det ikke gikk an å kalle “stumpen i Skandsen” opp etter selveste Wilhelm 2.! Derimot var Torvgaden ei stor og vakker gate med utsikt til Hjørundfjordfjella. Og det måtte jo være selve poenget: For når keiseren besøkte Sunnmøre, var det jo for å beundre naturen, ikke forretningslivet!

Andre talere framholdt at det var vel så viktig å vise turistene at landet hadde en konge, som det var å hedre den tyske keiser. Og trass i at Øfstie holdt på sitt, og så for seg ei framtid der “…turistene kom til å smile af os, naar vi gav os en Kongens gade…”, gikk jo, som kjent, avstemningen i kongens favør. Så mot åtte stemmer vedtok bystyret dette gatenavnet.

Men Øfstie ga ikke opp: Når Ålesund nå hadde fått sin “Kongens gade”, burde byen snarest se til å få skaffe seg ei “Dronningens gade”! Det forslaget valgte imidlertid bystyret å utsette til ei seinere anledning…

Kongens gate, fotografert på samme sted, noen få år etter brannen.
(Foto: Aalesunds Museum)

Litt sært kanskje - men tar likevel sjansen: Her er The Proclaimers' versjon av
 - "King Of The Road":

1 kommentar:

  1. interessant med litt lokal historie, bor selv i kongens gate. takk

    SvarSlett